Gårsdagens Brennpunkt-dokumentaren «Lykkelandet» avsluttes med et intervju med Exit-gruppa i Bergenspolitiet. Dette er en gruppe som er etablert for å jobbe spesifikt opp mot menneskehandel, som mye av tiggingen og prostitusjonen handler om. For noen må jo tigge og prostituere seg, og det er ikke de mektige bakmennene.
Spørsmålet Exit-gruppas leder får er hvordan vi skal få bukt med denne kriminaliteten. Tidligere erfaringer viser at selv om en begynner å få en viss oversikt og kontroll, så «popper de bare opp igjen». Hva skal vi gjøre?
Til tross for flere straffesaker i Bergen, er tilstrømningen for stor. Så har politiet en tung bevisbyrde på seg – det nytter ikke med bilder eller film fra sosiale medier – de må ha konkret og håndfaste bevis som knytter gjerningspersonene til spesifikke lovbrudd. Men vi kan bidra med det enkleste av det enkle, som ifølge politiet er:
- Slutt å gi penger til tiggere.
- Ikke kjøp sex.
Det politiet ikke kan si, men som de kanskje ønsker å si, er at vi må se an tiggerne. Å gi penger til f.eks. slitne narkomane er ikke det samme som å gi penger til utenlandske tiggere. For sexkjøp vil jeg anta at politiet, som mange andre, synes sexkjøp-loven er håpløs: At det er lovlig å selge, men ulovlig å kjøpe. Enten får det være ulovlig eller så får det være lovlig – og dermed kunne organiseres i (mer) kontrollerbare former.
Organiserte nettverk
«Lykkelandet» har latt seg produsere ved hjelp av skjult kamera og spaning. Den forteller oss om et lukket miljø, som bare i Bergen skal telle rundt 100 personer. Så mange personer «springer ikke unna» når journalistene prøver å få kontakt, hvis det ikke var fordi at det nettopp er organisert. Retningslinjene er tydeligvis «hold kjeft» og ikke vis ansiktet ditt i medier.
At miljøet i Bergen, som i byer som Oslo, Trondheim og Tromsø, er organisert fremkommer i alle kontaktledd som Brennpunkt sjekker. De bor trangbodd sammen i leiligheter fordelt på tre-fire hus, de har kontakt med hverandre, mennene flyr frem og til uten tilsynelatende å gjøre annet enn å skryte på sosiale medier med haugevis av penger og gull. Kvinnene er på dagtid å observere i sine flagrende skjørt og boblejakke med et stramt grep om tiggerkoppen eller hvor de prøver å selge gull på gata, om kvelden er de samme å observere på byen i trange jeans hvor de selger sex og/eller lurer menn, typisk den litt eldre som er på snurr, til å spandere noe på dem – for deretter å oppdage at pengebok og kort forsvant med damen. Kortet blir så flittig brukt i minibanken av både den ene og andre – i nettverket.
Kvinnene er gjerne kjæreste med en av bakmennene, eller skal vi si «en slags kjæreste»? For mennene har gjerne kone og barn hjemme, i Romania eller Bulgaria. Kvinnene kan ha barn hjemme, barn som kan være «lurt på dem» som en kontrollmekanisme for å få dem til å gjøre som bakmennene vil. Trusselen er represalier overfor barna. Men ikke alle kvinnene er der. Noen kvinner utnytter skruppelløst også egne barn.
Det er noen menn som tigger, eller aller helst selger magasinet «Folk er folk». Det er et flott skalkeskjul for å drive kriminalitet. Men som politiet i Bergen sier; mange tusler rundt med ett magasin og selger ikke engang det. Dog er de fleste menn i nettverket i «lederposisjoner» eller de er løpegutter for verten, vertinnen, kongen, keiseren eller prinsen (navn som de selv eller journalistene har tillagt dem). Verten er etter all sannsynlighet den som organiserer og har oversikt over det hele, verten i «Lykkelandet» har vært tiltalt for menneskehandel, mens vertinnen sannsynligvis har oversikt over jentenes aktiviteter, ikke minst de nattlige. Der har også kongen, keiseren og prinsen kontroll, ikke minst ved hjelp av løpeguttene som nok ser for seg en lysende karrière etterhvert som de håver inn penger til bakmenne-bossene.
Så er det sikkert noen som ikke tilhører noe nettverk, men det har selv politiet problemer med å tro på. Fattige fra disse landene har ikke økonomi til verken reise eller opphold.
