I følge Nettavisen viser en britisk studie at de som ønsker å ta imot mange innvandrere er rundt 8 prosent lykkeligere enn de som er imot ytterligere innvandring til landet. Og det er kanskje ikke så rart, for de førstnevnte har fått det som de vil i minst 40 år og gjør det fortsatt.
Studien er utført av Dr. David Bartram ved universitetet i Leicester. Samme Bartram farer for øvrig med påstander som for lengst er tilbakevist av seriøse forskningsrapporter, som f.eks. vår egen Brochmann-rapport (I & II) og noen av verdens ledende økonomer:
– Som hovedregel er innvandring ikke en trussel mot innfødtes arbeidsplasser og lønn. Økonomisk forskning på emnet finner at innvandring styrker de innfødtes økonomiske situasjon – den utvider jobbmulighetene og underminerer ikke lønnsnivået, hevder han.
Dette er jo ikke sant, men de som fortsatt svever i den salige tro, er selvfølgelig lykkeligere enn de som forholder seg til realitetene.
Som er denne: Mens overklassen får tykkere lommebøker av innvandring, sitter nær sagt alle andre grupper i samfunnet igjen med lavere lønn, fortrengning på arbeidsmarkedet, splittelse og sosiale samt kulturelle konflikter. Avsenderen er av dette budskapet er professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet George Borjas. Han er en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring.
Riktignok vokser den samfunnsøkonomiske kaken som følge av innvandring, men det personer som Bartram beleilig glemmer er at fordelingen av den endres. Og de som først og fremt taper på det er nettopp de «innfødte» som er lavt utdannet og derfor bare har tilgang til en begrenset del av arbeidsmarkedet. Som følge av innvandringen øker nemlig konkurransen om arbeidsplasser, som av forskjellige årsaker – som automatisering og næringslivets utflytting – blir stadig færre. Innvandring fører til lønnspress og det går hovedsakelig utover de som har lav lønn fra før. Følgen er enda lavere lønn og fortrengning på arbeidsmarkedet. Dette er for øvrig også dokumentert av NHO og LO i Norge.
Djupt såra og vonbråten.
Det samme mener direktør for FNs senter for bæredyktig utvikling og en av verdens ledende utviklingsøkonomer, Jeffrey Sachs: – Mange lavtutdannede folk fra arbeiderklassen vil sikkert ikke bli bedre stilt av en åpen innvandring. Det er ikke noen illusjon, men grunnleggende økonomisk viten. Den lavtlønte billigsektor i New York er til gavn for meg, en fagutdannet med god lønn og økonomisk sikkherhet. Men hvorfor skulle noen, som jobber i den sektoren og kjemper for å holde seg over vannet, by direkte konkurranse fra innvandrere velkommen? Det vil de ikke, sier han.
Masseinnvandringen fører også til massivt press på infrastruktur, boligmarkedet, velferdsytelser og offentlige tjenester som utdanning og helse. De som taper er de som har dårligst råd fra før, hvilket også inkluderer allerede bosatte innvandrere/etterkommere. De er ofte avhengige av sosiale boligordninger og velferdsytelser, samtidig som de ikke kan kjøpe seg private helsetjenester og sende barna på privatskoler slik de som er godt økonomisk stilt kan. Velferdstilbudet blir dårligere for dem som trenger det mest. Igjen er dette dokumentert i Norge, denne gangen av Statistisk sentralbyrå.
Legg til at innvandringen er så kostbar at den fører til skatteøkninger, og du skjønner hvorfor folk som velger å se bort fra masseinnvandringens omfattende negative konsekvenser er lykkeligere enn de som ikke gjør det. Man kan jo spørre om det i det hele tatt trengtes noen undersøkelse for å konstatere et så åpenbart faktum.
Vår Hege er da heller ikke overrasket over konklusjonen i Bartrams studie:
– Det høres helt logisk ut. Situasjonen i Storbritannia er veldig lik Norge og resten av Europa. Det er ingen land som peker seg ut som et foregangsland, som generelt har fått til en god integrering av dem som kommer fra de islamdominerte land. Alt for mange muslimer bringer med seg problemer fra opprinnelseslandet, sier Storhaug til Nettavisen.
– Men hvorfor tror du innvandringspositive mennesker er lykkeligere enn dem som er innvandringskritiske, Storhaug?
– Virkelighetsfornektere er et begrep man kan bruke på dem. Fakta om hvilke problemer vi står overfor, er bare noen tastetrykk unna. Hvis man aktivt ikke ønsker å ta innover seg fakta, kan man selvsagt leve lykkeligere. Jeg har turnert rundt i hele Norge i halvannet år med bokforedraget mitt om islam. Grunnen til det veldige oppmøtet og salget av boken, er fordi folk er bekymret, med rette, for framtiden. Det er det ingen tvil om, sier hun.
Studien viser at det største gapet finnes mellom gruppen som var uten arbeid på grunn av sykdom eller uførhet og dem som hadde vært arbeidsledig de siste tre månedene eller lenger.
– Forskjellen på åtte prosent i lykke er betydelig, og tilsvarer gapet mellom det gjennomsnittlige nivået på lykke for folk som tjener 50.000 pund om dem som tjener 20.000 pund i året, sa Bartram under den årlige konferansen for British Sociological Association i Manchester.
