Du skjønner journalistens ærend når du gir ham et intervju og bildeteksten blir denne: «Donny Bonsink, 24, er åpent homofil og forguder Geert Wilders». Forguder, du! Det lyder ikke bra. Hva er nå dette for en snodig type? Bonsink beskrives videre som «…åpent homofil og glødende tilhenger av Geert Wilders.»
Er han kanhende en av dem queerteoriens ubestridte lederfigur og professor i retorikk (!) Judith Butler og daværende nestleder i Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) i Trøndelag, Stine Helena Bang Svendsen, samt stipendiat ved institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU i Trondheim, Annika W. Rodriguez så høflig har utnevnt til homonasjonalister? Retorikkprofessoren avleverte salven da hun frasa seg prisen “Civil courage award” under det tyske motstykket til Skeive dager, Berlin Pride, i 2010 og som eksempel på homonasjonalisme oppga hun og støttespillerne Berlin Prides ekstremt rasistiske slagord det året: “Har du noen problemer med det, eller?”
Her hjemme beskyldte Bang Svendsen og Rodriguez daværende leder i Skeive Dager, Stein Runar Østigaard, for det samme da han på absolutt uhyrlig, rasistisk vis valgte å legge homseparadens rute over Grønland i 2009. Ruteomleggingen kom som svar på at et homofilt par ble overfalt på nettopp Grønland samme år. I kjølvannet av overfallet gjorde nemlig en elskverdig Aslam Shaid oppmerksom på at han syntes homser burde innrette seg etter det muslimske Grønland – der homofili helst burde vært forbudt å praktisere offentlig – fordi deres eksistens og legning stred mot muslimers kultur.
Homofile kan nok være i opposisjon til majoritetssamfunnet, kristendommen og det hvite patriarkatet, men går de utakt med ledelsen for Ltbq-bevegelsens innvandringspolitiske synspunkter eller har motforestillinger mot islam, religiøst og kulturelt, ja, da skal fanden ha takk. Denslags kan vi bare ikke ha noe av!
Det er antagelig derfor Svenska Dagbladets journalist Thomas Lundin er så overrasket:
– Straks før parlamentsvalget i Nederland setter høyrepopulisten og islamkritikeren Geert Wilders den politiske agendaen – med uventet støtte fra feminister og LHBTQ-aktivister som også ser innvandringen som en trussel mot det progressive samfunnet og alt som man har kjempet så lenge for», skriver han – og så kan man bare spørre seg hvorfor dette skulle være uventet på noe vis.
Over til den tilbedende, glødende Wilders-tilhengeren:
När han går ut med sin pojkvän på gatorna i Haag känner han sig inte längre säker.
– Jag är gay. Och muslimer är anti-gay. De är emot jämställdhet och för kvinnoförtryck. Det är något som vi bara inte kan acceptera här i Nederländerna, säger han.
Vi träffar Donny Bonsink en sen kväll i Haag. Han står i ett rökigt kök och tecknar bilden av ett land där muslimer vägrar att anpassa sig och tvärtom trampar på allt som utgör det moderna Nederländerna. Inte ett ord om att Nederländerna i årtionden profiterat av invandringen, ingen som helst sympati för ett brokigare och mer mångkulturellt samhälle.
Nei, hvorfor i alle verdens land og riker – i dette tilfellet Nederland – skulle han ha sympati for en samfunnsutvikling som gjør ham utrygg, vel vitende om at jo mer plass islam tar i det offentlige rom, jo mindre blir plassen for ham og de han er glad i?
Det fremgår ikke av artikkelen hva Lundin mener med «profitert av innvandringen», men at masseinnvandringen fra det som kalles R3-land medfører noen økonomisk profitt er for lengst tilbakevist. Og selv om det ikke hadde vært tilfelle: hva er 10.000 kroner ekstra i året mot å ikke føle seg trygg i hverdagen?
Men heldigvis har vi noe på vår venn homonasjonalisten: i fjor satt han gang en Facebook-kampanje mot den nederlansk-surinamske TV-journalisten Sylvana Simons etter at hun kritiserte den tradisjonelle feiringen av juleskikkelsen Zwarte Piet (Svarte Petter), som hun opplevde som dypt diskriminerende. Kampanjen endte som denslags ofte gjør; den fikk 50.000 tilhengere, blant dem åpne rasister og andre utrivelige eksistenser, og debatten ble snart så hatsk og rasistisk at kampanjen måtte stoppes.
Bonsink er for øvrig så tilbedende og glødende tilhenger av Wilders at artikkelen avsluttes med denne bemerkningen:
– Ibland är han för aggressiv, tycker till och med anhängaren Donny Bonsink. Men i sak har Wilders rätt.
Tilbedelsen simpelthen lyser av mannen, gjør den ikke?
