Integreringen av asylsøkere og familiegjenforente går feil vei

Etter fem år går integreringen av flyktninger i negativ retning. Færre er i arbeid og flere støtter seg på trygdegoder, viser ny studie, melder VG.

I rapporten «Immigrant labor market integration across admission classes» tar Frischsenteret for seg integrering av forskjellige typer innvandrere i det norske arbeidsmarkedet og trygdeordninger. Rapporten er en del av et forskningsprosjekt i regi av Nordisk Ministerråds program Nordic Economic Policy Review.

– I utgangspunktet er det overraskende ettersom forskjellene mellom innvandrere og norskfødte burde bli mindre og mindre jo lengre innvandrerne bor i Norge. Vi finner at det motsatte skjer. Etter fem til ti år øker gapet. Det viser at vi har noen utfordringer knyttet til integrering på varig basis, sier Knut Røed, seniorforsker ved Frischsenteret til VG.

Så veldig overraskende er det ikke, for Statistisk sentralbyrå meldte det samme i Samfunnsspeilet i desember (4/2016):

Ved å dele innvandrerne inn etter innvandringsgrunn, utdanningsnivå og kjønn finner vi at det er store forskjeller i de ulike gruppenes selvforsørgelsesandeler, etter botid i Norge. Felles for alle gruppene vi ser på, er at selvforsørgelsen øker betydelig over tid de første årene innvandrerne bor i Norge. Deretter kan det se ut som at selvforsørgelsesandelen når en form for et tak etter omkring åtte år i Norge for flere av gruppene. Dette gjelder særlig kvinnelige flyktninger, men også kvinnelige familieinnvandrere med tilknytning til primærflyktning.

Også mannlige familieinnvandrere med tilknytning til primærflyktning ser ut til å nå et tak på selvforsørgelsesandelen. Når det gjelder mannlige flyktninger, er sammenhengen mellom botid og selvforsørgelsesandel ganske annerledes. For denne gruppen finner vi at selvforsørgelsesandelen stiger fram til omkring åtte års botid, før den avtar. Dette er også tilfellet når vi deler de mannlige flyktningene inn etter utdanningsnivå ved ankomst til Norge.

SSBs rapport var forresten bygget på flere rapporter, deriblant en fra 2011 og en fra 2016 fra de samme forskerne – og som sier omtrent det samme – bak den dagsaktuelle Frischrapporten hvor det heter:

• Flyktninger og innvandrere som har kommet til Norge gjennom familiegjenforening har økende arbeidsmarkedsdeltagelse de første årene etter ankomst til Norge.
• Men etter fem til ti år snur den positive trenden. Arbeidsmarkedsdeltagelsen går ned og forskjellene mellom sysselsettingsgraden til nordmenn og innvandrere med bakgrunn fra flukt eller familiegjenforening, øker.
• Fem til ti år etter ankomst til Norge øker også bruken av trygdeordninger blant flyktninger og innvandrere.

I juni 2014 viste for øvrig en rapport fra SSB at sysselsettingen for innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land er hhv. 55,2 og 41,9 prosent.

Årsakene kan være så mange

VG illustrerer selvfølgelig oppslaget med to høyt utdannede asylsøkere fra Afghanistan. Denne bakgrunnen er derimot ikke gjengs for asylsøkere og familiegjenforente (SSB):

Blant primærflyktningene har omkring en tredel grunnskole som høyeste fullførte utdanning, mens en av fem (20 prosent) har videregående skole. Dette er altså tilfellet selv om vi avgrenser gruppen til dem som er minst 23 år gamle når de kommer til Norge. Nær en av fire menn og en av fem kvinner har utdanning på høgskole/universitetsnivå. Vel en av ti av de kvinnelige primærflyktningene har ingen utdanning, mens blant menn er det nesten ingen som er registrert uten utdanning.

Skoleforsker Thomas Nordahl har f.eks. opplyst at syrere vil få store problemer i norsk arbeidsliv. To tredjedeler av unge syrere later til å “mangle grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving og matematikk”. – Dette kan få svært alvorlige konsekvenser for integrering av syrere inn i norsk arbeidsliv, sa han til NRK i januar 2016. Nordahl baserte seg på en OECD-rapport fra mai 2015. Den tyske utdanningsforskeren Ludger Woessmann, professor i økonomi ved Universitetet i München, leder for senter for utdanningsøkonomi og medforfatter til den aktuelle rapporten, sa til NRK at rapporten konkluderer med at 65 prosent av elevene i Syria ikke har grunnleggende ferdigheter i matematikk og naturfag. – Dette betyr at to tredjedeler av elevene i Syria har en svært lav evne til å løse selv grunnleggende problemer. Ifølge internasjonale standarder må du derfor vurdere to tredjedeler av dette kullet som funksjonelle analfabeter når det gjelder deltakelse i moderne samfunn, la han til.

