Balkanruten er stengt, og det er på tide å blokkere Middelhavsruten for migranter som vil til Europa, mener Østerrikes innenriksminister Wolfgang Sobotka, som vil inngå i et tett samarbeid med Italia for grensekontroll.
Våren 2016 sørget Østerrike for å bygge ut grensekontrollen ved Brennerpasset for å forhindre at migranter passerer grensen fra Italia til Østerrike som følge av at Balkanruten er stengt. Brennerpasset er den viktigste trafikkforbindelsen mellom det nordlige Europa og Italia.
Men nå som Balkanruten er stengt, må Middelhavet blokkeres, mener Sobotka, og legger til: – Å bli reddet i åpen sjø kan ikke være billetten til Europa, for da spiller man rett i hendene på menneskesmuglerne og gir dem gode argumenter for å overtale folk til å bli økonomiske migranter.
Foto: Reuters.
Migrantsituasjonen er uforutsigbar, men det går mot sommer, hvilket er høysesong for migranter som tar sjøveien til Europa. Sannsynligheten taler for at trafikken over Middelhavet vil øke voldsomt, ettersom en økning allerede er registrert: ved slutten av mars hadde hele 22.000 asylsøkere ankommet Italia, sammenlignet med rundt 18.500 i perioden januar-mars i fjor. Italienske medier og hjelpeorganisasjoner frykter at opptil 250.000 asylsøkere vil ankomme Italia i år. Det er i så fall hundre tusen flere enn det som ankom i rekordåret 2015, da UNHCR registrerte 153.842 ankomster.
De europeiske skipene, som tilhører NGOer, går stadig nærmere den libyske kysten og henter migranter som de frakter videre til Europa. Under en befaring i Middelhavet rettet den østerrikske utenriksministeren Sebastian Kurzt skarp kritikk mot NGO`enes virksomhet, skrev Christian Skaug på Document.no:
På denne måten drukner det flere mennesker –ikke færre, sa Kurz. Som Die Presse rapporterer, la ikke Kurz fingrene imellom:
«NGO-galskapen må bringes til opphør», erklærte Kurz på Malta sist fredag. […] «Det finnes NGO-er som gjør godt arbeid, men også mange som er menneskesmuglernes partnere.»
EUs grensebyrå er i likhet med den østerrikske utenriksministeren misfornøyd med tingenes tilstand:
Også Frontex kritiserer at virksomheten til smuglerne og de kriminelle nettverkene understøttes av at migrantene plukkes opp av europeiske skip stadig nærmere kysten av Libya.
Italia har for øvrig vedtatt å iverksette en granskning av NGO-er som befordrer migranter til Italia fra kysten av Libya. Beslutningen skjer på bakgrunn av at statsadvokaten på Sicilia, Carmelo Zuccaro, sendte en bekymringsmelding. Statsadvokaten er særlig interessert i finansieringen av NGO-trafikken i Middelhavet:
Det koster flere hundre tusen euro pr. måned å drive hvert enkelt av disse skipene. Hvem betaler, hvor kommer pengene fra, og hvilke motiver ligger bak? For påtalemyndighetene er det av interesse å finne ut om det foregår noe kriminelt. Zuccaro mistenker også at det finnes direkte kontakter mellom de Libya-baserte smuglerne og personer ombord i NGO-skipene.
Journalist Eva Ravnbøl forteller om en svært tilspisset situasjon, med tusenvis av migranter i Italias gater:
– Der kommer flere tusinde ind hver dag, og de forsøger alle sammen at tjene nogle penge. Nogle tigger, nogle finder småjobs, mens andre bevæger sig ud i narko og prostitution. Men fælles for dem alle er, at de bare prøver at overleve, siger Eva Ravnbøl.
På denne tiden av året er det vanligvis langt fra så mange, og Ravnbøl sier at italienske medier og hjelpeorganisasjoner allerede nå tror at antallet asylsøkere blir det høyeste noensinne. Det ankommer også flere barn (EMA) – i alderen 15-17 – enn før:
– Man frygter at op mod 250.000 migranter vil komme til Italien i år, hvor der cirka var omkring 180.000 sidste år. Det vrimler også med børn i gaderne – mange flere end normalt. De er som regel mellem 15-17 år. Men der er også børn helt ned til ni år, men dem bliver der dog taget hånd om. Det er tydeligt, at folk er desperate, siger Eva Ravnbøl.
Østerrrike har tatt kontakt med Italia i et forsøk på å forberede seg på hva som kan komme: ved en brå økning i antall ankomster er Østerrike nå i stand til å øke bemanningen ved grensene tilsvarende. Innenriksministeren mener likevel at det ikke finnes noen andre løsninger enn et felleseuropeisk innsats for å beskytte EUs yttergrenser.
Det er da også nødvendig hvis Europa ikke skal bli løpt over ende. Det er bare å ta en titt på FNs befolkningsprognoser for å innse det:
I den reviderte utgaven heter det at dagens 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder innen 2025. I 2050 er tallet forventet økt til 9,5 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Mer enn halvparten av veksten vil skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på det afrikanske kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100. FNs prognoser er attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige.
Bare i 2015 alene økte befolkningen på det afrikanske kontinentet med 30 millioner. Innen 2050 vil den årlige veksten være på 42 millioner mennesker.
I juli 2016 ble et kjent at EUs statistikkbyrå (Eurostat) forventer at nettoinnvandringen til Europa vil øke kontinuerlig fra dagens nivå og ikke begynne å avta før i 2036. Dersom dagens trend holder seg vil det innen 2069 – i løpet av 52 år – ankomme 77 millioner nye innvandrere til Europa.
Tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – advarte for øvrig i januar 2015 om at den historisk høye tilstrømningen til Europa vi da så bare vil være et skvulp i forhold til hva som kan komme i fremtiden. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet.
Jeffrey Sachs. Foto: Wikipedia.
I juni 2016 uttalte Jeffrey Sachs, som er en av verdens ledende utviklingsøkonomer, direktør ved FNs senter for bæredyktig utvikling og FNs nettverk for gjennomføring av verdensmålene, samt professor i bæredyktig utvikling ved Colombia universitet, at migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, men at det står ikke på den internasjonale dagsorden fordi det er for vanskelig. – Ingen vet hva man skal gjøre med det, sa han og konstaterte at det har store omkostninger for de europeiske velferdssamfunnene å la migrantene komme. Han advarte også om at det er umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat. – Det er ikke et høyreorientert synspunkt, det er logikk, la han til og advarte om de etniske og religiøse spenningene som følger med massiv innvandring.
To nyere undersøkelser viser at spenningene er ferd med å bygge seg opp. Den ene, utført av The Royal Institute of International Affairs, avdeling Chatham House (februar 2017) med 10.000 respondenter i ti ulike land, viser at 55 prosent vil ha full stopp av muslimsk innvandring. Kun 20 prosent er positive til fortsatt muslimsk innvandring. Denne studien støttes av en omfattende undersøkelse fra Department of Methodology ved London School of Economics (september 2016), som tok for seg 18.000 respondenter i 15 forskjellige lands holdninger til innvandring og villighet til å akseptere asylsøkere. Den konkluderer med at flertallet er innstilt på å ta i mot flyktninger som kan bidra til samfunnet og er personlig forfulgt på religiøst eller etnisk grunnlag, men helst ikke hvis de er muslimer. Økonomiske migranter er heller ikke omfattet av velvilligheten. Det er også lavere vilje til å motta mannlige asylsøkere enn kvinner.
Sachs` analyse deles av professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet George Borjas, som er en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring.
Borjas er selv flyktning til USA fra Cuba, og har brukt store deler av sitt yrkesliv på å forske på økonomiske fordeler og ulemper ved innvandring. Innvandringen bidrar til en mer ujevn inntektsfordeling. Høykvalifiserte personer får det bedre, mens lavkvalifiserte får det dårligere, mener Borjas, som kaller det en «omvendt velferdspolitikk». Vi hører stadig politikere ta til orde for diverse velferdstiltak for å støtte svake grupper, men alle disse motvirkes av innvandringspolitikken. Når lavlønte får det dårligere, fører dette til at allerede etablerte kløfter i samfunnet øker.
En stor innvandring fører også til etableringen av etniske enklaver, hvilket gjør det mulig for stadig flere å klare seg uten kontakt med vertslandets øvrige befolkning. Dermed blir det flere som ikke lærer seg språket og heller ikke blir en del av det omgivende samfunn. Som eksempel nevner han at Tyskland enda ikke har lykkes i å integrere store deler av gruppen som kom fra Tyrkia på 1960- og 70-tallet. Det hele dreier seg om fremveksten av en ny underklasse som lever ved siden av det øvrige samfunnet. Følgen blir økte spenninger og da spesielt i de landene som har et omfattende velferdssystem. Her kan man regne med konflikter om hvordan kaken skal deles og hvem som skal betale for det. Borjas påpeker at så lenge det ikke var mange asylsøkerne som kom til Europa, ble det ikke oppfattet som et problem, mens det nå fremgår tydelig at Vesten er i ferd med å passere et punkt hvor stabiliteten ikke lenger kan holde. Han mener at både Europa og USA bør stanse opp og vurdere konsekvensene av den nåværende innvandringen.
FN og Sachs viste til den forventede befolkningseksplosjonen på det afrikanske kontinentet. Til tross for at verdens befolkningsutvikling skjer raskt og er såpass dramatisk at den sannsynligvis vil få store konsekvenser for innbyggerne på det europeiske kontinentet, er den bemerkelsesverdig underbelyst av Europas politiske ledelse og medier.
Sachs oppfatter Afrikas demografiske kurs som «voldsomt foruroligende». Den er basert på en ekstremt høy fødselsrate, som vil forhindre en bæredyktig utvikling på kontinentet. Sør for Sahara er fødselsraten stadig flere enn fem barn per kvinne og denne befolkningsveksten vil firedoble kontinentets befolkningen innen dette århundret. Det betyr rundt fire milliarder mennesker mot Europas stadige 500 millioner.
– Man kan bare gjette hvilket press dette vil utløse. Og det er nesten ingen debatt i offentligheten om det, kanskje fordi emnet er så utrolig følsomt. Det kan bli utlagt som rasistisk å snakke om det. Så venstrefløyen gjør det ikke, religiøse grupper vil ikke og politikere styrer unna å bli konfrontert med et tema som først vil utvikle seg for alvor lenge etter deres tid. Men det er viktig å påpeke at Afrikas egen økonomiske, sosiale og miljømessige utvikling er avhengig av å oppnå en hurtig og frivillig reduksjon av fødselsratene, mener han.
Den politiske ledelsen må erkjenne to ting, konstaterer Sachs. Den første er at disse demografiske forandringene ikke gavner noen og at det virkelig er behov for politisk fokus og handling. Bunnlinjen er at Afrika aldri vil oppnå en suksessrik utvikling med fire milliarder mennesker innen århundreskiftet. Det vil lede til utålelige miljøproblemer, sult, krig, vannmangel og det gjenværende dyrelivets utryddelse. Det vil først og fremst være en katastrofe for Afrika, la han til.
Dette er hva vi står overfor, og Europas nåværende politiske ledelse må handle mens det enda er tid.