Redaktør på rights.no, Nina Hjerpset-Østlie, deltok i NRK Debatten i går. I første bolk var temaet «fake news»-fenomenet, mens den siste runden med paneldebatt, der Hjerpset-Østlie deltok (fra 45 minutter ut i sending), stod den dalende tilliten til gammel-medier og deres eventuelle manglende kritisk dekning av innvandringsfeltet på dagsordenen.
«Veldig, veldig kritiske»
For VGs politiske redaktør Hanne Skartveit var det helt avgjørende å fremstille HRS/rights.no (og document.no), som «ensidig kritiske», samtidig som hun tydde til «fake news»-vinkling i sine påstander. Til tider var det rett og slett kostelig underholdning! Her er en av replikkene fra Skartveit til HRS/rights.no:
Jeg mener vi har en veldig god innvandrings- og integreringsdebatt i Norge. Vi har hatt det i mange år. Jeg har skrevet om disse temaene i 15-20 år i VG. Vi er mange som har gjort det, og jeg tror utgangspunktet er at dere er veldig, veldig kritiske, og kun det. Jeg kan snakke for Verdens Gang. Der er vi opptatt av både å snakke om de vanskelige tingene, for vi tror at vi må snakke om de vanskelige tingene for å løse problemene, samtidig som vi er opptatt av at vi må få et mangfoldig samfunn til å fungere. At vi også snakker om diskriminering i abeidsmarkedet, på boligmarkedet, at vi ser på hele bildet som de ytterpunktene på hver side ikke gjør. Og det er vår funksjon, å dra inn stemmer på alle kanter og belyse det fra alle sider.
Evnen til selvkritikk og etterrettelighet står ikke i høysetet, kan man vel påstå.
Tror hun på dette selv? Sikkert, for er det noe Skartveit og hennes like i bransjen er lite flinke til, er det å evne å ta selvkritikk. Hvorfor tror Skartveit at vår leserskare øker og øker, som Hjerpset-Østlie påpekte? Hvorfor ble i det hele tatt HRS opprettet? Fordi gammel-mediene ikke gjorde jobben de sier de har pålagt seg selv: å være et kritisk korrektiv til makten. Fordi de ikke bidro til «å få et mangfoldig samfunn til å fungere».
Hvor har de vært?
Så la oss spørre Skartveit følgende:
- Hvor var VG da HRS i 2003 lanserte den i europeisk sammenheng banebrytende boken Feminin integrering. Utfordringer i et flerkulturelt samfunn? Boken er spekket med fakta, analyser og tiltaksforslag på alvorlige tema som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og henteekteskap, muslimske kvinner som ikke får skilsmisse, voldtekt i tvangsekteskap, med mer. VG stod på perrongen. Dette vet jo Skartveit. Tross at boken fikk bred omtale i Europa (og endog i USA og Brasil), valgte den kloke Skartveit og heltemodige VG å gjemme seg i den mørke skogen.
- Hva har VG bidratt med for optimalt å beskytte jenter og Norge mot å bli kjønnslemlestet? (Jeg regner dette teamet som ganske viktig med tanke på «å få et mangfoldig samfunn til å fungere».) Var de på banen i 2005 da den banebrytende rapporten «Norskfødte jenter kjønnslemlestes» så dagens lys? Har Skartveit løftet fanen for at også jenter skal få helkroppundersøkelse? Har hun rettet et kritisk blikk mot lovverk mot kjønnslemlestelse (og tvangsekteskap) som åpenbart ikke fungerer?
- Hva med rapportene våre om alle barna som sendes og/eller dumpes i foreldrenes opprinnelsesland (vi snakker om tusener)? Hvorfor har Skartveit og VG heller ikke tatt dette temaet på alvor? Er de ikke opptatt av diskriminering – endog av barn, inkludert potensielle overgrep mot dem – likevel?