Hvordan ser det ut for andre grupper? SSBs nye rapport «Flyktninger i og utenfor arbeidsmarkedet 2015» gir en pekepinn:

Det er blant flyktningene fra Somalia at vi finner flest i kategorien «Ingen utdanning/kun grunnskole» med en andel på 74 prosent. Dernest kommer flyktninger fra Eritrea og Myanmar med andeler på rundt 70 prosent i denne kategorien. Også den afghanske gruppen ligger høyt med 68,5 prosent. For øvrig skiller den den somaliske og afghanske gruppen seg ut med størst andeler uten noen fullført utdanning, på henholdsvis 10,8 og 9,2 prosent. Det er ingen andre grupper som er i nærheten av dette nivået. De aller fleste ligger under snittet for flyktninger (på 3,8 prosent).

Dette er da også noen av de de gruppene som er størst og vokser raskest i Norge (side 9):

Flyktningene fra Somalia utgjorde den største gruppen av flyktninger i alderen 15 – 74 år bosatt i Norge. Denne gruppen bestod av 23 310 bosatte personer i 4. kvartal 2015. Den nest største gruppen var flyktningene fra Irak med 19 517 bosatte på samme tidspunkt. Ellers utgjør flyktninger fra Eritrea, Iran og Afghanistan store grupper på mellom 11 000 og nesten 15 000 bosatte.

Frischrapporten går ikke nærmere inn på hvorfor færre er i arbeid og flere lever på stønader etter en viss botid, men forskerne mener det har sammenheng med konjunktursvingninger. – Innvandrere er mer utsatte for konjunktursvingninger og nedbemanninger. De har ofte mer usikre jobber og sliter mer i overgangen til den nye jobben enn det norskfødte gjør. Kombinasjonene av relativt dårlige tilbud i arbeidsmarkedet og relativt gode tilbud om inntektssikring i velferdssystemet er en utfordring for integreringen i arbeidslivet, sier seniorforsker Bernt Bratsberg til VG.

SSB mener derimot noe annet (min uth.):

Det har vært gjennomført flere studier av innvandrernes inntekter og økonomiske integrering over tid. Studier som følger kohorter over tid, inkluderer blant annet Blom (2004, 2014), Østby (2001), Ekhaugen (2005), Bratsberg mfl. (2011, 2010, 2016) og Barth mfl. (2004). Av særlig interesse for oss er Bratsberg mfl. (2016) som studerer flere innvandrerkohorter med flyktningbakgrunn, og finner at mennene har en spesiell utvikling over tid – deres sysselsetting øker de første årene de er i Norge, men så snur det etter 7–10 år, og andelene avtar ganske markant.

Dette funnet gjelder flere innvandrerkohorter, og det ser ikke ut som at nedgangen kan knyttes til en spesiell konjunktursituasjon, så som finanskrisen i 2007–2008. At sysselsettingen avtar etter en del år, sammenfaller med våre funn om selvforsørgelsen blant mannlige flyktninger.

I SSBs rapport heter det også at konjunktursvingninger rammer asylsøkere og familiegjenforente hardere enn etniske nordmenn, men at det ikke er grunnlag for å konkludere med at det er hovedårsaken:

Selvforsørgelse blant menn øker med botid, før den flater ut

Blant mannlige flyktninger er utviklingen over tid noe forskjellig fra den vi fant for kvinner. Andelen selvforsørgede menn stiger fra omkring 40 prosent i 2002 til snaut 60 prosent i 2008, før den synker gradvis til omkring 45 prosent i 2014.

Årsakene til denne utviklingen for mannlige flyktninger vet vi ikke. Noe er kanskje knyttet til konjunktursituasjonen. Som nevnt innledningsvis finner imidlertid Bratsberg mfl. (2016) at sysselsettingsandelen blant mannlige flyktninger klart faller etter 7–10 år i Norge, selv når vi ser på innvandringskohorter som ikke er rammet av finanskrisen på dette tidspunkt. Det er grunn til å tro at dette funnet i stor grad også vil vært gyldig dersom de hadde sett på selvforsørgelse. Vi har derfor ikke grunnlag for å konkludere med at konjunktursituasjonen er hovedårsaken til det observerte fallet i selvforsørgelsesandelen etter 2008.

