Islam fyller den offentlige samtalen mer og mer for hvert år som går. Når man trodde at det kanskje kunne snu, blir det bare mer. Og enda mer. Jeg er ikke i tvil om at det jeg kaller moskékreftene gnir seg i hendene: Det norske samfunnet står mer eller mindre handlingslammet og bivåner islamiseringens gang.
Kulturminister Linda Hofstad Helleland skal møte lederen av Islamsk Råd (IRN), og hun har varslet at hun har satt jurister på saken om den nikab-ansatte på statlige midler, Leyla Hasic. Tror Helleland at departementets jurister kan løse floken? Det tror ikke jeg. Dette handler om en kontant ideologisk kursendring eller å la skuta hangle videre i islams favør. Sistnevnte alternativ er det mest åpenbare, ikke minst ved at Helleland rekker hånden ut til jussen, og jeg skal forklare hvorfor ved å peke på et sitat av en tidligere britisk statsråd, George Walden. Det handler om et sivilisasjonssammenstøt, sier han.
Sivilisasjonssammenstøt
George Walden var statsråd (utdanning) på slutten av 80-tallet for De konservative. I boken Time to Emigrate? redegjør han for hvorfor politikere ikke snakker sant om islam før de vet at de skal ut av politikken, eller allerede har avgått som politiker.
«Jeg ville vært til de grader alarmert av situasjonen (rundt islam i Europa, min anm.), at jeg ville gjort alt i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise, og det er opp til folk å forstå at det er lite annet regjeringer kan gjøre. Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannheten om IRA, men om det islamske problemet lyver vi.»
Ironisk nok skrev han dette i 2006, altså lenge etter at han selv forlot politikken.
Et abdisert lederskap
Kommunikasjon er stikkordet for siste dagers nikab-debatt. Nikab forstyrrer naturlig kommunikasjon mellom bruker og publikum. Slik unngår man behendig nettopp å berøre sivilisasjonssammenstøtet. Vi står midt i et ideologisk sammenstøt mellom ureformert, totalitær islam og det humaniserte og opplyste vestlige samfunnet. Det er dette som er realiteten.
Dette vet politikerne, mener jeg, og de vet ikke sine arme råd. De har ikke mot til å stå opp mot krefter som IRN og Afsar. De orker ikke den personlige belastningen det vil medføre å ta et nødvendig oppgjør. De kjenner medienes autopilot-reaksjoner: Henges ut de som henges skal.
Politikerne tenker egen karrière, de tenker på Stortingsvalget i september, de tenker ikke på nær fremtid, 10 – 20 år frem i tid. Det er dette faktumet, slik jeg ser det, som genererer mer og mer avmakt hos oss «vanlige» borgere. Vi ser motorveien islam har fått lov til å etablere i Norge og Vest-Europa, og vi ser ingen solide varsellamper eller potensielle handlinger fra politisk lederskap som kan begrense skadeomfanget ideologisk. Lederskapet har abdisert.
Den lovlydige Afsar
Mehtab Afsar prøver på sin side å fremstille seg som en lovlydig borger. Han spiller høyt, og til falske toner: Hasic var best kvalifisert, hevder han, og sier at hvis IRN hadde overkjørt hennes søknad, ville han blitt dømt for diskriminering i henhold til arbeidsmiljøloven. Vel, det vet ingen av oss, for en slik sak er ikke testet rettslig, påpekt også av Fredrik Solvang i Dagsnytt atten i går. Uansett mener jeg argumentet er ren og skjær taktikk for å unngå elefanten i rommet: Hva gjør ureformert islam med et samfunn basert på myke, humanistiske verdier?
Afsar spiller høyt med den største selvfølgen. Selvsagt, for hvem våger å utfordre han ideologisk? Skjermdump fra gårsdagens Dagsnytt atten.
HRS har studert Afsar og den verdensomspennende Minhaj-bevegelsen siden tidlig 2000-tallet. Som i denne rapporten fra 2006, «To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status». Minhajs mål er å islamisere samfunnet på alle nivå. Metoden er overtalelse, og spredning av islamske institusjoner. Det er den samme lange veien mot målet som Brorskapet følger.
Kjærlighet og fred
Hvis du ikke tror meg, gå inn på Minhaj Norge sin hjemmeside. Her presenterer de «hvem vi er», og peker på grunnleggeren og den ideologiske føreren sin, Tahir ul-Qadri.
Shaykh-ul-Islam Dr. Muhammad Tahir-ul-Qadri
Shaykh-ul-Islam er en verdenskjent autoritet innenfor tradisjonell islamsk lære. På grunn av sin grundige forankring til tradisjonell islamsk lære har han tilegnet seg tolkning av islam som gir et helhetlig og forfriskende bilde av islam til den moderne verden. Shaykh-ul-Islam er forfatter av mer enn 1 000 bøker, hvorav kun 400 bøker er utgitt og publisert. Med sine 7 000 taler og foredrag på urdu, engelsk og arabisk er han en uovertruffen orator. Talene dekker et vidt spekter av verdslige, religiøse og politiske emner.
Forfriskende bilde, altså. Ja, det er særdeles forfriskende med eksempelvis dødsstraff for påstått blasfemi, her utlagt av Qadri selv i boken Islam and Christianity, som man får kjøpt hos Minhaj Norge.
«Å utvise forakt for profeten som den siste profet, er en forbrytelse som ikke kan tolereres, uansett om forbrytelsen er direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst. Forbrytelsen er av en så graverende karakter at selv personens anger ikke kan frita han for dødsstraff».
Slagordet er også «forfriskende»: «Kjærlighet, fred og kunnskap.»
Det lyder jo som søt musikk i våre vestlige demokratiske ører. Bedre kan det liksom ikke bli! Realiteten er sharia på alle nivå. Se selv hvordan det blir for kvinner.
Minhaj-damer i Lahore, helt i Afsars og Hasics totalitære ånd.
Nikab som motorvei for hijab
Jeg tror Afsar og IRN bevisst ansatte nikab-brukeren Hasic. Motivet kan være ett av to: At vi ikke-muslimer skal vennes til hijab i alle tenkelige situasjoner. At vi nærmest blir lettet over at kvinnen foran oss «kun» har hijab på hodet, og ikke fremstår som et uidentifiserbart spøkelse i nikab.
Her er Kongehuset ved Märtha en meget god medhjelper for Afsar og IRN.
Eller er det muligens et internt oppgjør som er på Afsars agenda: Sile ut de moskeene som ikke har samme totalitære mål som han og hans IRN?
De kreftene han eventuelt utfordrer, kan dog ha samme mål, men de velger en annen taktikk: De vil bygge seg enda sterkere, før de tar totalitære konfrontasjoner med storsamfunnet. Basim Ghozlan, Brorskapets fremste i Norge, som sier han er uenig i ansettelsen av Hasic, mener jeg absolutt kan tilhøre denne kategorien. Det er det doble spillet som danser på scenen.
Uansett opplever jeg at Afsar og hans like føler seg særdeles trygge i det norske demokratiet. De vet å utnytte våre menneskerettigheter og humanisme i kampen for å overkjøre det samme på sikt.
Mens disse kreftene for lengst har forlatt perrongen, står Stortinget og Regjeringen ikke en gang igjen på perrongen. De har fremdeles ikke kommet seg til billettluka.