Det er dager da man rett og slett ikke finner ord for anledningen. Terrorangrepet i Stockholm var en slik. Man vet man bør sette seg ned og skrive noe (forhåpenligvis) forløsende, men ordene kommer bare ikke. For hva er det egentlig å si som ikke allerede er sagt etter alle de andre massakrene? Eller aller viktigst: I forkant av dem alle? Nok en gang har sakesløse – attpåtil barn – blitt meid ned av en jihadist; en avvist asylsøker som ikke engang skulle vært blant dem han drepte. Tilbake sitter pårørende som har mistet nære og kjære på verst mulig vis. Det er ikke til å holde ut å tenke på.
En annen ting som heller ikke er til å holde ut, er de (pardon my french:) fordømte godhetsposørene som er alle steder før blodet er spylt vekk fra gatene. Og de akk, så sjokkerte politikere, samfunnstopper og humanistiske ledere for NGO-sekter som maner til kjærlighet og inkludering.
Det er visst intet man kan gjøre med terrorister/terrorisme utover å snu det andre kinnet til. I all evighet, Amen.
Mye tyder på at disse forveksler befolkningen de snakker til med en dypt religiøs menighet. Men de vet at det er deres politikk som har satt oss i denne situasjonen og aner ikke lenger sin arme råd, og derfor lyder slagordene stadig hulere. For uansett hva vi gjør – eller ikke gjør – som for eksempel føler noe feil i forbindelse med terrorangrep, så gjør vi visst bare akkurat som terroristene vil.
Følgelig er vi som sivilisasjon og samfunn blitt redusert til et rosepyntet kor som bare har Imagine og Barn av regnbuen på repertoaret.
Samfunnet er allerede påvirket
Det heter seg også at vi ikke må la terroren påvirke oss, for da «vinner» terroristene. Virkelig? Hvis gud fantes, ville den/de som ytret noe slikt i 2017, etter de mange massakrene i Europa, sannsynligvis blitt truffet av lynet på stedet. Takket være politikken Europa har ført er det nå blitt nødvendig med sikkerhetsgjerder og bevæpnede vakter på julemarkeder, for å gi det inn med teskje – og alle både ser det og vet hvorfor. Så vi er allerede påvirket av terroren; så påvirket at den politiske ledelsen, byråkratiet, medier og kulturadelen knapt tør å nevne fienden ved navn, som var han en slags Voldemort. Og når du ikke tør å nevne islams problematiske sider og islam som politisk ideologi (islamisme) ved navn, så har du allerede latt deg påvirke.
Vi har sett utslag av samme tankegang her hjemme også: når en folkemengde stiller seg opp for å synge Barn av regnbuen utenfor et rettslokale fordi en massemyrdende terrorist har gitt uttrykk for at han ikke liker sangen; da har du latt deg påvirke av hans sympatier og antipatier, uansett hvor gode intensjoner du påberoper deg å ha.
Etter mange pågripelser i nettverkene som alltid omgir de påstått ensomme ulvene, har det heldigvis begynte å sige inn at de nettopp ikke er ensomme ulver, men fortsatt slåss vi mot de vage begrepene «radikalisering» og «ekstremisme». Ja, det, og så biltrafikk, da. Som en oppvakt kar på Facebook bemerker: radikalisering og ekstremisme er måleenheter for å vise graden av noe; ikke ideologier. Det samme gjelder den meningsløse påstanden om at vi slåss mot terrorisme. Terrorisme er et middel; ikke et mål og heller ingen politisk ideologi. Og det er hva vi er oppe mot: vi er ufrivillig i krig med islamismen, en totalitær, menneskefiendtlig og voldelig ideologi og der den vinner frem – der flyter det blod.
Derfor er det nok best å gi islamistene asyl og senere statsstøtte for å bre sitt grufulle menneske- og samfunnssyn i våre samfunn. Det blir de sikkert snillere av, tror du ikke?
Liten eller ingen kontroll
Men for all del; det lar seg ikke gjøre å se forskjell på en legitim asylsøker som asylinstituttet opprinnelig var ment for – ikke sjelden på flukt fra islamister som jo sprer død og ødeleggelse rundt seg hvor enn de befinner seg – og en islamist på grensen; særlig ikke når man ikke har kontroll på de samme grensene.
I løpet av asylprosessen vet vi som oftest. Men hva gjør myndighetene? Joda, de lar den avviste asylsøkeren bevege seg fritt, til tross for at det erfaringsmessig koster liv, senest nå i Stockholm. De har jo menneskerettigheter, må vite! Så vidt meg bekjent, så har også Europas befolkning menneskerettigheter og de inkluderer først og fremst retten til liv. Når rettigheter kolliderer, må man prioritere, og hittil har visst farlige krimminelle og/eller islamister – som, bare så det er sagt, selv har valgt å bli det; ingen blir født som islamist – stukket av med vinnerloddet. Hvis denne situasjonen får vedvare, vil kostnadene raskt bli uoverskuelige.
