«Jeg begriper det rett og slett ikke», sier Christian Tybring-Gjedde (FrP) til Aftenposten om at utenriksminister Børge Brende (H) ikke vil svare på hva Norge stemte da Saudi-Arabia ble valgt inn i FNs kvinnekommisjon. Han kaller landets inntreden i denne komiteen for en «parodi». 47 av 54 land stemte for Saudi-Arabias deltakelse.
– Her kjemper man for likestilling både i Europa og andre steder, også klarer man å fremme Saudis kandidatur til dette. Ingen kan si at Saudi-Arabia har noe å bidra med når det gjelder å fremme likestilling mellom kjønnene, sier Tybring-Gjedde.
Dermed er Tybring-Gjedde, som er nestleder av Stortingets Utenriks- og forsvarskomité, igjen i opposisjon til egen Regjering, i alle fall Høyre-siden av den, da det så langt har vært taust fra FrPs regjeringsmedlemmer og ledelse. Men denne gangen er Tybring-Gjedde i selskap med de såkalte støttepartienes ledere. Både Trine Skei-Grande (V) og Knut Arild Hareide (KrF) ønsker svar på samme spørsmål. Begge maner til åpenhet om Norges rolle i FN.
Da det for noen dager siden ble kjent at Saudi-Arabia har tatt plass i FNs kvinnekommisjon, var det nok mange som satte kaffen i halsen. Landet er kjent som et av de mest kvinneundertrykkende land i verden.
De saudiske kvinnene «spyttes» på av sine egne menn. Nå «spytter» en hel verden på dem i tillegg, anført av FN. Snakker om solidaritet. 47 av de 54 medlemslandene i FNs økonomiske og sosiale råd står bak nomineringen av Saudi-Arabia til FNs kvinnekommisjon. USA sørget for at avstemmingen ble hemmeligholdt, og det er godt kjent at Saudi-Arabia er en nær alliert av USA, var vår reaksjon.
Prosedyreregel
USAs hemmelighold fortsetter, for Utenriksdepartementet (UD) vil ikke fortelle hvordan «vi» stemte. Kommunikasjonsrådgiver Ingrid Kvammen Ekker uttalte følgende i en e-post til Aftenposten:
«Stemmegivningen i forbindelse med kandidatur i FN-sammenheng er ikke offentlig, i tråd med prosedyreregel om hemmelige valg.»
På nytt spørsmål fra avisen, sier Ekker at dette er «fast praksis som følges av de fleste land og som har vært fulgt av Norge gjennom vekslende regjeringer».
Altså en rutine.
Samme problem er for øvrig Sverige kommet opp i, hvor også åpenhet om stemmeavgivningen er blitt avkrevd. Men den selverklærte svenske «feministregjeringen» – den som tidligere viste sin standhaftighet ved å tildekke sine kvinner under et besøk i Iran – vil heller ikke fortelle. I en e-post til Aftonbladet sier likestillingsminister Åsa Regnér følgende:
«Vi noterar att Saudiarabien har nominerats och valts in som representant för sin geografiska grupp, i enlighet med procedurerna för kvinnokommissionen. FN är en organisation som består av medlemsstater, där alla har lika rätt att delta i organisationens arbete.»
Da kom den svenske utenriksminister Margot Wallström på banen. Ifølge Aftonbladet fortalte hun på Facebook at beslutningen om hvordan Sverige skulle stemme ikke var noe som ble avgjort på politisk nivå. Det handler om rutiner som skal følges.
Åpenbart er det noe som skurrer her. USA tar initiativ til at valget skal være hemmelig. Så fremkommer at det ikke er en politisk avgjørelse, altså egentlig ikke noe reelt valg, men prosedyrer og rutiner som skal følges. Betyr det i praksis at det ikke har noen betydning hvordan man stemmer? Regnér er å tolke slik, idet hun sier at alle medlemsland har «lik rett» til å delta i organisasjonens arbeid. Her kan det jo legges til at FN har 194 medlemsland, av «ymse» kvalitet.
Men kanskje det har betydning i annen henseende? Saudi-Arabia ville altså fått plass i FNs kvinnekommisjon uansett, men nettopp stemmeavgivningen kan få dem til å agere i andre sammenhenger, bilaterale spørsmål for eksempel?
Tydelig
Samtidig som Norge ikke vil fortelle om hvordan det ble stemt i denne saken, erklæres Norge som et foregangsland for menneskerettigheter og kvinners posisjon. Kommunikasjonsrådgiver Ekker påpeker nemlig at Norge generelt er en pådriver for kvinners rettigheter og at Norge er tydelig (eller t-y-d-e-l-i-g, som politikerne pleier å uttrykke det) på at kvinners posisjon og status i Saudia-Arabia er uakseptabel.
Hvor tydelig Norge er overfor Saudi-Arabia kan det kanskje stilles spørsmål ved.
I januar i år var Brende på besøk i Saudi-Arabia. Brendes budskap i pressemeldingen var at «Norge og Saudi-Arabia står sammen i å bekjempe Isil». I tillegg fortalte Brende at bilaterale spørsmål og menneskerettigheter skulle tas opp. Det er å anta at bilaterale spørsmål handler om næringsinteresser, slik som nedfelt i Gulf Cooperation Council (GCC). Men, som Tore Larsen uttrykte her på rights.no, hvor festlig Brende synes det er å snakke menneskerettigheter i et land som har grunnlovsfestet (saudiske grunnlovens § 26) at «Staten skal forsvare menneskerettighetene i tråd med islamsk lov…» er nok en annen sak.
Vi får se hvor godt overens sharialovene og FNs kvinnekommisjon kommer.
Christian Tybring-Gjedde (FrP)
Det er kanskje heller Tybring-Gjedde som stikker av med det lengste strået her. I februar i år kritiserte han FN for å være et verktøy for repressive regimer. Her sa han blant annet:
FN har utviklet seg til en internasjonal mastodont med meningsmyndighet på stadig flere politiske felt.
FN nyter forbausende stor tillit i Norge. Det gjenspeiles blant annet i at Norge er verdens sjette største økonomiske bidragsyter i absolutte tall. Det er svært sjelden vi hører kritiske røster mot FNs organer, og mediene er varsomme med å formidle negative historier.
( … )
For mange av FNs medlemsland er imidlertid alt snakk om menneskerettigheter kun en retorisk øvelse. Begrepet diskuteres med stort engasjement i FNs hovedkvarter, men er uten gyldighet i de utsendte representantenes hjemland. Dobbeltmoralen som utvises er så åpenbar at den etter hvert er blitt en integrert del av FNs arbeid.
Et flertall av FNs medlemsland har ingen demokratiske tradisjoner. Mange er basert på undertrykkende og diskriminerende bokstavtro religion som gir menn suveren makt og gjør kvinner til menns tjenere.
De fleste av disse landene har ingen reell ytringsfrihet, ingen pluralisme ei heller religiøs frihet. I FN aksepterer man i samarbeidets ånd at vokterne av menneskerettigheter globalt er de verste menneskerettighetsforbryterne i sine egne land.
Det er hva en kan kalle t-y-d-e-l-i-g. Men mediene fulgte ikke opp. Ei heller våre ledende politikere, der gjelder handel først, kvinner siden.