Man sitter bare og venter på hva Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan skal finne på. Det meste kan tyde på at han vil bruke sin eneveldige makt til å sikre seg selv og sin posisjon.
Fjerner enda flere
I går ble det kjent at Erdogan skal ha suspendert over 9.000 politiansatte. I tillegg ble rundt 1.100 andre anholdt. Disse kommer på toppen av de om lag 50.000 personene som er fengslet. Til sammen skal rundt 100.000 personer, herav en rekke dommere, politifolk, soldater og journalister, ha blitt fjernet fra sine posisjoner og stillinger. Samtlige beskyldes for å ha koblinger til Gülen-bevegelsen, og derav ha noe med fjorårets kuppforsøk å gjøre. Og da snakker vi fortsatt om det «svakeste» kuppforsøket i manns minne, så elendig gjennomført at det er slående at det bare er én mann som står igjen som vinneren: Erdogan selv.
Men noe slikt kan selvsagt ingen i storpolitikken tillate seg å spekulere i. Der må man bare forholde seg – i alle fall offentlig – til hva tyrkiske myndigheter hevder.
Samtidig innrømmer nå den tyske forbundskansler Angela Merkel (CDU) at EUs forhold til Tyrkia begynner å bli meget anstrengt.
Dialog
Angela Merkel & Recep Erdogan mens det fortsatt var noe som lignet dialog.
Det anstrengte forholdet handler ikke bare om de nye som anholdes med beskyldninger om innblanding i kuppforsøket, men også om det nylig avholdte valget der Erdogan i tiår fremover er å anse som enehersker i Tyrkia. Et valg som er dømt nord og ned.
I en tale til Forbundsdagen uttrykte Merkel bekymring for at valget ikke ble avholdt under rettferdige omstendigheter, men understreket at det «verken er i Europas eller Tyrkias interesse» å fjerne seg mer fra hverandre. Det spørs hvilken vekt som skal legge på «mer», og hvem som er adressaten. Men det kan tyde på at Europa igjen bøyer av for Erdogan, i alle fall skal Merkel, ifølge jp.dk, ha uttalt at «Vi skal arbeide for å vende tilbake til dialog».
«Dialog» er neppe det mest anerkjente politiske verktøyet til Erdogan. Før valget ble valgloven endret slik at tyrkere i utlandet fikk stemmerett, og så gjorde den tyrkiske presidenten Europa til en arena for å fri til den tyrkiske diasporaen. Da han ble møtt med motstand, hang truslene igjen løst. Tidligere er han kjent for å true til seg en flyktningavtale med EU, og da med lite som minner om dialog:«Hvordan vil dere takle flyktningkrisen hvis dere ikke får en avtale? Skal dere drepe dem?»
«Skremt» er sikkert Erdogan også over at Europarådets Parlamentariske Forsamling har besluttet «full overvåkning» av demokratiets tilstand i Tyrkia. Det vil kanskje heller fortone seg som en payback-time for Erdogan, da Tyrkia, tross iherdige forsøk, ikke har blitt anerkjent som EU-medlem. Slik sett er nok hodepinen større i NATO, der Tyrkia er medlem.
Rettssikkerhet
I forkant for dagens møte med EUs forsvarsministre skal NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg ha advart Tyrkia. Han oppfordret Tyrkia til å respektere rettssikkerheten.
– Tyrkia har rett til å beskytte seg selv og rettsforfølge dem som var bak det mislykkede kuppforsøket, men det skal skje på bakgrunn av full respekt for rettssikkerheten, sa Stoltenberg.
Hvilken makt som eventuelt skal settes bak en slik advarsel, sies det ingenting om. Hva gjør NATO, som en forsvarsorganisasjon, når et medlemsland stiller seg slik at NATO bør reagere? Det handler kanskje ikke minst om den sentrale bestemmelsen som sier at et væpnet angrep mot ett eller flere av medlemslandene er et angrep mot alle, samt at det enkelte medlemsland selv tar stilling til med hvilke midler, også militære, angrepet skal besvares.
Det viktigste vernet vi borgere har, er rettssikkerheten. Ikke bare som beskyttelse, trygghet og forutsigbarhet, men også som likhet for loven etter legalitetsprinsippet (at den utøvende makt aldri kan gripe inn overfor eller dømme landets borgere uten å ha hjemmel i de gjeldende rettsregler). Her er det nok mange tyrkere som har ett og annet å innvende. Men om denne floken kan løses med dialog, det er kanskje å være vel i drømmeland.