Erfaringsmessig går også svært mange avviste asylsøkere under jorden. Det betyr derimot ikke, hvilket våre virkelighetsfjerne ledere synes å tro, at de forsvinner. De forsvinner fra radaren, men de er fortsatt blant oss. De er som regel menn i sin beste alder, og de medfører mye kriminalitet. Men lukkede mottak for å sikre at de som skal ut blir transport ut eller til identiteten deres er fastslått og vedkommende er vurdert som ufarlig? Nei, denslags er det jo bare fæle folk som foreslår.
Det er myndighetenes fremste plikt å beskytte grensene og borgerne sine. Deretter må det kunne forventes at de styrer samfunnet etter menneskearten slik den faktisk er, ikke slik de føler den burde vært. Vi i Europa har skapt oss gode samfunn, men de er ikke, og blir ikke, perfekte; vi er ikke noe guds rike på jord. Mennesker er mennesker, med alle sine feil og mangler. Det er direkte livsfarlig å styre etter troen på noe annet. Det er da også derfor utopier faller i grus og ender med utrenskninger, vold og død hver bidige gang, for de er styresett som tar utgangspunkt i en menneskehet som ikke finnes.
Det er klart at vi både kan og skal hjelpe folk i nød og i tillegg bør vi ta en del av ansvaret og bruke av vår overflod til å hjelpe land/regioner på bena. Men en oppløsning av våre egne samfunns samhold, rettssystem og bærekraft vil bare ødelegge for våre forutsetninger slik hjelpevirksomhet.
For nå forsøker våre egne utopister å kamuflere sin egen fiasko ved å forvandle Europas befolkning til en bøling roseviftende korister. Det er ikke holdbart i det hele tatt. De samme vet at islamister står klare med yndlingsfortellingen om at «muslimer» mislykkes i Vesten fordi de er muslimer og fordi Europa er overbefolket av islamofober. Og at aggressive unge muslimske menn, som ingen tilsynelatende aner hvorfor er så inn i hampen mer sinte og krenket enn alle andre ikke-vestlige grupper i Vesten, med sin påfallende offermentalitet faller for budskapet. Det er jo ikke rart, ettersom vi sponser – og media gir spalteplass til – en hel industri av såkalte antirasister som gir islamistene rett: det er visstnok så fælt å være muslim i dagens Europa, atte! Jasså, er det? Fælt i forhold til hva, egentlig?
Stigmatisering av normale menneskelige egenskaper
En følge av denne tankegangen er at normale, allmenmenneskelige følelser blir forsøkt stigmatisert som noe uønsket, noe vi liksom er høyt hevet over, mens eliten går foran for å indusere den eneste korrekte følelsesreaksjonen på terrorangrep. Føler du frykt, for eksempel? Det må du for all del ikke, for da er du nemlig med på å så splid – mellom hvem, kan man jo spørre – og bidrar til å polarisere landet du bor i. Så får du heller gi barna dine advarsler og de få rådene som, med litt flaks, kan avverge at de blir de neste ofrene, i all stillhet på kammerset. Blir du forbannet? Nei, nei, nei, da er du med på å så splid og bidrar til å polarisere landet du bor i og så videre og så videre. Nei, se sorgfull ut, du, og kjøp en rose, slik at øvrigheten kan fortsette å late som om ikke europeiske land allerede er dypt splittet. Det finnes nemlig ikke noen politiske spørsmål, med et mulig unntak av EU, som har splittet og polarisert samfunnet mer enn innvandrings- og asylpolitikken og islam.
Og hva er nå mest sannsynlig at vil påskynde denne utviklingen? Flere terrorangrep og fri innvandring, samt finansiering, av flere islamister/islamistiske organisasjoner, eller lovlydige, skattebetalende borgere som ved å ta seg friheten til å være menneskelig blir anklaget for å være splittende og polariserende hvis de ikke reagerer på offisielt godkjent vis – av den samme eliten som er ansvarlig for at sitasjonen i det hele tatt har oppstått?
Finnes det egentlig noe mer provoserende i kjølvannet av massedrapene enn politikere og andre som piper om at den og den ikke skulle vært her, men at det ikke går an å forhindre alle terrorangrep/myrderier? Det siste har de rett i, for det går ikke an å forhindre enhver fæl ting å skje i frie samfunn. Men det går fint an å forhindre det som forhindres kan – og det er faktisk myndighetenes plikt å gjøre alt de kan for å oppnå det.
