En del av denne quizen kan da for øvrig være – hva er jeg?
Fra jegeren til offentlighetens BOP
Som det snart vil skinne gjennom, ville jeg – dersom quizen hadde havnet på trykk i for eksempel Aftenposten (Gud forby!), vært en ond og brun, alternativt Brun-Ond-Person (hey, et nytt uttrykk blir født, forkortes da helst som BOP). Jeg ville altså blitt en BOP i Aftenpostens øyne.
Jeg tar meg den friheten å generalisere såpass mye (vi BOP-ere gjør ofte det, sannsynligvis hele tiden), at jeg tar for gitt at både Dagbladet, VG, Dagsavisen, NRK, ja, alle sammen, samt en rekke mikroskriv (lokale aviser) vil mene det samme om meg og mitt slag.
I stillingsbeskrivelsen min kan man derimot få inntrykk av at jeg kjemper mot det onde, at jeg kjemper for det gode, for at rettferdigheten skal skje fyllest.
Men, og jeg har – tro meg – ikke alltid vært, men har altså blitt BOP. Jeg klarer nemlig ikke å legge fra meg jegerinstinktet. Da jeg i min (ja, du har kanskje gjettet det nå) jobb tidligere fokuserte på narkotikaproblematikk, var suksesskriteriet at du var en jeger. Det med å være en jeger, eller «jeger», kjennetegnes unektelig av at du jager ditt bytte.
Det finnes et sett med regler når man er jeger. Men det finnes jaggu også noe som kommer innenfra – kall det gjerne et instinkt. Der den tradisjonelle jeger iverksetter en rekke tiltak i skog og mark, gjør narkjegeren det samme i sitt miljø.
Jegeren vil kanskje aldri (skjønt det vet jeg ikke, jeg har aldri felt et dyr, selv om jeg har jegerprøven) sette seg i veikanten ved E6 midt i ettermiddagsrushet i håp om å felle et dyr. Narkjegeren vil heller ikke sette seg på en kafé som frekventeres av pensjonister, i håp om få fatt i et bytte.
Skal man lykkes som narkjeger, vil man fokusere på å jage på en slik måte at man lykkes. Man utvikler raskt noe som kalles for XXX-blikket. Det blir litt patetisk å holde dere på pinebenken, så ja XXX står for…… Politi.
Likebehandling med profesjonelt blikk
Vil politimannen være det som kalles for rettferdig, så skal jo alle individer behandles likt (og selvfølgelig med respekt osv.). Derfor foreslo jeg en gang i tiden, temmelig spøkefullt, at dersom man gikk i lommene på person X – der politiblikket tilsa at funn ville bli gjort – så skulle man umiddelbart finne en gammel mann eller dame (helst pensjonist) og deretter gå i lommene på disse også, på jakt etter narkotika. Likebehandling.
Siden man må ha en hjemmel til å gjøre dette, vil man kanskje se etter tegn på (mis)bruk av medikamenter. Siden eldre personer ofte er brukere av medisiner på resept, ville de unektelig kunne ha gitt utslag på politiets «tegn og symptomer på bruk». Et verktøy jeg ikke skal gå nærmere inn på her, annet enn at du lett kan se om noen er påvirket av et rusmiddel (akkurat som en som har drukket alkohol eksempelvis vil kunne lukte, snøvle, eventuelt ustødig gange).
Dersom testen er positiv, er det nærmest fritt frem. Det ville altså vært en slags rettferdighet å først gå i lommene på, eh, mannen langs Akerselva, for deretter å dra rett til Frogner og rasket til seg en gammel dame med trillebag. Alle blir behandlet likt. Vi er jo like.
Jeg fikk ikke særlig gjennomslag for mitt forslag, og som nevnt var det ment som en spøk.
Et stikk
Den skisserte «likebehandlingsideen» var et stikk til de som hevder at Politiet alltid «plager» bestemte grupper eller typer mennesker. At man gjør dette for å lykkes som jeger er for de som faktisk utfører jobben innlysende, men for en rekke utenforstående kan det fortone seg som trakassering av bestemte grupper. En quiz (ja, fortsatt påske) er hvordan man skal unngå å gjøre jobben sin som en narkjeger, uten å samtidig å bli stemplet som BOP?
Ikke av alle, mange ser og skjønner de sammenhenger jeg sikter til, men det er likevel forbausende mange som nekter å forholde seg til min – den tidligere narkjegers – virkelighet. Jeg drister meg med følgende påstand: I minst ni av ti tilfeller vil blikket alene avgjøre treffsikkerheten. Og med litt «spor» i tillegg……? Du verden!
