På rad og rekke har kvinnelige politikere betakket seg for å måtte dekke seg til under offisielle besøk i muslimske land. Og flere vil det forhåpentligvis bli.
Her på berget vakte det offentlig interesse da vi avslørte at statssekretær i Olje- og energidepartementet (OED), Ingvil Smines Tybring-Gjedde, motsatte seg en tjenestereise til Iran fordi hun måtte dekke seg til. Men også Tysklands forsvarsminister Ursula von der Leyen nektet å ikle seg hijab under et besøk i fjor i Saudi-Arabia, mens Marine Le Pen avlyste et møte med stormuftien i Libanon da hun skjønte at møtet innebar at hun var tildekket.
Noen kvinner viser vei – mens andre foretar en religionspolitisk knefall, som for eksempel den svenske selverklærte «feministiske» regjering.
Men det faller også noen tungt for brystet både å kritisere den svenske regjeringens opptreden og at noen kvinner tillater seg å boikotte. Martine Aurdal i Dagbladet mente at skulle slik kritikk eller boikott være berettiget, så måtte den også ramme menn. Det begredelige var bare at ideen om menns «solidaritet» ved tildekking var et poeng som Smines Tybring-Gjedde argumenterte med for den tiltenkte Iran-reisen.
Statssekretær Kjell-Børge Freibergs forberedelser til avreise til Iran
At statssekretær Tybring-Gjedde ikke ønsket å dra på de gitte premisser, førte til at det ble hintet om at hennes beslutning kunne skade Norges interesser. Det er da også slik andre som underkaster seg slike regler, som den svenske regjeringen som var i Iran for å signere en handelsavtale, «unnskyldes». Bare saken oppfattes som god nok, så skal vi altså underkaste oss regler og atferd som står oss svært fjernt og som vi kjemper mot daglig i eget land, «feminister» som vi er?
Enda en feminist?
Det kan være at saken fødte en ny «feminist». For det var andre i OED som kunne dra på tjenestereise til Iran, og statssekretær Kjell-Børge Freiberg stilte opp. Da hadde han fått med seg hijab-debatten både internt i departementet og i offentligheten. Vi kan vel anta at den var med han i bakhodet når han diskuterte Iran som et potensielt marked for norske selskaper – og Irans interesse for vår teknologi både for å øke utvinning fra felt, løsninger som bidrar til å redusere klimagassutslipp og til utvikling av vind- og solkraft.
Slike handelsavtaler er ingen enveisprosess, derfor vil en boikott både fra kvinner og menn være kontraproduktivt. Men med kløkt kan disse landene få erfare at kvinner i den vestlige verden står for frihetsverdiene – og at menn kan vise en helt annen solidaritet med kvinner enn hva praksisen og de lovpålagte kravene er i de fleste muslimske land.
I en situasjon der det kun er kvinner som sitter på den aktuelle kunnskapen vil nok reglene kunne endre seg. Det har vi allerede erfart ved migrasjon. I en rekke muslimske land er det utenkelig at ektemannen flytter inn hos hustruens familie. Men når det betydde opphold i Vesten endret det seg over natten. Noen ting kan gå ufattelig raskt – bare en tjener på det selv. Som handelsavtaler. Det vil antakelig være mer effektivt enn alt snakk om menneskerettigheter.