Feministen Bernadette de Wit støtter også Wilders. På 70-tallet var hun radikalfeminist og jobbet for Cultuur en Ontspanningscentrum (COC, Senter for kultur og fritid), som er den eldste LHBTQ-organisasjonen i verden. COC ble grunnlag i 1946 og jobbet for sosial frigjøring samt etablering av kulturtilbud og fritidssysler for homofile og lesbiske. De Wit var også en av grunnleggerne av det lesbiske tidskriftet Diva.
I dag er hun – som så mange fra venstresiden – skarp islamkritiker, fordi hun mener at islam ikke medfører respekt for annerledestenkende. Hun mener også at nederlandske politikere kjører strutsepolitikk og derfor tillater avskaffingen av vestlige verdier. I januar vakte hun nasjonal oppsikt da hun offentlig tok til orde for deportering av muslimer som ikke tilpasser seg det nederlandske samfunnet. Dette, forklarte hun, var ment som et signal til mer moderate muslimer, som i sin tur burde slutte å forlange bønnerom og halal-mat på arbeidsplasser.
Hun er ikke alene. I en ny meningsmåling fra instituttet IPOS oppgir hele 86 % av respondentene at de er bekymret for at tradisjonelle verdier – som gjorde Nederland kjent som verdens mest tolerante land – er i ferd med å undergraves. Halvparten mener at ikke-vestlige innvandrere utgjør en trussel mot den nederlandske livsstilen.
Bekymringen har nådd helt inn i landets parlament, som i februar vedtok at innvandrere må underskrive en erklæring hvor de forplikter seg til å respektere ytringsfrihet, likestilling, religionsfrihet og retten til likekjønnede relasjoner. Stadig flere – i alle fall av dem som tror at en slik erklæring er verdt papiret den er skrevet på – med statsminister Mark Rutte i spissen, mener at de som vegrer seg for dette ikke har noen plass i Nederland.
– Om du inte trivs, lämna landet. Stick! Ingen tvingar dig att vara här, förklarade premiärministern i en tidningsintervju häromdagen.
Men det hele er naturligvis de kontroversielle, radikale, høyrepopulistiske og provoserende islamkritikernes skyld. Nederlands uheldige utvikling startet visstnok med at den åpent homofile «høyrepopulisten» Pim Fortuyn – for øvrig sosiolog og professor – like åpent ga offentlig uttrykk for at islam er en reaksjonær og farlig religion. I 2002 ble han derfor myrdet av venstreekstremisten Volkert van der Graaf, som ville beskytte landets muslimer mot Fortuyn. I 2004 møtte den «kontroversielle» filmskaperen Theo van Gogh samme skjebne, drept av islamisten Mohammed Bouyeri.
Sosiologen Jan Willem Duyvendak forklarer villig ondets rot:
Precis som Pim Fortuyn och Theo van Gogh är Geert Wilders en radikal provokatör och uppviglare som i yttrandefrihetens namn har förvandlat tolerans till intolerans och som splittrar landet, säger sociologen Jan Willem Duyvendak. Som när Wilders kallar marockaner ”avskum” och jämför Koranen med Hitlers ”Mein Kampf”.
Det sosiologen i realiteten sier, er at de to førstnevnte drittsekkene bidro til å forvandle den nederlandske toleransen til en intoleranse som nå splitter landet da de lot seg myrde på åpen gate. Du snakker om å være lumpne! Den siste drittsekken har for øvrig levd under streng politibevoktning døgnet rundt i årevis, hovedsakelig pga dødstrusler fra islamister.
Så nå sitter Nederland med en debatt som har sporet av, beklager Duyvendak. Nederlenderne er besatt av spørsmålet om hva som utgjør en «riktig nederlender». Det skyldes at ethvert forsøk på stille spørsmål ved 1960-tallets progressive idèer oppfattes som et angrep og et forsøk på å stille klokken tilbake, sier han.
– Det progressiva Holland är starkare än någonsin. Men det hela har blivit en dogm. Något som utesluter alla som inte tänker på samma sätt.
Han har antagelig rett, hvilket det innvandringsliberale segmentets økende trang til skjellsord, merkelapper og utskamming klart viser.
Ondets rot nummer 1.
Forsøkene på utstempling har økt i takt med antallet som uttrykker uro for hva som vil skje med samfunnene våre når «alle som ikke tenker på samme vis» blir veldig, veldig mange, hvilket de jevnt og trutt gjør både fordi innvandringen fra R3-land er så stor og fordi innvandrere fra samme får flere barn? De fleste europeiske lands befolkninger vokser hovedsakelig på grunn av innvandring og ditto fødselstall, mens den «innfødte» befolkningsandelen går ned. Dette gjelder særlig de yngre generasjonene, som jo er de som etterhvert vil dominere samfunnet og dets utvikling.
Ondets rot nummer 2.
