Mashal Khan ble 23 år. Journaliststudenten skal ha vært en oppvakt og nysgjerrig student, en fritenker. Dagbladet har en bred omtale av Khan. De siterer fra hans Facebook-vegg på dette:
«Å uttrykke noe om religion i Pakistan som ikke går hånd i hånd med de tradisjonelle narrativene, er blasfemi! Slik er det ikke i en sivilisert verden, de kaller det forskjellige meninger og ytringsfrihet!»
«Hvis du er svart, hvit eller brun. Om du er homofil, lesbisk, transseksuell, eller introvert… De som behandler deg dårlig gjør det av redsel, eller fordi de har blitt lært opp til å frykte det faktum at du også er viktig. Om du er annerledes betyr det at du utgjør en forskjell. Så faen ta dem.»
Mobben tar saken i egne hender
Allerede i 1993 fulgte jeg en rettssak i pakistanske Lahore. Den internasjonalt renommerte høyesterettsadvokaten, Asma Jahangir, forsvarte en kristen mann som av naboen var anklaget for å ha snakket nedsettende om islam og Muhammed. Naboen var i en eiendomstvist med den tiltalte. Dette er en klassiker i Pakistan: Vil man ha has på en utpekt fiende, kan blasfemianklager sitte løst, som da også den verdenskjente Asia Bibi har fått smake. Hun sitter på dødscelle etter anklager om blasfemi syv år tilbake.
Med Mashal Khan gikk det altså verre. En mobb studenter – ikke talibanere eller andre tilhørende islamistiske kjente grupper – lynsjet han til døde og fortsatte med likskjending. Dette sier vel det meste om verditilstanden på universitet i Pakistan.
De tok altså blasfemiloven egne hender.
The culprit
Våre lesere kjenner godt til hvem som i sin tid stod bak blasfemilovverket i Pakistan, nemlig Tahir ul-Qadri, som leder den verdensomspennende islamistiske organisasjonen Minhaj ul-Quran. Hovedsetet i Norge er i Oslo, med flere underavdelinger andre steder i landet (Stavanger, Drammen og Skedsmo).
For oss i Skandinavia kom ul-Qadris islamistiske ansikt tydelig frem under hans besøk i København i 2012. Islamsk Råds generalsekretær Mehtab Afsar fikk endog med seg Den norske kirken på pressekonferansen til Qadri og hans hoff i vår gamle hovedstad. Da var hans løgner allerede avslørt: Til vestlig offentlighet sier han at han ikke hadde noe å gjøre med innføringen av dødsstraff for blasfemi. Til sine egne legger han ut i det vide og brede om hvordan han i sin tid klarte å overbevise diktatoren Zia ul-Haq (1977 – 88) om at de som begår blasfemi mot islam og Muhammed skal bøte med livet. Anger er ikke mulig.
Tahir ul Qadri fra Minhaj-ul-Quran. Her forteller han med stolthet om hvordan han var hjernen bak dødsstraff for blasfemi.
Konkret har Qadri formulert seg slik:
- Den som begår blasfemi – muslim eller ikke-muslim, mann eller kvinne, jøder, kristne, hinduer – uansett hvem av dem som begår blasfemi skal straffes med døden!
- Den som er frafallen fra islam gjerne kan angre, men det gis ingen mulighet for anger og tilgivelse for blasfemi mot profeten – vedkommende må henrettes umiddelbart!
- De som åpner munnen; muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!
IRNs Afsar var talsperson for Minhaj i en årrekke, og han har etter dette vært i styret. Det opplyses ikke på nettsiden til Minhaj hvem som sitter i styret i dag. Jeg blir forundret om ikke Afsar fremdeles er styremedlem.
Ser mediene endelig sin besøkelsestid, dertil nå som en kollega av dem er drept?