Journalisten.no sin debattside, mediedebatt.no 16. mars 2017.
Hvor mye homofobi, kvinneforakt og hat mot Vesten skal til for at mediene tar vår tids utfordringer på alvor?
Journalistisk Venstreparti? Vask munnen din!
Det var fest med tidligere klassekamerater fra Norsk Journalistskole for et par år siden. En velmenende sjel trakk meg til siden etter ca. to glass vin: – Jeg støtter deg i mye av det du står for, men altså, lov meg ikke å bli fornærmet, du er ingen mediestrateg! Skal du få journalister over på din side, må du slutte å kritisere dem!
Vel, så lokker Journalisten meg nå utpå glattisen: Kan du skrive en artikkel om mediene er venstrevridde? Dere vet jo selv svaret på det spørsmålet? formoder jeg. Og dermed går strategen rett i baret – igjen.
Velorientert
I Human Rights Service har vi etter beste evne levd etter dette slagordet, formulert i 2000 da vi startet opp som Norges første politiske tenketank: Bedre enn å være venstre- eller høyreorientert, er å være velorientert. Fornuft og fakta i front, altså, tenkte vi.
Det straffet seg. Det tok om lag to til tre år, og store deler av mediene definerte oss som høyreorienterte, ikke minst fordi vi ikke tok avstand fra Fremskrittspartiet. Vi hadde nemlig bestemt oss for å behandle alle folkevalgte parti likt: Ingen parti på Stortinget skulle forfordeles med informasjon eller tiltaksforslag.
Så når Fremskrittspartiet begynte å plukke opp tiltaksforslag fra HRS (det gjorde SV og andre parti også, bare så det er sagt), ble vi «kåret» av medier (og andre) til dette partiets underbruk, selv om rollene var helt motsatt: Vi var overbruket.
Ideologisk spill
Slik startet det ideologiske spillet, og det lever i beste velgående i dag. I mediene, i akademia, i politikken. Hele tiden på bekostning av de mest sårbare – muslimske barn, unge og kvinner. Hele tiden på bekostning av det beste for Norges: Den ikke-vestlig innvandring har påviselig vært – og er – uten verdimessig eller økonomisk bærekraft. Ikke minst innvandringen fra OIC-land (islamdominerte stater).
Til de som ikke kjenner meg noe særlig bør dette fortelles: Jeg er et grunnleggende optimistisk menneske. Men optimisten i meg har sloknet. Det er det i hovedsak dere journalister som ordnet. For dere vet meget godt at når dere ikke sier hopp, ja, så skal det svært mye til for at politikerne våger å hoppe. Ikke minst innen det feltet som er gjort mest betent i samfunnsdebatten: innvandring og islam.
Politikerne er livredde for å bli hengt ut som – ja, skal vi benevne det som lite anstendige mennesker?
Dere valgte rollen som en gedigen heiagjeng da over en million asylsøkere og migranter tok seg inn i Europa i 2015. Verdi-kostnaden for kvinner så vi alle nyttårsaftenen samme år i Köln, Kalmar, Dortmund, Stuttgart, Paris, med flere byer. Det er her min drivkraft nå ligger, nøyaktig den samme kraften som førte meg inn i dette feltet i 1992: Jenter og kvinners (selvfølgelige) rett til frihet, inkludert i det offentlige rommet. Den har vi i stort monn mistet nå. Akkurat det gjør meg rasende fortvilet.
Frie kvinneliv
Jeg tror nemlig – og det er ikke en tro tatt ut av emo-luften – at den friheten jeg hadde som jentebarn på 60-tallet, ungdom på 70-tallet og inn i voksen alder og tidlig 2000-tallet, er en frihet ingen jenter og kvinner etter meg vil oppleve. Minst ut dette århundret. Eller som demografen David Coleman langt mer oppsiktsvekkende formulerte det: Vi står overfor potensialet for «irreversible» kulturelle endringer som vil vare ut det neste «tusenåret».
Da snakker han ikke om endringer til det bedre, hvis noen skulle fristes til å tro det. Det handler om noen grunnleggende faktiske forhold som ligger noen få tastetrykk unna, men som kun vi i alternative medier var opptatt av lenge før mediene eksempelvis heiet på Støre, Grande og Hareide som overkjørte Regjeringen i det såkalte Syriavedtaket. I januar 2015 (men også før dette), rapporterte vi:
Det er sjelden klar beskjed som kommer fra demografene med stor tyngde i Europa, britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen, og nederlandske Tre Dick van de Kaa: Europa kan ikke fortsette å ta imot strømmen av mennesker ut av mislykkede stater i den islamdominerte verden, en strøm som bare vil øke på hvis ikke dette stoppes.
Eksempelvis Matthiesen leverte de første kraftfulle advarslene allerede i 1999 om hvilke dramatiske kulturelle endringer Europa stod overfor, ikke minst i et kvinneperspektiv. Han gjentok de faktuelle advarslene med vel så stor tyngde i 2005, sitert av meg i boken Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser (2006). Mediene tok han ikke alvorlig, dermed kunne politikerne lalle videre om «integrering» og det «lykkelige mangfoldet».
Når skal mediene ta det på alvor?
FNs befolkningsprognoser viser at om bare 15 år vil eksempelvis Afrikas befolkning øke fra 1,1 milliarder til 1,5 milliarder, og prognosen for 2050 tilsier en afrikansk befolkning på 2,4 milliarder. Vi står altså overfor dette scenarioet: EU har i dag i overkant av 500 millioner innbyggere. De neste 15 årene kan befolkningen i Midtøsten og Afrika vokse med til sammen 600 millioner mennesker. Fortsatt bue mot Listhaug og heie på …?