Oppdatering: SSB har lagt frem tall fra 4. kvartal 2015 idag. De viser at det er registrert 84 450 sysselsatte asylsøkere i Norge, hvilket tilsvarer en sysselsettingsandel på 47,3 prosent i aldersgruppen 15-74 år. Sysselsettingsprosenten fordeler seg slik etter botid for de forskjellige aldersgruppene:

• 4-6 år: 46 prosent sysselsatte
• 7-19 år: mellom 50 og 53 prosent
• 20 år og mer: nærmere 60 prosent

Årsaken til den høye prosenten etter 20 års botid skyldes at tallene inkluderer innvandrere fra Chile, Sri Lanka, Vietnam og Bosnia-Hercegovina (side 10 og 11), som alle er grupper med lang botid og høy sysselsetting (side 20):

Det går videre fram av tabellen at flyktninger fra Sri Lanka har høyest sysselsetting, med 69,4 prosent. Også de fra Bosnia-Hercegovina og Chile befinner seg i det øvre sjiktet blant flyktninger med henholdsvis 64,1 og 62,4 prosent sysselsatte. Den syriske gruppen hadde lavest sysselsetting ved utgangen av 2015 med en andel på knappe 18 prosent. Dernest kom den somaliske gruppen med 30 prosent sysselsatte.

Fortrengningseffekten

SSB bidrar imidlertid med en interessant refleksjon:

Ser vi dette mønsteret i relasjon til den økte innvandringen til Norge i siste halvdel av 2000-tallet, blant annet som følge av utvidelsen av EU, kan vi være fristet til å spekulere i at dette mønsteret skyldes at når innvandringen øker, gir det økt press i arbeidsmarkedet, og da særlig for dem med dårligst kvalifikasjoner. En del personer blir da skjøvet ut av arbeidsmarkedet, og selvforsørgelsesgraden går ned.

At arbeidsinnvandring fortrenger deler av vertslandets egen arbeidsstyrke fra markedet er allerede påvist i Norge. Det samme gjelder Danmark, hvor EU-innvandrere fra Øst-Europa fortrenger innvandrere og etterkommere fra OIC-land. Antallet østeuropeere som jobber i Danmark tilsvarer nesten antallet arbeidsledige fra disse gruppene.

I september var der 56.229 personer fra de nye østeuropæiske EU-lande ansat i Danmark.

I samme periode var der 54.803 ledige indvandrere og efterkommere fra ikke-vestlige lande. Af disse var 20.362 vurderet til at være parate til straks at kunne tage et arbejde eller gå i uddannelse, mens resten havde andre problemer end arbejdsløshed, f.eks. psykiske problemer. Med i disse tal er ikke regnet de mange ikke-vestlige indvandrere og efterkommere, der er på andre former for passiv forsørgelse, ikke mindst førtidspension og sygedagpenge.

Også i Danmark går det feil vei. Ifølge Danmarks Statistik falt antallet sysselsatte innvandrere fra ikke-vestlige land falt fra 54,6 prosent i 2008 til 47,7 prosent i 2013. Sysselsettingen synker også betraktelig med botid.

Fortreningseffekten av innvandring er udiskutabel, og i tillegg vet vi at antallet ufaglærte arbeidsplasser synker jevnt og trutt – samtidig som tilvandringen av nettopp ufaglærte/uutdannede asylsøkere fra Afrika, Asia og Midtøsten er stor og øker ufortrødent. Det siste kommer vi tilbake til i en egen artikkel, som svar på Statistisk sentralbyrås misvisende artikkel i Aftenposten.

Innvandringsliberal pose- og sekkmentalitet

Midt oppe i dette har vi sangvinske politikere som vil ha i pose og sekk: fri flyt av mennesker fra EU-land og høy asyl- og familieinnvandring, samtidig som de – selvsagt – vil beholde og gjerne utvide rundhåndede trygdeordninger og andre rettigheter. Hvem skal betale for alt sammen etterhvert?

De innvandringsliberale er fullt klar over at det går den veien høna sparker, og likevel foregir man å skulle løse problemet med å for eksempel gi asylsøkere midlertidig arbeidstillatelse mens de venter på behandlingen av søknad om opphold. Det er så en ikke tror sine egne øyne og ører. Pressen lar dem likefullt slippe unna med det.

