På Minervas nettsider 28. februar svarer redaktør Nils August Andresen SVs Snorre Valen. I den forbindelse kommer redaktøren inn på HRS. Andresens posisjon ser ut til å være at en slags utvidet dialog med det han kaller «den nye høyresiden» som den beste måten å få bukt med holdningene der ute. Muligens også redde den gamle (?) høyresiden fra folkelig mostand? Hva som er hensikten med dialogprosjektet fremgår ikke.
Når det gjelder kommentaren om HRS bygger det hele på en misforståelse. Andresen skriver at HRS omfavner en «radikal retorikk» og ikke bidrar med «konstruktiv bekymring». At jeg er invitert inn til Minerva, som en mer moderat representant fra dette ville landskapet er kanskje noe merkelig, da jeg jo er ansatt i HRS. Organisasjonen har faktisk hyret meg som redaktør, før Minerva kom på banen. Men er HRS i seg selv så destruktivt som Andresen vil ha det til? Er dette en alarmistisk organisasjon? Er det virkelig konspirasjonsteorier og ulne stemninger som preger oss?
Nei, det er ikke det. Dette er like innlysende som beviselig galt; at HRS alltid har drevet med noe annet enn spekulasjoner om nært forestående borgerkrig, er en viktig distinksjon. Flere kritikere ser ut til å ha forvillet seg inn på Gates of Viennas nettsider, uten å ha skjønt at HRS ikke kan holdes ansvarlig for hva som står der. Minerva og Nils August Andresen har tydeligvis ikke fått med seg vårt fokus; det ligger på tall, statistikk, dokumentasjon og analyser.
Noen få punkter til oppklaring, som forhåpentligvis kan rette fokuset over på hva vi faktisk driver med, i stedet for hva vi ikke driver med:
- Statistisk sentralbyrås (SSB) befolkningsprognose fra 2005 var for lav. Det påviste HRS i en egen rapport i 2008. Siden har HRS laget egne befolkningsfremskrivninger, og alltid truffet godt. SSB innrømmet feiltagelsen i 2016, og Aftenposten medga at HRS´ utregninger traff bedre enn SSBs.
- Spørsmålet om tvangsekteskap/ekteskapsmønster, som HRS også var tidlig ute med både i en bok (Feminin integrering, 2003) og rapporter om (2005), samt forslag til mottiltak. (Tvangsekteskap ble første gang omtalt i 1992 i daværende journalist i Dagbladet Hege Storhaug. Hege fulgte opp temaet blant annet med boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap i 1998, og dokumentarer i TV2 i 1999). HRS var også en av de første til å publisere detaljert statistikk om ekteskapsmønstre i sentrale grupper med tall kjøpt fra SSB, som selv bidro med noen tall en gang på 1990-tallet i en rapport forfattet av Kåre Vassenden. Siden har SSB jevnlig publisert slik statistikk selv. Spørsmål om både tvangsekteskap og ekteskapsmønstre er nå en allment anerkjent problemstilling av hele det politiske spekteret. Så var ikke tilfelle før. Det hersket massiv uvitenhet om problemets omfang og karakter. Det er på områder som dette HRS spiller en rolle. Det handler om å komme med data om faktiske forhold og gi informasjon til offentligheten og myndigheter om problemer som har gått under radaren for den brede offentlighet, uten at man dermed skal tilskrive slike glipper noen bevisst konspirasjon eller sammensvergelse om å holde ting skjult.
- Samme mekanisme ser vi når det gjelder kjønnslemlestelse, hvor HRS igjen var raskt ute med en rapport med informasjon og løsningsforslag (2005), pluss at temaet fikk bred dekning i boken Feminin integrering. Samme om barn som dumpes og/eller sendes på såkalte gjenoppdragelsesreiser i foreldrene opprinnelsesland (2004).
- Forslagene i Frps bærekraftutvalg. Flere av forslagene her er blitt gjenstand for en mye bredere debatt. HRS var helt sentral i arbeidet med rapporten.
- HRS utarbeidet en egen «Brochmann-rapport» allerede i 2009, to år før Brochmann I (2011). Den tok for seg de økonomiske konsekvensene av innvandringen til Norge, og senere så vi også på gjeldsutviklingen i Oslo (2011). I dag er dette erkjente problemstillinger.
- I 2003 fikk HRS et samlet Storting til å pålegge regjeringen å sikre muslimske kvinner reell rett til skilsmisse. To år senere fikk HRS et Stortingsflertall til å pålegge regjeringen å utrede hvordan helkroppsundersøkelser av jenter kan gjeninnføres for å avdekke og beskytte jenter mot kjønnslemlestelse.
