Tidligere gruppeformann for Sosialdemokratene, Henrik Sass Larsen, har sett seg grundig lei på bokstavelig talt grenseløse, humanistiske utopister og deres åndsfeller i pressen, som har satt Europa i brannfare og etterlatt USA i kaos. Han legger ikke fingrene imellom:
Den utopiske humanismes ide om fri indvandring og globale rettigheder for flygtninge har medført en masseindvandring, som de vestlige landes økonomier og politiske og sociale strukturer ikke kan bære.
Det har været en dundrende fiasko, og folk er i stigende omfang begyndt at stemme efter det, fordi de oplever, at det truer deres tryghed, arbejde, familie, politiske stabilitet og økonomi. Det truer eksistensen af det velfærdssamfund, som Socialdemokratiet gav dem, og det vil de ikke af med igen.
»I Socialdemokratiet er vi ikke i tvivl om, at de utopiske humanister for sent eller måske aldrig vil erkende deres egen ideologis sammenbrud, for de er ofte karakteriseret ved, at de har deres egen velstand på det tørre, og af at deres solidaritet er herligt afkoblet fra folk syd for København Ø’s breddegrader,« skrev Henrik Sass Larsen blandt andet.
Utopistenes ideologiske sammenbrudd er allerede et faktum, mener han, og det er bare fordi de dominererer pressen at hylene stadig lyder like høylytt. Også Larsen påpeker at folk fravelger pressen. – Og det er ikke så rart, mener han.
Uttalelsene kommer som svar på tidligere redaktør for det venstresnodde dagbladet Information, David Rehling, som hevder at sosialdemokratiets allmakt har blitt til avmakt fordi de velger å ta hensyn til folks legitime bekymringer og motstand mot masseinnvandring. Larsen mener på sin side at Rehling og andre som ham bruker mediene til å håne og svine til folk som mener noe annet enn dem.
De har selv skyld i protestvalgene, skriver Larsen:
– Folk stemmer mot den massive innvandringen akkopagnert av Rehling og co., som i deres medier håner og sviner dem til. Folk ønsker ikke å avvikle nasjonalstaten til fordel for et Utopia, mener han og konstaterer: De er glade i sin stat, sitt land, sitt språk, sin nasjonale identitet, og det er de uten å være ute på høyrefløyens mer avsindige flanke.
Men som vi vet fra innvandringsliberale politikere, medier og kommentatorers forklaringsmodell er ikke dette et alternativ, så vi får nok bare gå ut fra at den livslange sosialdemokraten innerst inne er en fremmedfryktende, dårlig informert høyrepopulist.
David Rehling (DR) causerer i kommentaren »Socialdemokratiet er sunket fra almagt til afmagt« over, hvordan det lykkedes for ham at genvinde sin barndoms syn på og had til Socialdemokratiet.
Det vil vi gerne herfra kvittere for – der er nemlig ikke noget så enerverende som borgerlige, der påstår, at de har været på Socialdemokratiets side i opbygningen af velfærdssamfundet. Den ære skal historisk ikke tilfalde dem, og derfor er det godt, at Rehling selvangiver konservativ opdragelse og herefter bruger humanismen som nutidens parameter for at svine Socialdemokratiet til.
Dermed kommer Rehling til at afsløre sit egentlige problem: sit eget ideologiske totalsammenbrud.
Larsen forklarer videre: «Med «humanisme» mener Rehling – og hans trosfeller i den øvrige pressen – det Utopia som defineres via menneskerettighetene gjennom konvensjoner, som tolkes rigid, praktiseres ved å oppheve nasjonalstatene og finansieres ved global handel.»
Sosialdemokratene tar ansvar som de alltid har gjort, selv om det alltid vil stå «en Rehling og svine oss til underveis», freser Larsen, som friskt legger til sitatet: «Det faller jo ikke et blad fra et solid bøketre fordi det står et svin og gnir seg inntil det».
Han innrømmer derimot at Sosialdemokratene har gjort en feil: de har i for stor grad slått følge med utopistene på ferden. Nå setter de foten ned:
Det humanistiske Utopia. Mens socialdemokrater har haft travlt med at opbygge velfærdsstater med primært nationalt udgangspunkt, har vores makkere ofte haft det humanistiske Utopia som målsætning.
Med stor folkelig opbakning og succes er velfærdssamfundet bygget op, mens det har knebet mere med succes og opbakning til det humanistiske Utopia. Vores brøde består i, at vi i nogen udstrækning er gået for langt med utopisterne. At vi i dag slår hælene i og overtager rorpinden fra folk, der har sat den vestlige verden på slingrende civilisationskurs, er ikke udtryk for afmagt. Det er udtryk for, at vi tager ansvar og styring.
Han mener folk er fullt kapable til å forstå og sette pris på internasjonal handel og konkurranse, men at de ønsker at dette skal foregå på skikkelige betingelser.
I alle disse forhold svigter Rehling og hans humanistiske Utopia. Og i alle disse forhold tager Socialdemokratiet ansvar for retning og position.
De humanistiske utopistenes tid er over, fastslår Larsen, og ramser opp:
Ikke mer masseinnvandring – antallet skal derimot begrenses.
Ingen oppløsning av nasjonalstaten – det er med forankring i nasjonalstaten at internasjonalt samarbeid skal foregå.
Global frihandel må kombineres med ordentlige konkurransevilkår og rettferdig beskatning – alt annet vil Socialdemokratene takke nei til.
Nei takk til utopisk humanisme – ja takk til praktisk humanisme.
Det føles til tider litt trist å være sosialdemokratisk høyrepopulist, men noen dager bringer større trøst enn andre. Det er jo alltid håp i et hengende snøre.