Men disse «løsningsforslagene» skal nok norske såvel som danske og svenske regjeringer – uansett hvilken politiske leir de tilhører – få slite litt med. Alt skal visst gå seg til bare vi får flere i arbeid, flere tiltak, mer politi, flere og bedre integreringskurs. Men dette har det vært tverrpolitisk enighet om i mange tiår og tiltakene har vært like mange som de har vært kostbare. Resultatene har ikke bare uteblitt; det er for lengst konstaterert at det attpåtil går feil vei. Mediene har på sin side unnlatt å konfrontere den politiske ledelsen og andre innvandringsliberale med dette og derfor kan de stadig skadefritt lansere forslag som er fullstendig dødfødte.

Realiteten er nemlig denne:

I Norge kommer får bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid som èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 var det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. Også her går det feil vei: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.

Danmark, Sverige og politikerskapte arbeidsplasser

I mars 2015 viste en omfattende analyse fra Dansk Arbeidsgiverforening (DA) at bare en av fire asylsøkere er i arbeid etter ti år i Danmark. I april 2016 viste en beregning fra det danske utlendings- og integrasjonsministeriet at bare to prosent av asylinnvandrerne i landets kommunale integrasjonsprogrammer er arbeidsparate. Av 13.844 asylsøkere i integrasjonsprogrammet ved utgangen av 2015 er bare 282 vurdert som arbeidsparate. Beregningen inneholder en oversikt over de 15 største gruppene og viser at syrere utgjør omtrent halvparten. Blant disse er bare to prosent arbeidsparate. Blant afghanere er 4,4 prosent arbeidsparate, mens ingen er arbeidsparate blant asylsøkere med bakgrunn fra Colombia, Etiopia, Sudan, Armenia og Pakistan.

Man vurderte å skjære i velferdsytelser, men ifølge forsker på etniske minoriteter på Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI), Anika Liversage, vil det ikke ha særlig stor effekt for å få asylsøkere inn på arbeidsmarkedet. Det skyldes ganske enkelt at en stor gruppe av de som kommer ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene det danske arbeidsmarkedet etterlyser.

I Sverige er tallene like nedslående, til tross for en innsats på 50 milliarder kroner de siste syv år. Arbeidsledigheten i april 2015 var på 7,8 prosent for landet som helhet, blant ungdom 23,9 prosent. Det er allerede mangel på ufaglærte arbeidsplasser, som i dag er anslått til å utgjøre små 5 prosent av arbeidsmarkedet. Innvandrere utgjør 16 prosent av befolkningen i Sverige, men 55 prosent av de langtidsledige. De mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag. I oktober anslo den svenske regjeringen at de direkte kostnadene for asylinnvandringen i 2017 vil være 73 milliarder. Dette beløpet vil legge beslag på all skatteinngang – avgifter ikke medregnet – fra rundt 750.000 gjennomsnittlige svenske skattebetalere i full jobb. Innvandrere fra ikke-vestlige land er i ferd med å gå forbi etniske svensker i arbeidsledighet i reelle tall. Av 189.000 arbeidsledige, er 145.000 innvandrere fra ikke-vestlige land. Denne gruppen ledige er i tillegg i rask vekst.

Ah, men vi i Norden er jo så rike at vi bare kan skape noen arbeidsplasser, vel?

Ja, et raskt besøk i Sverige viser hvor vellykket og lønnsomt det er: Regjeringen Löfven sjøsatte et prosjekt for å skape «moderne beredskapsjobber» for å få opp sysselsettingen. Politikerne skulle skape minst 5000 to-årige, enkle stillinger i offentlig forvaltning frem til 2020. Man skulle også opprette 31.000 såkalte ekstratjenester i offentlig sektor. I tillegg skulle det opprettes 32.000 traineejobber, en ordning som er utvidet til å omfatte nyankomne asylsøkere og langtidsledige. Skapte arbeidsplasser i de tre gruppene hittil? 345, 2765 og 436.

Arbeidsformidlingen har da også tatt grep: av de 345 «moderne beredskapsjobbene» er 225 hos nettopp Arbeidsformidlingen.

Og hvor lønnsomt er nå dette? Økt sysselsetting er vanligvis ønskelig fordi det øker statens skatteinntekter og minsker statens trygdeutgifter, men kostnadene for de nyopprettede stillingene dekkes altså hhv. 100 og 85 prosent av den samme staten.

Pent på papiret, men…

Denne typen sysselsetting ser nok pen ut i statistikker og politikeres skrytemeldinger, men er i realiteten bare enda en gigantisk, innvandringsrelatert utgiftspost. Hva det hele koster til sammen er det vanskelig å si, men at det går utover nasjonalbudsjettet og dermed hver enkelt borger er det ingen tvil om.