- Vi informerer systematisk om sosial kontroll og undertrykkelse av jenter og kvinner i noen innvandrermiljøer fra patriarkalske kulturer. Vi fokuserer også på konservative islamtolkningers rolle i dette; begge temaer HRS i årevis har vært nesten alene om å ta opp.
- Vi har fra start holdt øye med islamismens – en totalitær, menneskefiendtlig og voldelig politiskreligiøs ideologi – utslag og fremmarsj. Mye av dette arbeidet har Hege sammenfattet i boken Islam. Den 11. landeplage (2015).
Listen kan gjøres lengre, men en kan spørre seg: Har denne type arbeid egentlig noe særlig med den «sivilisasjonskrigen» HRS er anklaget for å ta del i med liv og lyst? Er ikke dette mer den type faktaorientert arbeid som det faktisk trengs mer av? Kan det tenkes at dette «alarmist-stemplet» faktisk er et hinder for å sette seg inn i hva vi i HRS driver med?
HRS setter søkelys på saker det er lite fokus på og som til dels har vært tabubelagt i norsk offentlighet. Det er jo alltid et mandat for en særorganisasjon, altså for de fleste som driver politisk aktivitet i Norge utenfor de vanlige kanalene. Dette er gjengs operasjonsmodus over hele den politiske fjøla. Hvorfor skal HRS da anklages for å gjøre nøyaktig det samme som alle andre? Fordi Valen og andre mener vi er på «høyresiden», og da i en skummel bakgate i denne siden?
Men er HRS egentlig på høyresiden? Hele dette narrativet ser ut til å være at HRS er en slags del av en fremadstormende, høyrepopulistisk bevegelse; en bølge hvor alle har samstemte meninger, og er innstilt på revolusjon og borgerkrig så fort som mulig.
Vi oppfatter ikke vår rolle slik; vi er hverken høyre eller venstre. Så har vi da også fra oppstart hatt slagordet: Bedre enn å være venstre- eller høyreorientert, er å være velorientert. Vi er en faktabasert, partipolitisk uavhengig tenketank, med ønske om å berede grunnen for en bredere, saksorientert offentlig debatt. Vårt valgte og eneste «våpen» i denne kampen er og forblir informativ skrift og tale. Pennen, ikke sverdet.
Og, ja da, som de fleste feilbarlige mennesker hender det fra tid til annen at vi tråkker feil, men vi retter til gjengjeld opp så fort og godt vi kan når vi blir klar over det.
Interessant nok var det som kalles «sivilisasjonskritikk» eller «krigen mot det bestående» en sentral del av 68-ernes prosjekt. Kritikk av vestlig sivilisasjon, historie og «hvite, gamle menn» er regnet for progressivt den dag i dag. De progressive foretrekker imidlertid å overse at det er de som har hatt meningshegemoniet siden. Nå hevder de samme plutselig at tilsvarende kritikk av deres bestående – som mange, vi inklusive, mener ikke er bærekraftig og attpåtil bidrar til at bygge opp sterke spenninger i samfunnet – er høyreekstremt og farlig tankegods.
Vi aksepterer ganske enkelt ikke dette premisset. Det er et bare enda et forsøk på å utdefinere legitim kritikk.
I sum blir det for ensidig fra Minervas redaktør denne gangen. Valens kritikk av Minerva er overspent, men når Andresens svar finner frem til et skille mellom de du kan hanke inn fra Gærningland og stempler andre med meninger han ikke liker, bærer det galt av sted. Mer konstruktivt hadde det vært å hente inn noen av rapportene og tallene HRS har lagt frem gjennom tidens løp og debattere dem. Ikke minst hadde det vært interessant å få i gang en diskusjon om hvordan vi skal løse problemene «alle» nå er enige om at eksisterer. Men det er kanskje lettere å ty til moralsk fordømmelse enn å faktisk bruke dette arbeidet på en konstruktiv måte?
Vi skal fremdeles gjøre vårt for den offentlige samtalen, men et godt klima krever litt av motparten også, ikke minst litt mindre vrangvillig lesning – ofte kombinert med vel frisk tolkning – av våre tekster. Innvandringskritikk og kritikk av islam, selv i saklig og grundig form, var faktisk ikke stuerent for bare få år siden. Vi ser nå at rammene for hva man har lov å diskutere er langt, langt videre. En av landets første og største pådrivere for å utvide rommet vi snakker sammen i har vært HRS. Gjennom lang tid har vi arbeidet for å få reelle problemer inn i den offentlige debatten, akkurat det vi blir anklaget for ikke å ha gjort.
I realiteten har HRS vært pionerer for en levende og åpen debatt på et svært betent felt. Det kommer vi til å fortsette med.