Noen ganger tror en knapt hva en leser. I siste Morgenbladet (ikke på nett) tar Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister og leder av Høyres programkomité, til orde for at de kulturelle aspektene ved innvandring må diskuteres. Tenk det! Endelig er vi kommet dit at det (nå) kan bli stuerent å diskutere også de kulturelle aspektene ved innvandring. Kanskje.
Nettopp de kulturelle aspektene ved innvandring var et av grunnlagene for opprettelsen av HRS (2000), der vi etter flere år bestemte oss for å gå inn en «bakvei», nemlig den økonomiske. Beslutningen var fra vår side rasjonell, da kultur- og verdiaspektet skapte så mye føleridebatter at det ble kontraproduktivt. Derfor kom vi i 2009 med en rapport om et (enkelt) innvandringsregnskap, som slo beina under at innvandringen til Norge er lønnsom. Siden har vi jevnt og trutt fulgt opp med rapporter om segregering, Oslos gjeldsvekst, sysselsetting, skatte- og trygderegnskap osv (se vår samleside for publikasjoner). Med tall på bordet ville det bli vanskeligere å «føle» det ene eller andre, tenkte vi.
Men for multikulti-tilhengerne ble våre analyser «vanskelig». For å beholde sitt verdensbilde har de samme heller beskyldt oss for å være innvandringsfiendtlige, at vi ikke har tro på den norske velferdsstatens robusthet eller der kritikk av islam er muslimfiendtlig. Det eneste som er oppnådd med dette er at en del tiltrengte debatter i årevis har blitt utsatt.
Leder av Høyres programkomité Torbjørn Røe Isaksen. Foto: Regjeringen.no
Derfor er det interessant at Røe Isaksen i Morgenbladet sier at «Det er lett å glemme hvor kontroversiell Brochmann-utvalgets rapport var da den kom i 2011.» Det som var «kontroversielt» med Brochmann I sin rapport (NOU) var at den slo fast at innvandringen ikke er lønnsom, ikke minst var det tungt for multikulti-tilhengerne som hadde kjempet med nebb og klør for at slike fakta ikke skulle nå ut i offentligheten. Vi husker da også hvordan Brochmann I-utvalgets rapport ble mottatt av daværende integreringsminister Audun Lysbakken (SV). Når han ble spurt om innvandringen i Norge er bærekraftig, svarte han kontant ja.
Så er det riktig som Røe Isaksen sier at 22/7 samme år satte en stopper for debatten. Han påpeker videre:
Kontrasten mellom 2011 og 2017 er slående. «Alle» er tilsynelatende enige om det overordnede premisset: At høy innvandring over tid kan skape alvorlige problemer for den norske velferdsstaten hvis ikke den økonomiske integreringen er svært god.
Etnisk nordmenn i mindretall
Røe Isaksen viser til debatten rundt Brochmann II-utvalgets medlem Asle Toje sin merknad om etniske nordmenn, som vi har omtalt tidligere.
Må det forstås som at Toje mener at nordmenn med innvandrerbakgrunn aldri kan bli norske? At de er dømt til å være fremmede, ikke høre til her, selv etter tre, fire eller femten generasjoner? I så fall er det ikke rart at mange reagerer. Reaksjonene blir dermed en påminnelse om at diskusjonen må være ærlig, men klok, fordi debatten i seg selv også påvirker mulighetene for integrering. Men hvis man leser Tojes merknad, mener jeg det er et helt annet poeng som fremmes, nemlig at vi også må diskutere de kulturelle aspektene ved høy innvandring nettopp fordi vi er opptatt av å sikre et sterkt, kulturelt fellesskap også når det konfronteres med store endringer.
Toje har vært lenge nok i denne debatten, også som forfatter, til å skjønne at bruken av «etniske nordmenn» nok vil vekke debatt av typen «norsk nok?», men han hadde kanskje håpet at noen i tillegg ville fange opp det kulturelle aspektet. Særlig da Tojes merknad videre sier følgende:
Høy og permanent innvandring vil bli en akutt utfordring for norsk kultur, noe som alt manifesterer seg i stadige debatter om norsk kultur og symboler som oppleves som problematisk for innvandrere.
Mytene som så langt burde være knust er at «innvandringen er økonomisk lønnsom» og at det «ikke er en sammenheng med type og antall innvandrere og integrering». Det forteller oss i korthet at multikulturalismen er død, det er assimilering som er det sentrale.