Et presserende demokratisk problem
Men hva skjer? I Sverige satt man igang REVA, som var et forsøk på å finne og utransportere avviste asylsøkere/ulovlige innvandrere. Så skjedde det samme som skjer og har skjedd i de fleste Vest-Europeiske land: NGOer skrek seg hese om rasisme, islamofobi og raseprofilering. Media slang seg på og dermed bakket myndighetene raskt ut. Man kan ikke vente annet av NGOer – de fleste på området lever av en liberal asylpolitikk og rasisme – mens mediene ikke står til ansvar for noen og bare har som motiv å selge flest mulig aviser. Men myndighetene trenger ikke dermed å la seg slepe rundt av dem. De har fått mandat av befolkningen til å ivareta landet og dem på best mulig vis, ikke til å stille som deltagere i NGO-Europas popularitetskonkurranse. Det er heller ingen som har valgt eller utnevnt media-Europa til sirkusdirektør med rett til å svinge pisken i manesjen.
Ikke-vestlige innvandrere vil føle seg diskriminert, stigmatisert og undertrykket av dette, hulkes det på autopilot i nærmeste studio og avisforside. Vil de? Vet vi i det hele tatt noe om det? Hvis man tror at vanlige «statskirke-muslimer» – som ikke sjelden er islamistenes første ofre både i opprinnelseslandene og Europa – vil føle seg uvelkomne av at vi bruker alle lovlige tilgjengelige midler, og gjerne også utformer noen nye lover underveis, for å bekjempe islamister, så er det neppe de som tar til orde for dette som trenger å justere holdningene sine. For hvorfor skulle muslimer flest føle seg truet av tiltak mot islamister? I mange tilfeller er det jo de som har på seg skoene som trykker; de kjenner lusa på gangen.
Og hvorfor skulle skikkelige, arbeidssomme og integrerte ikke-vestlige asylinnvandrere fra lovløse, feilslåtte stater føle seg diskriminert, stigmatisert og undertrykket av at myndighetene opprettholder lov og orden i deres nye hjemland hvor de har funnet et godt liv?
Det vel helst de som hevder det motsatte vi bør kikke litt nærmere i kortene, for motivet for påstandene deres fremstår hverken som ærlig eller godartet. NGOer som velvillig fremstilles i media som upolitiske, upartiske hjelpeorganisasjoner, mens de i realiteten er mektige, tvangsfinansierte pressgrupper med en svært tydelig politisk agenda, samtidig som de har nok makt til å forhindre vettskremte myndigheter i å oppfylle sin del av samfunnkontrakten, er blitt et av Europas største demokratiske problem. Det bør vi gjøre noe med.
Det er dog ikke til å komme fra at de muslimske miljøene har en jobb å gjøre de også; det trives og dyrkes åpenbart bekymringsfulle – og fra et vestlig synspunkt sett: uakseptable – synspunkter blant alt for mange. Dessverre mange nok til at de som er tilbøyelige til vold har et i overkant stort, sympatiserende omland. På sikt kan et manglende selvkritisk oppgjør kun skade de samme miljøene. Det vet de nok godt selv. Men litt drahjelp fra det omgivende samfunn hadde vært en fordel.
Hvorfor lenge skal vi fortsette å lytte til sprøyt?
Hvis noen skulle lure, så føler jeg utelukkende raseri over det som har skjedd og i forhold til alle de som har gjort det mulig. Jeg er selv mor og var det mitt barn som ble drept på slikt vis, ville jeg ult som en ulv fra hustaket resten av mitt liv. Og jeg hadde antagelig måttet gjøre det som ensom ulv, for i nabolaget ville det sittet en selvgratulerende fjomp som med største selvfølgelighet fortalte meg at jeg har feilet som menneske fordi en morderisk – utvist – islamist mot all normal fornuft fikk gå løs blant en sakesløs befolkning og valgte å ta liv. Med handlingslammede myndigheter som hjelpeløse tilskuere på første rad.
Nestemann som sier noe så grotesk bør vurdere å ta seg en bolle først. Er det noen som har feilet som mennesker, så er det de hvis innvandringspolitiske synspunkter over tid har gjort dem mer politisk ideologiske enn menneskelige. Hvor humanistisk er du egentlig når det viktigste for deg er å glemme ofrene raskest mulig og samtidig fortelle alle andre at de har feilet som mennesker? Og dette forventes rasjonelle mennesker i frie samfunn å låne øre og attpåtil ta seriøst.
Ja ja, det er visst fordeler og ulemper med alt: vi får enn så lenge ikke gjort noe som helst for å forhindre terroraksjoner eller tilstrømmingen av- og utbredelsen av islamisme i våre egne samfunn.
Til gjengjeld slipper vi å frykte at rosedyrkerbransjen går konkurs med det første.