Det de derimot alle har til felles er at de ikke er i jobb som generer skatt. De bidrar null til fellesskapet.
Narkotika
Å publisere bilde på sosiale medier av et kjøleskap fullt av penger viser kanskje hvor trygg disse gruppene er. (Faksimile fra «Lykkelandet»)
Noe som selger, er narkotiske tabletter. Brennpunkt gjør en visitt til Stavanger som i 2014 ble tipset – ikke minst fra narkomane i byen som ba om hjelp – om storstilt salg i byen. Politiet begynte å følge med og fant nedgravde piller i hopetall der «vakter» vimset rundt, enten de rumenske menn som tilsynelatende ingenting gjør eller kvinner med skjørt, tiggerkopp og «Folk er Folk». En av de narkomane, nå på metadon, forteller at det var umulig å slutte med narkotika i Stavanger. De ble tilbudt piller overalt, 45 kroner per pille. «Og de solgte tusenvis i løpet av en time», sier han.
Politiet fulgte med på gruppen. I 2015 gjorde de flere større beslag, 10.000 piller, 6.000 piller, tusenvis av kroner. «Dette fremsto veldig gjennomtenkt og planlagt, smart i mange tilfeller», forteller politiet.
Det plagsomme politiet i Stavanger fikk det kriminelle nettverket til å flytte seg til andre byer i landet. I alle fall for en tid. Nå rapporteres det om oppgang i Stavanger.
Et lukket miljø
Kirkens bymisjon i Bergen prøver å hjelpe jentene i prostitusjon, men innrømmer at det er lite å hente. Dette miljøet er totalt forandret. Før var prostitusjonsmarkedet preget av nigerianske kvinner, de tok imot hjelp og var mer åpne. Rumenske kvinner opptrer mer i flokk og er lukket. Bymisjonen mener de fleste kjenner hverandre, både kvinner og menn. Ja, det fremstår organisert, sier de, og legger til at disse kvinnene nok «er passet godt på».
For å få innsyn i hva slags miljø vi snakker om, drar journalistene til landsbygda i Romania der rumenere i Norge typisk forteller at de er fra, i en litt sliten bil med bulgarske skilter. Mens palassene til Kongen og andre bakmenn i Bergen dukker opp langs veien, oppdager de at ryktene springer fortere enn de kjører. «De damene er fra Norge!», roper barn etter dem.
De stopper ikke, men fortsetter. De drar til byen Tagu Jui, med ca. 100.000 innbyggere. De kontakter politiet som forteller at rumenere i Norge og andre europeiske land er typisk småkriminelle eller har gått under radaren i hjemlandet. Deres største problem er menneskehandelen som foregår. Dette kan være jenter som er forlatt i barndommen, oppvokst på barnehjem, kastet ut som tenåring, og der menn «venter» på dem med lovnader om hus og trygghet. Det ender gjerne opp med tidsavgrenset gateprostitusjon i ulike land i Europa.
Lovløse tilstander på landsbygda er som hånd i hanske for de kriminelle. De bygger hus ulovlig, stjeler strøm og bidrar heller ikke her til fellesskapet. Men luksusen brer om seg – med penger fra Europa. Brennpunkt snakker med en av dem, som forteller at «Norge har vært til stor hjelp for folk her.» Ett av palassene er hans eget, et ca. 300 kvadratmeter stort hus, med en antatt verdi der på 1,3 millioner norske kroner. Pengene, hevder han, fikk han fra å selge «Folk er Folk» i Trondheim. Det har Brennpunkt regnet ut betyr at må ha solgt 17.333 magasin til trønderne, skattefritt.
Bare i Bergen de siste fem år har privatpersoner overført rundt 100 millioner kroner til privatpersoner i Romania. Utenfor banksystemet, via private pengeoverføringsbyrå. På landsbasis snakker vi over 700 millioner. Det overføres mest penger i Europa til Romania utenfor banksystemet.
Ett av palassene i «Little Norway» i Pakistan. Eieren bodde i Oslo og jobbet i Posten. Foto: Rita Karlsen
Denne reisen er for øvrig ikke ulikt den reisen som HRS i 2004 foretok i Pakistan, nærmere bestemt «little-Norway» (der de fleste pakistanere i Norge kommer fra). Vi erfarte det samme. Penger fra Europa ble benyttet til overdådig luksus på landsbygda i Pakistan. Til stor ulykke for dem som ikke hadde kontakter eller selv kom seg til Vesten. Prisene på land og boliger økte, det samme gjorde skoleprisene. Mat ble dyrere. De fattige ble fattigere, mens de rike utnyttet de fattige enda mer, f.eks. som hushjelp eller «vaktmester» mens de selv var «hjemme» i f.eks. Norge.
