Sultkatastrofen = Overbefolkning

Det var i en kronikk i Bergens Tidende i går at professor Harald Kryvi ved Universitetet i Bergen går løs på det «unevnelige»: At sultkatastrofen som truer Øst-Afrika skyldes overbefolkning, og dermed, det høyst logiske, at regionene ikke kan brødfø sin befolkning.

«Mange kommer til å dø, og de som overlever, risikerer permanente skader. Årsakene til disse dystre forholdene er flere, men det er bemerkelsesverdig at den som etter min meninger er den viktigste sjelden nevnes, verken av journalister, kommentatorer, hjelpeorganisasjonene, eller politikerne. Jeg mener den direkte årsak er overbefolkning, det vil si at regionene har langt flere innbyggere enn de kan brødfø.»

Løsningen blir fjernere

Kryvi viser til tre eksempler, Kenya, Etiopia og Jemen.

I Kenya har befolkningen økt fra ca. 8 millioner til 46 millioner (2015) på 55 år. Det gir en gjennomsnittlig vekst per år på over 690.000 personer. Landet er en halv gang større enn Norge. Etiopias befolkning har økt fra 22 millioner i 1960 til 99 millioner (2015), en gjennomsnittlig vekst på 1,4 millioner per år. Etiopia er tre ganger større enn Norge. For Jemen, som er 1,4 ganger større enn Norge, har befolkningen på 55 år økt fra 5 millioner til 27 millioner (en gjennomsnittlig vekst per år på 400.000). Men nå vokser ikke befolkningen gjennomsnittlig per år, for jo høyere en befolkning er, jo hurtigere vokser den.

Derfor har Kryvi helt rett når han påpeker at fortsetter denne utviklingen så blir en permanent løsning fjernere og fjernere:

«Så lenge ingen har mot til å gi en realistisk beskrivelse og analyse av tingenes tilstand, vil denne meget negative utviklingen nødvendigvis fortsette, og problemet kommer stadig lengre fra en permanent løsning. Taperne er særlig kvinner og barn.»

Løsningen, sier Kryvi, er blant annet prevensjon, opplysningsarbeid spesielt overfor kvinner og å forhindre barneekteskap.

Løsningen er ikke å tie

Kryvis direkte tale vekket interesse i Jyllands-Posten, som har bedt han om å utdype kritikken.

Han viser igjen til at overbefolkning er hovedproblemet – selv om ingen tør si det – og at om seks til syv år vil Afrika kun klare å mette en fjerdedel av sin befolkning. På spørsmål om man bidrar ved å redde mange av de berørte, er Kryvi klar på at vi i alle fall ikke bidrar til å løse problemet.

Den langsiktige løsningen handler er blant annet å finne i kvinneundertrykkelsen, sier Kryvi, og viser til tvangsekteskap av barn og at kvinner nektes å bruke prevensjon. Så må man se til det som virker, der Kina trekkes frem. På 1960-tallet fikk kinesiske kvinner i gjennomsnitt seks barn hver og man skjønte at det ikke var bærekraftig, det ville ende i sultkatastrofer. Samme løsning må tas i bruk i Afrika: ett eller to barn per kvinne.

At det er så få, ikke minst av politikerne, tør snakke om årsakene til problemet, har Kryvi problemer med å forstå, men mener det kan henge sammen med lands problemer med å kritisere ett annet land. I tillegg mener han det raskt kan bli oppfattet som en «religions- og kulturkritikk, og ingen våger å kritisere katolisismen eller islam.»

Hvis angst for religionskritikk skal stå i veien for å forhindre sultkatastrofer, bør en kanskje minne seg selv om andre tall og forventede utviklingstrekk.

«Voldsomt foruroligende» og utrolig følsomt tema

Antallet flyktninger og internt fordrevne har ifølge FN nådd 59,5 millioner, og det er bare begynnelsen: Herfra blir det bare verre, fastslo flere i juni i fjor. En av disse var direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling og FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene, samt professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet, Jeffrey Sachs.

Som Nina rapportere om i februar i år, oppfatter Sachs Afrikas demografiske kurs som «voldsomt foruroligende». Den er basert på en ekstremt høy fødselsrate, som vil forhindre en bæredyktig utvikling på kontinentet. Sør for Sahara er fødselsraten stadig flere enn fem barn per kvinne og denne befolkningsveksten vil firedoble kontinentets befolkningen innen dette århundret. Det betyr rundt fire milliarder mennesker mot Europas stadige 500 millioner.

– Man kan bare gjette hvilket press dette vil utløse. Og det er nesten ingen debatt i offentligheten om det, kanskje fordi emnet er så utrolig følsomt. Det kan bli utlagt som rasistisk å snakke om det. Så venstrefløyen gjør det ikke, religiøse grupper vil ikke og politikere styrer unna å bli konfrontert med et tema som først vil utvikle seg for alvor lenge etter deres tid. Men det er viktig å påpeke at Afrikas egen økonomiske, sosiale og miljømessige utvikling er avhengig av å oppnå en hurtig og frivillig reduksjon av fødselsratene, sier han.

Sachs mener vi må erkjenne to ting. Disse demografiske forandringene gavner ikke noen, og det er behov for politisk fokus og handling.

Bunnlinjen, sier Sachs, er at Afrika aldri vil oppnå en suksessrik utvikling med fire milliarder mennesker innen århundreskiftet. Det vil lede til utålelige miljøproblemer, sult, krig, vannmangel og det gjenværende dyrelivets utryddelse. Det vil først og fremst være en katastrofe for Afrika.