- Hva med den første rapporten i norsk historie om innvandringens kostnader, forfattet av HRS i 2009? Igjen: Det var helt taust fra VG (og alle andre hovedstrømsmedier).
- Hva med rapporten om den sterkt økende gjelden i Oslo? Helt taust fra VGs Skartveit og resten av redaksjonen, det til tross for at en Ap-entusiast som Skartveit kanskje burde være en smule opptatt av velferdsstatens bærekraft. Det samme burde hun kanskje være overfor utviklingen i samme by hva gjelder den økende segregeringen, som HRS har rapportert om i flere runder. Tja, kanskje ikke Skartveit forstår at disse to temaene har stor betydning for det hun beskylder oss for ikke å være opptatt av, «arbeidsmarkedet og boligmarkedet».
- Hvor var Skartveit da HRS la frem den oppsiktsvekkende demografirapporten i 2008, der vi som første instans også inkluderte egne tall for Oslo? Igjen langt inne i den mørke skogen.
- Hvor var VG i alle årene der vi påpekte de kommende demografiske endringene i Afrika og Midtøsten og hvilke konsekvenser dette kunne få på Europas yttergrenser? Nei, skulle du sett: Fraværende igjen, tross at våre klare advarsler gjennom publisering av artikler allerede i 2005, videre i boken Men størst av alt er friheten (2006), og frem til nær sagt dags dato.
Hvis vi er så «veldig, veldig kritiske», ja, «ensidig kritiske», da kan vi vel kunne slå fast følgende: Den veldig, veldig ukritiske tilnærmingen råder i VG-huset og i andre mediehus. Det er akkurat denne flokkmentaliteten som er blitt så synlig i debattene om «fake news». Medienes manglende evne til å ta selvkritikk slår igjen ut i full blomst – nå ved angrep på alternative medier hvis lesertall bare stiger.
Skartveit og andre redaktører kan selvsagt fortsette å påstå at de alltid balanserer sine nyheter og kommentarer, bildet er da ikke helsvart heller, men det er igjen å undervurdere mediekonsumentene. Det er en grunn til at de forlater hovedstrømsmediene. Mye tyder også på at den fjerde statsmakt, mediene, er blitt korrumpert, det vil si at makten har forandret dem – på en negativ måte. De ble politiske aktører i stedet for å dyrke rollen som den fjerde statsmakt.
«De Onde og de gode»
Alvoret i de 7 punktene over her burde vel få selv en ungdomsskoleelev til å bli skrekkslagen, ikke minst fordi problemene overhodet ikke er løst. Nettopp alvoret i situasjonen gjorde at HRS/rights.no ikke var noen «fakkeltog-journalister» eller «inkluderings-arbeidere», da migrasjonsbølgen tok seg sterkt opp tidlig i 2015. Vi var svært kritiske, i motsetning til hovedstrømsmediene, og det med rette. Vi advarte i klare ordelag, ikke minst gjennom internasjonalt anerkjente demografer, om både de kortsiktige og langsiktige konsekvensene. Ikke minst i et verdi- og kulturperspektiv. Vi var «de onde», må vite, VG og co var «de gode»?
Alt dette vet våre trofaste lesere. Rights.no (og document.no) leses fordi, som Hjerpset-Østlie formulert det i sendingen: Behovet for alternative medier vokste frem grunnet at gammel-mediene «underdekket og dårlig dekket» innvandrings- og integreringsfeltet. Dette er ikke noe vi sier for å være slemme. Vi liker nemlig ikke å tråkke på folk (altså journalister og redaktører) som ligger nede. Uten dette faktumet Hjerpset-Østlie pekte på, hadde ikke den politiske tenketanken HRS blitt opprettet i år 2000, og gjennom årene gjort det banebrytende arbeidet vi faktisk har gjort.
Og bare så det er sagt: Det siste vi ønsker er å bli et land uten en objektiv og uavhengig presse. Men ansvaret for at dette ikke blir en udiskutabel sannhet ligger hos mediene selv.