Brochmann-utvalget går lenger i å diskutere de kulturelle problemstillingene rundt høy innvandring enn noe utvalg har gjort tidligere. Kritikken av multikulturalisme som integreringsideal er klar og tydelig, og utvalget lanserer i realiteten assimilering som en alternativ ideologisk innfallsvinkel: E pluribus unum – Ut av mange, én. Utvalget tar dermed et langt skritt i retning av å si at kultur er en selvstendig faktor som må tas hensyn til i tillegg til spørsmål som for eksempel arbeidsdeltagelse. Tojes korte merknad er en utdypning av dette, og samtidig en utfordring til et svært vanlig syn på hva en nasjonal kultur faktisk er. ( … )
Innvandring bidrar til endring
Røe Isaksen viser videre til blant annet Samuel Huntingtons bok Who are we? fra 2004, der Huntington spør: Ville USA vært som det er i dag dersom den dominerende innvandringsstrømmen hadde kommet fra katolske Spania eller Frankrike i stedet for protestantiske Storbritannia?
Svaret hans er nei, og nettopp derfor er det relevant og viktig å diskutere hva som vil skje med USA når innvandringen fra latinamerikanske land er høy over tid. Dette handler ikke om konspirasjonsteorier eller fordummende og hatefulle utsagn om at innvandrere ødelegger landet vårt, men om en nøktern diskusjon av hvilke endringer samfunnet vårt kan stå overfor. Ikke fordi USA eller Norge blir borte, men fordi landene kan bli annerledes.
Poenget er like enkelt som det er motarbeidet i årevis, nemlig at økonomisk integrert ikke nødvendigvis betyr å ta fullverdig del i samfunnet og støtte de grunnleggende verdiene som fellesskapet bygger på. Staten Norge blir ikke borte av den grunn, men nasjonen Norge kan ta en helt annen retning.
Røe Isaksen viser til at noen er fornøyd så lenge den økonomiske integreringen fungerer (hvilket den da ikke gjør for altfor mange), mens andre «av prinsipielle grunner mener at samfunnet ikke bør være et kulturelt fellesskap, men snarere en samfunnskontrakt som sikrer oppslutning om noen helt grunnleggende, demokratiske verdier og etter det overlater folk til seg selv». Selv tror Røe Isaksen at det trengs noe mer, da vi ikke bare lever innenfor «rettsstatens rammer» men også i en rekke grupperinger som familie, nabolag osv. Eller det som kan sammenfattes i stat versus nasjon.
Det kanskje mest interessante er likevel Røe Isaksen påpekning at hvordan debatten er blitt en ikke-debatt:
Etter flere år hvor de normene som skaper høy sosial tillit, er blitt fremhevet som et avgjørende grunnlag for den norske modellen, er det påfallende at ikke flere er genuint interessert i å ta diskusjonen.
Oppgjør med berøringsangst
På bakgrunn av Røe Isaksens artikkel i Morgenbladet følger Dagsavisen opp med et intervju. Her understreker Røe Isaksen at integrering ikke bare handler om å komme i jobb, betale skatt og berge velferdsstaten, men også om kultur. Da i betydningen av vi kan risikere at vi ikke makter å samle oss i en felles kultur. Her har Røe Isaksen innsett at multikulturalismen ikke er løsningen:
– Det Brochmann-utvalget gjør er å begrave det multikulturelle som ideologisk ledesnor for norsk integreringspolitikk. Nå har i og for seg multikulturalismen vært død lenge som politisk ledesnor, men dette er på sett og vis den siste spikeren i kista, sier Isaksen.
På spørsmål om assimilering er et utskjelt begrep, sier Røe Isaksen at han ikke ønsker at en streng assimilering betyr å legge vekk egen identitet, men at et land også skal ha en felles kultur som ikke bare består av minste felles multiplum. Eller som vi har sagt det gjennom årene: Alle må bestrebe seg på å bli assimilert i våre grunnleggende frihetsverdier, slik som likeverd, likestilling, ytringsfrihet og religiøs frihet.
Når nå Røe Isaksen er blitt en skikkelig HRS-er, er det også befriende at han har tenkt å delta i kampen:
– Det jeg vil er å ta et oppgjør med den berøringsangsten, som gjør at mange har sett bort fra kultur som en faktor i integreringsdebatten, sier Høyre-toppen.
Det handler om diskusjonen om hva som er «det store norske vi», mener Isaksen. Et sett med felles normer og en felles kulturell overbygging, er nødvendig, mener han.
– En idé om at Norge bare er et juridisk skall rundt parallelle samfunn er veldig skadelig. Et reelt fellesskap som vårt, trenger også noe mer. Vi må opprettholde en kulturell ramme som er noe større enn bare lover og regler. Samtidig må også forståelsen vår av «det norske» være smidig nok til å endre seg over tid, understreker han.
Les også:
Den multikulturelle trussel fra 2003 (!) der Hege Storhaug tar til orde for assimilering
Debatten vi (ikke) vil ha fra 2013 der stortingsrepresentant Tybring-Gjedde spurte to statsråder om hva som er særegent med norsk kultur
De dypeste røtter fra 2016 der Dronning Margrethe av Danmark tar et ærlig oppgjør med innvandring og integrering
Norsk eller bare selvgod sjåvinisme?, som er en omtale av kulturminister Linda Hofstad Hellelands julehilsen 2016