Dagbladet 22. april, Jason «Timbuktu» Diakite
Timbuktu: «Jeg er på mange måter stolt av Sverige. Det er et humanistisk land. Et av verdens mest progressive, og et av de tryggeste på jorda.»
Kanskje ikke svenska flickor, homoseksuelle og jøder bosatt i parallellsamfunn (tendenser) overbefolket av ikke-vestlige innvandrere, deler Timbuktus trygghetsfølelse?
I følge Timbuktu er jernmalmeksporten til Hitler-Tyskland, bruken av Sverige som transittland for tyske soldater og avvisningen av jøder ved grensen under andre verdenskrig, så skammelig og tabubelagt at han aldri fikk undervisning om det på skolen. Han syns det er på tide at svenskene tar en oppvask i offentligheten.
Fordi svenskene ikke slapp inn jødene under andre verdenskrig må de som motvekt (bot og bedring) føre en ekstrem innvandringsliberal politikk i dag, slik at de kan sole seg i glansen som en humanitær stormakt og ikke som et eks-nazisympatiserende land.
Det handler om svenskenes botsgang. Gud må vite hvor mange svensker som lider under dette vanviddet. I tidligere tider var det nazister som fikk passere, nå er det islamistene som får lov til å bosette seg i Svea-rike og etablere parallellsamfunn. Hysj! Ikke si det til svenske PK-eliten. «Dom blir arga»
Timbuktu tilhører gruppen kosmopolitter. Han er en bereist musiker, forfatter og kjendis som har engasjert seg i innvandringsdebatten. Sosial uro, steinkasting, bilbranner, kriminalitet, kvinnekontroll, religiøs ekstremisme med utagerende voldelig adferd er fortsatt svenskenes skyld, ifølge Timbuktu. Det kan i det minste virke slik på ordlyden.
Som han skriver i Dagbladet: «Vi høster av vår egen kortreiste fremmedfiendtlighet.»
Det er den svenske rasismen som gjør at innvandrere føler seg ekskludert. «Vi må erkjenne våre feil. Ikke bare stirre oss blinde på naboens feil. At vi snarere forsøker å forstå naboen, er tolerante, tilbyr en hjelpende hånd.» «Vi må jobbe sammen med følelsen av skam.»
Hørt den før? Altfor mange svensker er ekskluderende, fremmedfiendtlige og lite tolerante. Det er i hvert fall ikke bra nok som det er. Landet som er kåret til en av de mest tolerante og minst rasistiske i verden kan bedre, fortsatt ifølge Timbuktu.
Den samme historien har vi hørt i Norge siden 1980-tallet. Nordmenn kan bedre – alle skal med.
På Litteraturhuset ble Timbuktu spurt hva han mener om «svenske tilstandene» Statsminister Løven fikk samme spørsmål på Aps landsmøte fredag og han svarte: «Svenske … va?»
Timbuktu prøver å forklare hva han følte når han ble spurt om svenske tilstandene: «Jeg blir varm i kinnene. Den sprer seg opp til ørene. Kroppen min rekker altså å reagere før hjernen min. Jeg blir opprørt. Hvordan faen kan dere tro det. Sverige, et mislykket land? De eneste som ville beskrevet Sverige på den måten er den ekstreme høyresiden med sine populistiske partier, som har sitt utspring i 80-tallets nynazistiske bevegelser, og alle grupper til høyre for dem.»
Dæven. En sinnelagsetikers indre følelsesliv er ikke å kimse av. Det formelig bruser i blodet og hodet. Du spøker ikke med temperamentsfulle idealister og profesjonelle ønsketenkere som Timbuktu. Det finnes ikke noe som heter «Sverige tilstander»! Ferdig snakka. «Jag blir snart arg.»
Timbuktus motpol er konsekvensetikeren og samfunnsøkonomen Tino Sanandaji. Når han sier at det svenske etablissementet skjuler fakta om kriminalitet blant innvandrere i Sverige (Han har nylig utgitt fakta boken: «Masseutmaningen – ekonomisk politik mot utanförskap och antisocialt beteende») preller det av som vannet på gåsa for sånne som Timbuktu.
Så spørs det hva som bør være retningsgivende for innvandringspolitikken i Sverige. Kjærlighetsmanifestet til Timbuktu eller faktaorienterte Sanandaji?