En rosverdig innrømmelse
Redaktør Jon Arne Markussen i Dagbladet skal ha ros for at han innrømmet egen utilstrekkelighet. Om migrasjonskrisen i 2015, sa han:
Vi var ikke klar over og forstod ikke alt hva dette dreide seg om. Vi trengte tid på det, det vil jeg faktisk si.
Ja, det gjorde dere jammen meg, og det så det holdt! Fordi verken VG eller Dagbladet har gjort den jobben de skulle ha gjort for lengst: Satt seg grundig inn i fagfeltet for flerfoldige år siden.
Det har vi gjort, og som Hjerpset-Østlie så korrekt formulerte en snerten replikk til Skartveit:
-Vi har sparket inn en del dører, slik at andre har kunnet gå gjennom dem i litt fredeligere former.
Nina Hjerpset-Østlie med snert i replikken og glimt i øyet.
Politikeren trer frem
Det er ingen instans i Norge som har produsert mer fakta og forslag til tiltak på innvandrings- og integreringsfeltet for å få til et velfungerende Norge enn HRS, alltid videreformidlet på rights.no. Ha dette i mente når du leser disse ordene fra Skartveit, myntet på oss:
Dere tar ikke opp i dere at det er sammensatt bilde hvor du også må sørge for inkludering, og sørge for at vi har et samfunn som skal fungere, hvor alle skal bli gode medborgere, og det snakker dere svært lite om. Dere blir en særgruppe, mens vi i massemediene, opplever jeg, bringer alle elementene inn og ser at her er det en tosidig affære å få et godt og integrert samfunn.
Nei, se der dukket jammen politikeren Skartveit opp! Hun som jobber med «inkludering» og går selveste Per Sandberg i næringen, som nå er settestatsråd for Listhaug. Skartveit har dog et poeng, selv om hun ikke synes å forstå det selv, nemlig at vi er et nisjeprodukt – vi har spesialisert oss på det vi driver med, mens redaktører og de fleste journalister skal dekke en rekke felt. Hver dag, år ut og år inn, jobber vi med innvandrings- og integreringspolitikk, noe som tilsier at vi kjenner både feltet, politikken og aktørene svært godt. Men tro ikke at hovedstrømsmediene gir oss noe anerkjennelse for det.
Unikt opptatt av politiske resultater
Her kan det kanskje være på sin plass å vise til tidligere statsråd og Ap-politiker Karita Bekkemellems selvbiografi (2009). I boken påpekte hun at de fleste frivillige organisasjoner forsvant fra den politiske arena når mediene slukket sine lamper – unntaket var HRS. Kanskje det forteller noe om at noen er unikt opptatt av politiske resultater?
Det er trist å registrere Skartveits taktikk med å angripe dem som faktisk stod opp og leverte, for på denne måten prøve å forsvare egen utilstrekkelighet gjennom årene. Like trist er det at VG-huset og andre store mediebedrifter nå produserer falske fremstillinger og premisser på løpende bånd, som f.eks. å påstå at nå er det vi, HRS, som er «maktstemmen» nå fordi FrP er i regjering og vi er på statsbudsjettet! Skartveit stakkars, som i 2014 var en av VGs 491 ansatte, har altså ingen maktstemme?
Vi kan berolige Skartveit og alle andre med at vi har gjort så godt vi kunne for å hjelpe den til enhver tid sittende regjering. Og det har vi også gjort – mye på bakrommet, nettopp fordi de politiske partiene har vært kritisk til å bli assosiert med HRS. Vi er stemplet som de «kontroversielle» – gjett av hvem og til hvilket formål? Dagbladet har da endog på lederplass foreslått at HRS fratas statsstøtten. Sånn opptrer mediene overfor dem de ikke liker, og så tror de selv at noen oppfatter dem som maktens vaktbikkjer? Ser ikke mediene at de plasserer makten hos aktører som HRS.
Vi tre i denne redaksjonen takker og bukker.