Integreringen av store grupper fra den islamske verden i Europa kan, selv etter 30-40 års innsats og enorme kostnader, ikke sies å ha vært spesielt vellykket. De – nei, selvfølgelig ikke alle; mange klarer seg heldigvis godt – er dårlig integrert på arbeidsmarkedet, hvilket fører til kriminalitet og sosial uro. Parallellsamfunnen hvor det hersker helt andre verdier og holdninger enn storsamfunnets vokser taktfast frem. En rekke undersøkelser, blant annet fra WZB, Policy Exchange og Populus, viser dertil at unge muslimer er mer nidkjære når det gjelder religion og religiøs praksis enn sine foreldre. Medbrakt æreskultur innebærer voldsom intoleranse mot homofile og kvinner i det offentlige rom, i den grad at det allerede er en trussel mot de to sistnevntes sikkerhet og bevegelsesfrihet. Og hva verre er: det er ikke en aldrende, utdøende generasjon som står for intoleransen og håndhevelsen av den, det er hovedsakelig unge menn – enten tilvandret eller født i forskjellige europeiske land – med, utrolig nok, støtte av stadig flere unge kvinner.
Bør bekjempes.
Dette er en høyst påtagelig problemstilling allerede nå, men innvandringen, tempo, antall og karakter, fortsetter som før. Samtidig varsler både FN, ledende europeiske demografer og EU at den faktisk vil øke betydelig i årene som kommer. Eurostat regner med en nettoinnvandring på utrolige 77 millioner i løpet av de neste 52 år. Direktør for FNs senter for bæredyktig utvikling og en av verdens ledende utviklingsøkonomer, Jeffrey Sachs, advarer om at massiv innvandring medfører etniske og religiøse spenninger.
Så hvor er Europa om ti år? Tjue år? Hvordan ser samfunnet ut med enda større uintegrerte grupper fra land med kulturelle/religiøse normer – som i mange tilfeller frontkolliderer med de europeiske – og påfølgende tilstander som få, om noen, i Europa noensinne har uttrykt ønske om å måtte forholde seg til? Hvordan vil dette påvirke samfunnene våre?
Må bare læres å leve med.
Og dette gjelder ikke bare «innfødte europeere» (i betydningen: europeisksinnede borgere hvor enn de ellers har sin bakgrunn), om noen fortsatt skulle tro det: flyttestrømmen går fra den islamske verden, ikke til. Det finnes nok av «innfødte muslimer» som heller ikke ønsker å leve i samfunn der islamsk- og/eller klankultur rår. Hvor skal de etterhvert flytte hen hvis islamske religiøse og kulturelle verdier, som for eksempel kjønnssegregering og kvinnesyn, får økt innflytelse i Europa? Hvor skal dissidenter fra den muslimske verden og kvinner på flukt fra patriarkalske normer og æresvold flykte? Selv på dette stadiet klarer ikke Norge og Danmark å beskytte dissidenter og kvinner i tilstrekkelig grad, for klan- og æreskulturen har allerede befestet seg i den grad at minoritetsmiljøer har sin egen «etterretningstjeneste» i form av drosjenæringen og utro tjenere i det offentlige fra samme kultur. Satt på spissen: vi er ikke engang i stand til å skjerme en avistegner på flukt fra fengsel og tortur fra religiøs selvtekt i den knøttlille fribyen Drøbak lenger!
Hvis det vi har sett til nå er noe å gå etter, så er det følgelig god grunn til å føle uro. Og det er det som nå kommer til syne i stadig flere land.
Europas politiske ledelse og øvrige innvandringsliberale aner derimot ikke sin arme råd, men snakker stadig om at det går seg til bare vi får flere i arbeid, flere tiltak, mer politi, flere og bedre integreringskurs. Men som både de og vi vet: dette har det vært tverrpolitisk enighet om i mange tiår og tiltakene har vært like mange som de har vært kostbare. Resultatene har mer eller mindre uteblitt. Mediene har på sin side unnlatt å konfrontere dem med det. Så når de nå foreslår mer av det samme, skal de være klar over en ting: folk tror ikke lenger på det.
Man er tydeligvis villige til å si alt, love alt, prøve alt og betale for alt – bortsett fra de tiltakene som er nødvendige: total omleggelse av det sterkt misbrukte asylinstituttet, avskaffelse av de internasjonale konvensjonene som muliggjør en samfunnsutvikling et flertall overhodet ikke ønsker, begrense familieinnvandring til et minimum, øke bruken av midlertidig opphold, sende ut alle som ikke har lovlig opphold og etablere en fungerende grensekontroll.
Men naturligvis; hvis europeiske makthaveres plan B er at alle vi sosialdemokrater skal forvandles til høyrepopulister på kortest mulig tid, er det jo bare å fortsette som de stevner. Mye tyder på at de i så fall kommer til å lykkes.