Utfra SSBs tall beregnet Finansavisen i 2013 at den norske stat har en netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer. Det vil si at de rundt 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som ankom bare i 2012, betød statlige utgifter på 63 milliarder kroner. La oss tenke oss at innvandringen fremover blir like stor, da vil belastningen på offentlige budsjetter bli nærmere 2.900 000.000.000 kroner for perioden 2015-2100. Til sammenligning er 2900.000.000.000 litt mindre enn vi vil bruke på hele helsesektoren i samme periode. Det nærmeste vi kommer er vel utgiftene til (det snart ikke-eksisterende) Forsvaret.

Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) har offentlige utgifter overskredet skatteinntektene fra arbeidsinnvandring med 71 milliarder kroner under den sittende regjeringen. Dette tilsvarer en «skatt» på 28.000 kroner pr. yrkesaktiv i Norge.

– Kostnaden bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen, eller i form av lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdanning, sier seniorforsker i SSB, økonom Erling Holmøy til avisen.

Store forpliktelser De 246.000 innvandrerne som har kommet etter 2005 har, ifølge avisen, ikke bare kostet 71 milliarder kroner så langt.

Innvandrerne har også fått rett til offentlige goder som vil koste 376 milliarder kroner mer enn de vil komme til å betale i skatter og avgifter, gitt at velferds- og skattesystemet ikke endres.

Allerede i 2006 advarte fremtredende forskere om at utviklingen går fra ille til verre, og at den vil akselerere ytterligere. Kombinert med eldrebølgen – hvis effekt er ventet fra og med 2040, om 23 år – ville en fortsatt høy innvandring av ikke-vestlige føre til at hele (den daværende) oljeformuen gikk tapt.

Professor Kjetil Storesletten ved UiO hadde dette å si: — Å ta inn innvandrere med lav utdannelse, fører ingen steds hen. Vi kan ikke fortsette den innvandringspolitikken vi har ført.

NHO-ekspertene Kenneth Stien, Torill Lødemel og Baard Meidell Johannesen retter i en egen artikkel en bredside mot den tenkning som har preget norsk innvandringspolitikk de siste årene. Stikk i strid med hva mange politikere fra skiftende regjeringer har sagt de siste tiår, er det ikke slik at problemet med eldrebølgen kan løses gjennom masseinnvandring. Økt innvandring vil i beste fall bare forskyve den demografiske krisen vi før eller siden vil møte.

Imidlertid er perspektivet for Norges del mye mørkere enn som så: I Norge er de sosiale godene mange og lønningene for ukvalifisert arbeidskraft blant de høyeste i verden. Samtidig er lønningene for høyt kvalifisert arbeidskraft lave, og skattene er høye. En innvandrer som får bosettingstillatelse i Norge, får del i et omfattende velferdssystem.

Samlet fører dette til at fortrinnsvis personer med lav utdannelse og kvalifikasjoner søker seg til Norge. Tilgjengelig statistikk viser at det er en klar sammenheng mellom utdanning fra hjemlandet og yrkesdeltagelse i Norge — jo lavere utdanning, desto lavere yrkesdeltagelse. Hva norsk arbeidsliv trenger, er høyt kvalifiserte arbeidstakere. Men de kommer ikke.

Villige til alt, bortsett fra det eneste som nytter?

Vel, i noen grad gjør de det, men hovedkontingenten er i førstnevnte gruppe. Og de kommer ikke stor nok grad i arbeid. Dette har det som sagt vært tverrpolitisk enighet om å løse de siste tretti år, tiltakene har vært like mange som kostnadene har vært kolossale. Likevel går det altså feil vei, mens politikere heller lyver for åpen scene og/eller fremsetter gamle forslag de vet at ikke virker enn å gjøre det eneste som nytter: avskaff asylinstituttet i sin nåværende form.