Sannheten har tøffe kår
Så til hovedpoenget – selve Hovedquizen. Jeg har skrevet dette på kort tid i dag, ene og alene inspirert av en artikkel i Aftenposten. Derfor beklager jeg om selve innledningen – oppbyggingen av historien – har blitt noe lang og kanskje overflødig. Men, den sier noe om hvordan en gjennomsnittlig jeger (være seg nark, tyveri eller svindel – kunne sagt noe om voldsutøvelse eller voldtekt også) tenker, uten å legge politikk inn i dette.
At det derimot kommer politiske betraktninger i etterkant, når man er ferdig med et oppdrag, det tror jeg at det gjør. For enkelte. Andre fortsetter dag etter dag som gode jegere, uten å reflektere særlig mer.
Aftenposten-artikkelen tar for seg noe så lavmål som svindel av en meget svak gruppe i samfunnet. De eldste pensjonister.
I årevis har dette vært et problem, så vidt meg bekjent i Oslo. Jeg kjenner ikke til omfanget på landsbasis, og skal derfor ikke uttale meg om de andre byer eller landsdeler.
Midt i artikkelen dukker det kanskje viktigste spørsmålet opp. Etterforskningsleder Terje Bechmann Dahl blir stilt spørsmålet om hvorvidt de som står bak tilhører noe spesielt miljø? Svaret ryster meg. «Dette er ikke noe spesielt miljø. De er kriminelle».
Jeg vet at en politimann som ville valgt å fortelle sannheten her, ville vært i trøbbel.
Vedkommende vil risikere å få ansiktet sitt smurt utover flere av landets aviser. Kanskje frekke reportere vil ta denne mannen «off-guard», når han henter barn i barnehagen eller skole (legger til at jeg ikke kjenner vedkommende, dette er ment generelt). Disse barna kunne risikere å få høre fra sine venner negative kommentarer om sin far, en far – eventuelt mor – som plutselig har gått over til BOPs rekker.
Sannheten – og dette vet jeg – i likhet med bortimot alle operative politifolk i Oslo i hvert fall – er at dette i sannhet er et spesielt miljø.
Et spesielt miljø
Dette er et miljø som politikere og RGP (introduserer her nok et nytt begrep, de Rød-Gode-Personer) i et par årtier har forsøkt å løfte frem som «urettferdig behandlede» mennesker. Det har gått så langt at de til og med har endret navn på gruppen. Det har nok ikke hjulpet mye, men det gamle kallenavnet var såpass negativt ladet, at en eller flere rakettforskere fant ut at bare man skiftet navn på gruppen, så ville alt bli så bra. Sannheten er at gruppen, eller miljøet, består av et enormt familietre der det som er felles er følgende:
- De aller, aller fleste er per definisjon kriminelle.
- De er kjent for svindel og bedrag.
- De har en stor forkjærlighet for luksusartikler og flere butikker som selger disse, ruller ut, om enn noe motvillig, den røde løperen når disse kommer på sine handleturer.
- De elsker biler med stjerne på panseret.
- De er stort sett alle fullfinansiert av NAV-systemet, slik at utgifter til mat og bolig er ivaretatt av det offentlige. Dermed kan all ledig tid (som det følgelig er mye av) benyttes til kriminalitet.
- De tilhører en gruppe som opplever seg som forfulgt og urettferdig behandlet. Det benytter de for alt det er verdt.
Så kjære leser, min påskenøtt til deg blir da, hvem er det som svindler, raner og bedrar våre pensjonister?
Premien blir, dersom du gjetter riktig, dessverre intet annet enn en bevisstgjøring. Selv håper jeg at min premie ikke blir at noen av mine «egne» legger ut på en klappjakt etter meg. Det sannsynlige scenarioet der vil i så tilfelle være at en eldre mann eller dame med «masse gull på klaffene».
Det er ensbetydende med at du enten ikke er politimann, men
- jurist – og følgelig ikke aner hva som virkelig foregår i jobben, annet enn å lese rapporter, eller
- en som jobbet i gata den gangen den største trusselen var torpedoen «Bønna», som brakk kjeven din dersom du ikke gjorde opp gjelda til han – og som vil komme med «statistikk» som tilsynelatende viser at det jeg her har skrevet, kun er et fantasifoster.
Time will show. Til da, riktig god påske!
Hilsen en som fortsatt er en jeger
(Vi gjør oppmerksom på at vi kjenner vedkommendes identitet – og at vi løste quizzen. Gjør du? Påskehilsen fra Rita)