I sum handler det om hva Brennpunkt presiserer: Penger. For rumenerne oppnås dette gjennom nettverk, at menn hyller hverandre, kvinner benyttes aktivt (også av kvinner), flotte biler, narkotika – og så kunne de lagt til: Godtroende nordmenn som kjøper enhver «trist historie». Som når Refugees Welcome to Ringerike etterlyser hjelp til seks husløse stakkarslige rumenere på gjennomreise i Hønefoss. De er på vei hjem til Romania og da passer det dem å være «takknemlige bare for ikke å bli spyttet på». Men en av disse mennene poserer på Facebook med kjøleskapet fullt av penger. Det kunne selvsagt ikke den gode hjelperen i Hønefoss som gav han husly vite.
Hjelp oss hjem?
Så tok det da ikke lang tid før rumenerne falt ned i offer-rollen igjen. I dag kunne NRK melde at «Tiggere blir sparket, slått og spyttet på av bergenserne». Nå ber de om hjelp til å reise hjem etter utskjelling og voldsepisoder etter «Lykkelandet».
Man fristes til å si: Slik man reder, ligger man. Men det er verken legitimt eller legalt. La oss derfor bare slå fast at vi har voldsmonopol i Norge. Enhver som vil vise sin avstand til kriminaliteten som disse nettverkene utfører, må utelate å kjøpe tjenester av dem eller utelate å gi dem penger. Markedet rår.
Og da kan vi fortelle at det ikke bare gjelder tigging, sex og narkotika. For noen dager siden avslørte en politikilde av oss her på rights.no at i Oslo har samme grupper spesialisert seg på svindel av våre eldste pensjonister. Det har vært kjent problematikk i Oslo i årevis, men politiet «beskytter» gruppen ved å hevde at det det «ikke er et spesielt miljø. De er kriminelle.» Vår politikilde hevder at hadde politiets talsperson fortalt sannheten, ville vedkommende vært i trøbbel. Hvilket ikke-fortell-sannheten-miljø er det politiet har skapt? Vi har erfart det samme når det gjelder overfallsvoldtekter: Ikke fortelle hvem deter, for det har egentlig ingen betydning? Da kan det også være på sin plass å minne om hva visepolitimester Roger Andresen i Oslo sa i 2012: Vi kan ikke si hvor stor del av den rumenske kriminaliteten som romfolket har stått for, da politiet bygger sin statistikk på statsborgerskap og ikke etnisitet, men situasjonen kan ikke fortsette.
Kanskje på tide å gjøre noe med statistikken?
Men la oss avsløre litt til siden hagesesongen er godt i gang: Det nye (eller så nytt er det ikke, ifølge en annen av våre politikilder), er at disse gruppene har opprettet hageselskaper. Du kan bare bestille dem og fortelle at du ønsker å få anlagt en (ny) hage. Og det så raskt du vil. Ønsker du hagen på en dag, stiller selskapet glatt med 20-30 mann. Bare betal hva det koster. Har du tid til å vente en uke, kommer bare færre. Men at de samme selskapene eies av han som er fullfinansiert av NAV og det samme med styret og arbeiderne, eller at de ellers er å finne med tiggerkopp, selger «Folk er Folk», eller begår kriminalitet, kan jo ikke du vite. Ikke Nav-kontrollørene heller, kanskje heller ikke politiet. For de er jo i Norge lovlig, takket være EUs fire friheter og likebehandlingsprinsippet, og takket være Norges svært restriktive linje med å koble ulike registre. Personvern heter det, som går på samfunnets trygghet løs.
Vi snyltes over en lav sko. Husk derfor å sjekke nøye hvilke tjenester du betaler for. Og til hvem. Men det ender vel som vanlig: Vi må ikke generalisere. Nestekjærlighet. Omsorg. Omtanke. Om vi (igjen) tar til orde for tiggerforbud i Norge, er vi bare slemme.
Det er kanskje bare å si som «tiggerne» i Bergen: Hjelp oss hjem.