Randi Liodden for NRK Satiriks, fritt etter «Haugianerne» malt av Adolph Tidemand (1814-1876). Jeg likte særlig godt det ekte skautet på hodet mitt.
”Landeplagen”
Sagt på en annen måte: Hvor mye homofobi, kvinneforakt, antisemittisme og oksidentofobi (altså hat mot Vesten) skal til for at mediene tar vår tids utfordringer så alvorlige som de er?
Og tenk, jeg har fremdeles ikke nevnt «landeplagen», ureformert islams vekst opp mot den demografiske utviklingen. Den muslimske befolkningen i ulike vesteuropeiske land dobler seg om lag hvert tiende år, og islam forventes å bli den mest praktiserte religionen innen to tiår i Storbritannia og Frankrike.
Dagblad-feministene applauderer?
Fremsynt og etterrettelig
Jeg har blitt for gammel til å stå beskjedent med lua i hånden. Så jeg sier det som det er: HRS har vært usedvanlig fremsynt og etterrettelig. Et par eksempler: I 2008 presenterte vi en befolkningsfremskrivning mer presis enn SSB noen gang hadde gjort. Dertil tok vi som første instans for oss Oslo også.
Tallene burde vakt bred debatt (det er vel noe spesielt at den innfødte befolkningen på sikt blir i mindretall?). Journalistisk Venstreparti (JV) ville dog ikke ha akkurat den debatten. Det vi fikk var ufine utspill fra SSB for å svekke vår troverdighet, noe som selvsagt var svært populært i JV. Men se her! I 2016 – åtte år senere – skjer dette: «Nå er SSB og Human Rights Service mer på linje i sine prognoser for innvandrerandelen i Norge i fremtiden.»
Kudos til Aftenposten for akkurat den. Men merk formuleringen «mer på linje»: Det var ikke HRS som beveget seg i ny retning. Det var SSB som kom mer på linje med HRS.
Det var altså HRS som presset realismen inn i SSBs kontor. Det skulle vel strengt tatt vært JVs oppgave?
Gjeld og regnskap
I 2009 la vi det første innvandringsregnskapet på bordet i Norge. Vi var bevisst forsiktige i anslagene, men de var alarmerende like fullt, hvis man er opptatt av å videreføre en velferdsstat, og ikke er på kjøret som globalister og fri flyt-entusiaster. Én journalist tente dog på temaet. Men dette året var det jo Stortingsvalg, så en viss sjef i skatteparadiset NRK satte foten ned. Kan det ha å gjøre med at ett spesifikt parti kunne tjent på at tallene fikk oppmerksomhet? Hva med det beste for Norge? Hva med det beste for fremtidens generasjoner?
Vi ga oss ikke. Fakta og fornuft i front, må vite! Vi gjøv løs på Oslo og økonomi i 2011. Konklusjonen var at Oslo gjeldstynges. Skatteevnen faller grunnet lav sysselsetting blant ikke-vestlige, og dermed øker gjelden. JV tiet, mens Finansavisen rapporterte slik:
Tenketanken Human Rights Service tror innvandringen kan knekke kommuneøkonomien i Oslo. Gjeldsgraden i kommunen anslås å øke fra 22 prosent i 2011 til hele 76 prosent i 2014.
Hva ble vi fortalt at innvandringen, også ikke-vestlig inkludert fra OIC-land, skulle medføre – ukritisk gjengitt i stort medieomfang? Jo, klingende mynt i felleskassa, i henhold til Victor D. Norman, Christine B. Meyer, Per Valebrokk og Terje Strøm. Men det var kanskje ikke helt sant?
«De» ville kulturelt, sosialt og yrkesmessig bli som oss. Integreringen ville gå på skinner. Men det var heller ikke helt sant?
Innvandrere ville redde velferdsstaten ved å ta unna for eldrebølgen. Huff, så var det også en postfaktuell myte.
Nordmenns bekymring for arbeidsplassene sine ble avfeid som rasisme, i beste fall inhumant, for innvandring ville verken føre til lønnspress eller tap av jobber. Så hva var sant? De høyt utdannede og velbeslåtte tjener på innvandringen, de lavutdannede og lavtlønte taper.
Utløst realpolitikk
Et siste eksempel: Påstanden – blant annet på lederplass i Dagbladet – om at det var en ren konspirasjon at terrorister snek seg inn i Europa i asylstrømmen. Så var det sant, i henhold til blant andre Merkel, kunne Dagbladet selv konstatere litt over et halvt år senere. Vi fikk særlig sannheten brutalt servert i november 2015 i Paris.
En annen sannhet som antakelig vil overraske noen medlemmer av JV: uansett regjering (Bondevik, Stoltenberg, Solberg), har HRS utløst realpolitikk. Høyre- eller venstreorientert?
Sinnstilstanden i mediene tror jeg er arven etter 68-erne. De multikulturelle 3. verden-romantikerne. Som intenst har forsøkt å fremstille en annen verden enn slik den faktisk ser ut. I godhetens ånd, og i den europeiske selvforaktens ånd (nazisme, kolonitid). Slik ble det skapt sosiale konflikter. Konflikter som nå også splitter familier og ødelegger vennskap.
Slik falt også høyre- og venstreaksen i politikken i tusen biter. Ja, det er bedre å være velorientert.
PS: Journalistisk Venstreparti er ikke et helt presist begrep. Vi vet jo at det innvandringsliberale tankegodset uten fundament i fornuft, fremsyn og fakta, trives særdeles godt også i KrF, V og store deler av H. Men poenget bør like fullt være enkelt å oppfatte.