Sosialistpartiet og De konservative ble slått i første runde av det franske presidentvalget, mens leder av National Front Marine Le Pen og det som av uransakelige årsaker kalles sentrumskandidaten, Emmanuel Macron, går videre til finalen.
Presidentvalget vil dermed stå mellom to diametrale motsetninger: Macron, som er globalist og går inn for åpne grenser og EU, og Le Pen, som er nasjonalkonservativ og går inn for grensekontroll, begrensning av innvandring og brudd med EU.
I de etablerte mediene fremstilles således Le Pen som en ekstremist og Macron som et sentrumsalternativ. Men i en tid hvor stadig flere opponerer mot masseinnvandringen av hovedsakelig muslimer fra Afrika og Midtøsten – to nye, omfattende studier viser at rundt halvparten av den europeiske befolkningen vil ha full stans i slik innvandring – og EUs tiltagende overstyring av suverene stater og rettsliggjøring av politiske spørsmål, synes det som om sentrum ikke er rett betegnelse på en politiker som går inn for enda mer av dette. Når du kjenner til de negative konsekvensene en type politikk har påført en svært stor del av egen befolkning og du likevel akter å videreføre den; da er du langt ute på en ideologisk ytterfløy.
Men det sier jo også en hel del om hvor i terrenget Europas politiske, kulturelle, mediale og økonomiske eliter befinner seg at de faktisk anser en slik mann og politisk program som «sentrum».
De samme mediene opererer også med den falske dikotomien «åpne» og «lukkede» samfunn, som om grensekontroll og begrenset innvandring innebærer en hermetisk forsegling av et land. Som sosialdemokrat må jeg innrømme at jeg har visste motforestillinger mot Le Pen, men når der ikke finnes vilje blant etablerte partier til å begrense masseinnvandringen og dermed alle de økonomiske, sosiale og kulturelle problemene den medfører når det gjelder alt fra arbeidsmarked, boligmarked og øvrig infrastrastruktur, så er det like forståelig som forutsigelig at en stor del av velgerkorpset tager hvad man haver.
Som i Nederland ble sosialistene/sosialdemokratene nærmest utradert. I Frankrike gikk de ned til små 6,2 prosent, mens de i Nederland gikk ned fra 25 til 6 prosent. Det liberalkonservative partiet VVD lyktes i å slå Geert Wilders Frihetsparti, men så har vi også sett at statsminister Mark Rutte til dels har overtatt Wilders innvandringspolitiske retorikk. Rutte har dermed fulgt på i takt med stemningsskiftet i den nederlandske – som den europeiske – befolkningen. Man kan si hva man vil om Wilders, og for så vidt Ruttes, retorikk, men noe av det som skremmer folk mest i en urolig og sosialt omveltende tid, er inntrykket av at landets ledelse ikke er styringsdyktige. At den politiske ledelsen ikke kan, vil eller tør ta fatt i reelle problemstillinger. Da vender folk seg til dem de tror, eller aller helst håper, kan, vil og tør.
Europa blir stadig mer polarisert og særlig når det gjelder innvandring og overnasjonalisering er befolkningen dypt splittet – omtrent på midten. Det er den politiske ledelsen nødt til å begynne å ta hensyn til. De etablerte partiene har latt humla suse i alt for lang tid. Skal de vinne valg, må de slutte å snakke som om det fortsatt var 1989 og slutte med en innvandringspolitikk fra verden av igår.
Det er lett å si seg enig med professor ved
Ser man heller ikke i at folket i Frankrike har fått nok av politikere som konsekvent overser deres rop om hjelp? Landet har tapt én million arbeidsplasser i industrien på femten år; store deler av landet er i krise, og byer i provinsen ligger øde. Som i den tredje verden, skapes det nå stort sett bare lavtlønte arbeidsplasser, men i motsetning til forholdene i den fattige delen av verden, belastes velferdsstaten her med de nødvendige og stadig økende sosiale ytelser. Den offentlige gjelden er nå i Frankrike som i Hellas ute av kontroll. Jean-Luc Mélenchon, ytre venstres presidentkandidat, innrømmer at den aldri vil kunne tilbakebetales.
Norske kommentatorer redegjør for sitt håp om en seier for fornuften og «sosialdemokratiske verdier». Takket være oljemilliarder delt på et ennå overkommelig innbyggertall, lever de i en svært privilegert del av verden. Men tror de virkelig at Emmanuel Macron og Europa for øvrig bare vil kunne fortsette det hele som om ingenting var endret?
25. mars feiret Romatraktaten sin 60 års bursdag, men det er nok dens gravskrift som nå skrives. Om franske velgere etter den første valgrunden 23. april står foran et valg mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron, vil det bety at de i andre runde den 7. mai må velge enten den høyreekstremistiske kandidaten eller kandidaten som nødvendigvis vil føre til at høyreekstremismen overtar i 2022.
Noen sosialdemokrater har heldigvis sett lyset og er i ferd med bevege seg mot det som er det reelle sentrum. Tidligere denne måneden tok den danske sosialdemokraten Henrik Sass Larsen et generaloppgjør med det han kaller humanistiske utopister og deres ide om fri innvandring og globale rettigheter, som har medført en masseinnvandring fra feilslåtte stater som vestlige lands økonomi og sosiale/politiske strukturer ikke kan bære. Men utopistenes ideologiske sammenbrudd er allerede et faktum, skrev han, og la til at det bare er fordi de dominererer pressen at hylene fra den kanten lyder stadig høyt. Også Larsen påpeker at folk fravelger pressen. – Og det er ikke så rart, fortsatte han.
Sass Larsen mener utopistenes prosjekt er en dundrende fiasko, og han er ikke en enslig svale i partiet: – Hvis vi ikke får løst utfordringen med at det kommer mange innvandrere til Danmark, kan det true vår sammenhengskraft og tillit og da faller fundamentet for vår samfunnsmodell, uttalte innvandringspolitisk talsmann for Socialdemokratene Dan Jørgensen og kom med følgende oppfordring:
Hvis du befinner deg i et hull, slutt å grave.
Å tro – slik store deler av den politiske klassen, etablerte medier og kommentatorer tydeligvis gjør – at det lar seg gjøre å videreføre en politikk som har skapt så store problemer, ditto misnøye og sosiale spenninger kan fort vise seg å være en katastrofal feilvurdering, og i så fall skal vi nok alle være glade hvis det ikke dukker opp noen som er enda mer «ekstrem» enn Le Pen.