I 2014 blir en mann (født i 1986) med opprinnelse fra Libya transportert ut av Norge tilbake til hjemlandet. Det er da avdekket at han har brukt tiden i Norge blant annet til å selge store mengder narkotika. Om mannen ble dømt for alvorlig narkotikakriminalitet er vi usikker på, men fakta er at den utviste mannen i mars i år dukket opp igjen i Norge. Som asylsøker.
Mannen, som bodde i en middels stor by i Nordland, har barn med en 13 år eldre norsk kvinne i denne byen. Det var også i denne byen mannen i mars meldte sin ankomst til lokalt politi. Han tok seg så på egen hånd til Politiets utlendingsenhet (PU) på Tøyen i Oslo, hvor han forklarte at han hadde kommet til Norge åtte dager før.
Poserer med våpen
I intervjuet samtykket mannen til kontroll av hans mobiltelefon. Her ble det avdekket en rekke bilder der mannen poserer med våpen, og vi snakker ikke hvilke som helst våpen, men kalashnikov, maskingevær og såkalt RPG (rakettdrevet granat som er håndholdte, skulderavfyrte panservernvåpen uten styring og med eksplosiv ladning).
Han bekreftet overfor politiet at det er han som er på bildene, forteller at dette er familiens våpen og at bildene er tatt i hans eget hjem i Libya.
Når politiet konfronterer han med de alvorlige bildene, viser mannen lite interesse. Det er åpenbart stor forskjell på politiets og mannens oppfatning av alvorlighetsgraden. Politiet mener mannen virker ustabil, og at han kan være en fare for rikets sikkerhet.
Til mottak
PU ønsker å granske saken nøyere og han blir pågrepet. Men etter en natt i Sentralarresten, er han atter en fri mann. Han sendes til Råde for helsesjekk og for samtale med asylmottakspersonell. Sistnevnte fordi mannen ønsker å bo i et mottak i nærheten av barnet sitt.
Mannen begrunner for øvrig asylsøknaden med at han er forsøkt rekruttert av ulike grupper i Libya og at han slik sett er truet på livet. Det er vel å anta at lokalt politi i Nordland får mer å henge fingrene i.
Spørsmålet som melder seg er hvordan det kan ha seg at en mann som er utvist fra Norge på grunn av alvorlig narkotikakriminalitet og hvor politiet avdekker «lemfeldig» omgang med våpen – noe han ikke selv tar særlig alvorlig – blir anerkjent som asylsøker?
Svaret er kanskje at mannen har barn i Norge. La oss derfor ta titt på en dom fra den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) fra desember i fjor.
Alvorlig narkotikakriminalitet – varig utvisning
Saken går i korthet ut på at Danmark varig utviser en statsløs palestiner fra Libanon, med ektefelle (etterhvert fraskilt) og åtte felles barn, på grunn av alvorlig og organisert narkotikakriminalitet og andre grove overtredelser av straffeloven. Dommen er særlig relevant for vurdering av utvisning av personer som har begått alvorlig narkotikakriminalitet med lang botid og barn i riket.
Mannen (født i 1969) kom til Danmark i 1993 som 23-åring. Han søkte beskyttelse, men fikk avslag. Året etter søkte han om oppholdstillatelse fordi han hadde giftet seg med en dansk statsborger, opprinnelig fra Libanon. Han fikk en midlertidig tillatelse på dette grunnlaget, og tillatelsen ble senere gjort permanent. I 2000 ble han innvilget beskyttelse.
Paret har åtte barn sammen (alle er danske statsborgere), som i 2010 var 14, 13, 12, 10, 9, 7, 6 og 4 år gamle.
Mannen har ingen formell utdannelse, og har heller aldri hatt en jobb. Han mottok sosial stønad frem til 2004, da han ble innvilget førtidspensjon på grunn av diagnosen post-traumatisk stresslidelse. Han snakker dårlig dansk og språket i familien er primært arabisk. Også kona mottok stønader.
Samme år som han innvilges beskyttelse, i 2000, bla han dømt for alvorlig forstyrrelse av den offentlige orden. Fem år senere ble han dømt for vold mot offentlig tjenesteperson, og det samme skjedde to år etterpå. I 2009 ble han arrestert og varetektsfengslet for ulike former for narkotikasmugling- og salg, og året derpå ble han dømt for 18 lovovertredelser, inkludert narkotikasmugling og salg av narkotika. I tillegg ble han dømt for trusler, ulovlig våpenbesittelse, oppbevaring av tyvgods, unndragelse fra arrestasjon, tyveri og utpressing.
I første instans ble han dømt til fengsel i fem år og utvist fra Danmark betinget med to års prøvetid, begrunnet med at ektefellen ikke kunne følge med ham til Libanon og de felles barn i Danmark. I ankesaken ble fengselsstraffen økt til seks år, og et flertall stemte for å opprettholde prøvetiden. Avgjørelsen ble så anket av staten til dansk Høyesterett, som i oktober 2011 utviste mannen med varig innreiseforbud.
Barna
Om mannen har gjort aldri så mye kriminalitet, så hadde han kanskje i bakhodet at «menneskerettighetene» og hans rolle som far ville forhindre han å bli utvist. Men så begynte det å komme noen skjær i sjøen.
Mens hans satt i fengsel i 2012, bare to måneder etter at han ble varig utvist, ble ekteparet skilt. Det kom også frem at flere av barna hadde alvorlige utfordringer av psykologisk art og behov for ekstra oppfølging, ikke minst på skolen. Det ble satt inn betydelige offentlige tiltak for å følge opp barna, herunder vurdert om noen av sønnene skulle plasseres under barnevernets omsorg.
Mannen på sin side hevdet at utvisning med varig innreiseforbud til Danmark utgjorde en krenkelse av retten til privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8 fordi det førte til en adskillelse fra hans åtte barn. Men Utlændigestyrelsen (tilsvarende vårt UDI) svarte i juli 2014 med en annen paragraf i EMK, artikkel 3, som muliggjorde retur. Avgjørelsen ble opprettholdt av Flyktningenævnet (vårt UNE) og EMD avslo anmodningen om utsatt iverksetting i desember 2014. Kort etter ble han sendt til Libanon.
Han anket vedtaket inn til EMD. Mannen hevdet her at han hadde en sentral rolle i familien. Han mente at hvis han ble utvist ville flere av barna reise med han, men understreket at det ville forverre deres bo- og levevilkår. Og hvis barna ble igjen i Danmark måtte det legges avgjørende vekt på at de ville miste den daglige kontakten med faren sin, uavhengig av arten av lovovertredelsene, argumenterte mannen videre.
EMDs konklusjon
Under henvisning til alvorlighetsgraden av lovbruddene knyttet til narkotikakriminalitet og statenes suverene rett til å regulere og kontrollere utlendingers opphold på deres territorium, mener EMD at statens inngripen i denne saken hadde støtte i relevante og tilstrekkelige grunner.
EMD anså at det var en proporsjonal i balansegang mellom mannens (her klageren) rett til familieliv på den ene siden og forebygging av uorden og kriminalitet på den andre.
Dommen på at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 8 var enstemmig. Her kan hele dommen leses.
Men vil «vår mann» fra Libya, som ikke en gang nevnte barn i asylsøknaden, bli belønnet med opphold i Norge? Kanskje er det noe å hente i overnevnte dom? Ikke minst trygghet på statens suverene rett til å regulere og kontrollere utlendingers opphold på eget territorium. Det er ikke bare utlendingers rettigheter i EMK.