Det har aldri vært ment som innvandringskanal for grupper eller økonomiske migranter, men for personlig forfulgte enkeltpersoner – som vi selvfølgelig både kan og skal ta imot. Omfattende innstramninger av familiegjenforening må også til. Dette var opprinnelig ment for familiegjenforening, ikke familieetablering og heller ikke som en kanal for kjedeinnvandring til forskjellige diasporaer. Få den ikke-vestlige innvandringen ned på et minimum, innvilg kun midlertidig opphold og sørg for å få sendt ut enhver som ikke har beskyttelsesbehov i ordets opprinnelige betydning og/eller ikke bidrar til å klarlegge sin identitet. Om lukkede mottak må til for å få til dette, så får vi ganske enkelt opprette slike. Gjenopprett grensekontroller og reforhandle retten til fri bevegelse. Må vi ut av EØS for å få til det, så får det bli sånn, men sannsynligheten taler for at det ikke er nødvendig, ettersom det er mange land som er i samme situasjon som oss. Går mange nok sammen, er det mulig å reforhandle med et EU som allerede sliter. Det er ingen grunn til at ikke våre politikere kan gå i front for dette. Hvis de vil. Hvis de ikke vil, så bør de kastes ved nærmeste valg og erstattes av noen som er mer realitetsorientert.

Statistikk servert med sukker på

SSB-forskerne Marianne Tønnessen, Ådne Cappelen og Terje Skjerpen skriver så fortrøstningsfullt i Aftenposten at «innvandringen synker raskere enn antatt», men det er en sannhet med modifikasjoner.

Den nordiske og europeiske nettoinnvandringen synker, men den innvandringen som er mest problematisk integreringsmessig, både økonomisk og sosialt – den ikke-vestlige (Afrika, Asia og Midtøsten) – er stadig stor og den øker for hvert år. I 2012 var altså den ikke-vestlige innvandringen på 15.400. – I fjor utgjorde den 26.498, mot 20.371 i 2015. I øyeblikket svarer den altså til nesten halv­parten av et norsk fødsels­kull, skriver Christian Skaug på Document.no.

Og det er ingen tegn til at den vil synke med det første. SSB-forskerne skriver:

Dette skyldes både at vi forventet noe dårligere økonomiske tider i Norge, bedre økonomiske forhold i mange av områdene som innvandrerne kommer fra, og også på grunn av forventet lavere folketall i Øst-Europa.

Dette er noen av de viktigste forklaringene bak hvorfor folk flytter på seg, i tillegg til flukt.

Dårligere inntektsutvikling i Norge
Men vi hadde ikke ventet at nedgangen ville bli så rask som fasiten nå viser: Den faktiske nettoinnvandringen teller 11 600 personer færre enn hva vi fremskrev i vårt hovedalternativ.

En av grunnene til dette er at inntektsutviklingen i norsk økonomi er blitt enda dårligere enn det vi la til grunn i fremskrivningsmodellen. Det kom færre innvandrere enn fremskrevet fra alle de tre landgruppene i befolkningsfremskrivningene.

Men dette gjelder definitivt ikke for innvandringen fra Afrika, Asia og Midtøsten, som for tiden er kunstig lav fordi flere europeiske land, tross kontinuerlig utskjelling, har tatt ansvar og stengt grensene sine. For rekk opp hånden alle som tror at det blir «bedre økonomiske forhold i mange av områdene som innvandrerne kommer fra» i overskuelig fremtid – særlig med den voldsomme befolkningsveksten som pågår der?

Nei, tilstrømningen vil ikke avta med det første

Bare i 2015 økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med 30 millioner. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.

Ifølge FNs befolkningsprognoser vil befolkningen på det afrikanske kontinentet mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode. Prognosen er attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde

I januar 2015 advarte tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – om at den da historisk høye tilstrømningen til Europa bare ville være et skvulp i forhold til hva som kan komme fremover. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. Deres råd var at EU måtte gå foran for å få endret den foreldede Flyktningkonvensjonen fra 1951, for øvrig samme råd som Fremskrittspartiets eget Bærekraftutvalg fremmet i sin rapport høsten 2013.

Eurostat forventer da også at innvandringen til Europa øke kontinuerlig fra dagens nivå på rundt en million årlig, for så å nå en topp på 1,5 millioner i 2036. Hvis dagens trend fortsetter, vil innvandringen ikke avta før i 2069 – om 53 år – da 77 millioner nye innvandrere vil ha ankommet.

De politikerne og andre samfunnsaktører som enda ikke ser skriften på veggen og derfor vil videreføre en politikk som er til skade for alle, bør skiftes ut så snart det lar seg gjøre. En god start kan være å sende Venstre, Kristelig Folkeparti og SV under sperregrensen for godt og ellers henge på mediene til de faktisk begynner å rapportere den reelle ståa og deretter konfronterer innvandringsliberale politikere og NGO-ledere hver gang de kommer med de virkelighetsfjerne påstandene og forslagene de hittil har fóret den befolkningen de egentlig skal tjene med.