Men naturligvis er det ikke de dokumenterbare negative konsekvensene av innvandring som gjør folk mindre lykkelige; er du helt teit, eller? I stedet er det den politiske retorikken rundt innvandringen som er synderen:
– Det hadde nok vært en betydelig fordel om politikere stoppet å snakke om innvandring og innvandrere på den måten noen av dem gjør nå for tiden, sa han.
– Kanskje denne studien kan overbevise politikere til å revurdere måten de tenker og snakker om innvandrere, men jeg kommer ikke til å holde pusten, sa Bartram.
Vi har hørt det før: ord er ondets rot, for det er de som skaper virkeligheten, ikke omvendt.
Satt på spissen har dette vært innvandringsliberalernes – og islam-tilhengernes – foretrukne tilnærmingsmåte i en årrekke:
- Nei, det finnes slett ingen problemer med innvandring, men hvis dere (fyll inn skjellsord her) snakker om det som et problem, så kan det bli det.
- Ok da, så er det noen få, dokumenterbare problemer med innvandring, men det skyldes hovedsakelig at dere snakket om det som et problem utgangspunktet.
- Å ja, de dokumenterbare problemene er visst litt større enn vi trodde, men det er bare fordi dere hele tiden har insistert på sette fingeren på dem og således motarbeidet integreringen ved å få innvandrerne til å føle seg uvelkomne.
- Auda, vi har et omfattende problem, men det kommer bare til å bli enda verre hvis dere fortsetter å snakke om det.
Du snakker om å skape seg ryggdekning for egne politiske preferanser! Alt som går galt – uansett hva du gjør – skyldes opposisjon mot ditt prosjekt, ikke deg og ditt prosjekt. Det er bare å gratulerer, for sannelig er det kløktig gjort.
Det samme gjelder for øvrig islam:
- Nei, det finnes slett ingen problemer med islam og islam gir ikke rom for radikalisering, men hvis dere (fyll inn skjellsord her) snakker om problemene, kan det bli det.
- Ok da, så er det noen få dokumenterbare problemer med islam, men det er jo ikke noe rart, for når dere snakker om det blir muslimer lei seg, må vite.
- Å ja, det er visst større problemer enn vi trodde, men det er bare fordi dere snakket om det i utgangspunktet.
- Auda, vi har et omfattende problem med islamske normer, synspunkter og radikalisering, men det kommer bare til å bli enda verre hvis dere fortsetter å snakke om det.
Og husk nå endelig på denne innvandringsliberale debattregelen: Det er bestandig feil person som tar opp problemene og/eller gjør det på feil måte. Den riktige måten å snakke om innvandrings- og/eller islamrelaterte problemer er alltid på en annen måte.
Hvilken er det enda ingen som har tatt seg bryet med å forklare.
Men motstanden mot eget prosjekt må jo forklares på et vis, og det har skjedd i form av sykdomserklæringer. Motstanden er et resultat av frykt for det fremmede (xenofobi) og islamofobi. Fobi er ellers en irrasjonell redsel for noe som egentlig ikke er farlig. Det kan knapt kalles irrasjonelt å frykte for sin fremtid når man blir presset ut at arbeidsmarkedet, får en allerede lav lønn redusert, har problemer med å skaffe seg tak over hodet, vansker med å få skoleplass til sine barn og/eller får plass på skoler med store læringsproblemer og vold som følge av mistilpassede innvandrere, sliter med å få legetimer, sykehuskøene øker, velferdsytelsene blir lavere og skattene høyere. Og det er før vi tar en kikk på kriminalitetsstatistikkene.
Når det gjelder de religiøse og kulturelle normene, kvinnesynet og klanmentaliteten som følger med islam og politisk islams herjinger verden over – samt terroraksjonene i islams navn – er det ikke direkte irrasjonelt å frykte islams fremmarsj heller. Selv om det neppe er tale om frykt, men genuin antipati kombinert med stor misnøye over at det brer seg i våre samfunn.
Hege påpeker med rette at det dreier seg om hersketeknikk:
– Grunnlaget for spørsmålet opplever jeg som en form for hersketeknikk. Det argumentet har jeg ikke registrert blitt brukt i klimadebatten. Hvis det blir sånn i samfunnet vårt at man ikke kan påpeke en reell problematikk, da kan man jo bare legge ned den offentlige samtale. Jeg vil føye til at det kommer en del politiske utspill i Europa som jeg ikke vil gå god for, både fra høyre- og venstresiden, sier hun.
– Problemet er dog at ingen regjeringer i Vest-Europa griper fatt i den hurtig voksende elefanten som trasker rundt i rommet, islam, inkludert vår egen regjering. Hvorfor Erna Solberg og hennes mannskap aktivt velger å ignorere den veldokumenterte ideologiske faren som moskéislam representerer, hadde vært interessant å få svar på. Det kunne kanskje økt velværet til oss som prissetter et fritt og åpent demokrati, og som vil videreføre det til neste generasjoner, sier Storhaug.
Men i tillegg til å være fobikere og uhelbredelige pessimister er vi kritikere nå også utropt som ulykkelige mennesker. Litt optimisme kan vi likevel mønstre i all traurigheten: Vi risikerer i alle fall ikke å bli tvangsmedisinert eller lobotomert, slik mange andre av samfunnets utilpassede en gang ble. Det er da alltids noe!