2016 ser endelig ut til å være over, proklamerer flere kjente og ukjente samfunnsdebattanter på sosiale medier og viser lykkelig til Emmanuel Macrons 66-prosentsseier i det franske presidentvalget. En enslig svale gjør som kjent ingen sommer, så dybdeanalysen inkluderer naturligvis det liberalkonservative partiet VVDs seier over Geert Wilders Frihetsparti i Nederland.
Og de har selvfølgelig rett: 2016 er over. Klokken jeg arvet av en gammel tante går dessverre litt for sent, så på mine kanter var 2016 over sånn cirka ti minutter etter midnatt 1. januar 2017. Ti minutter forsinkelse er jo irriterende nok, men jeg trøster meg med at det kunne vært verre. Tenk å ha en klokke som går hele 182 880 minutter for sent, du!
På motsatt side har flere, ikke fullt så kjente, gravd frem sørgebåndet og begråter Frankrikes snarlige død. Jeg følger ikke Dagbladets Marie Simonsen på sosiale medier, men jeg regner med at hun er blant de skuffede nå som Frankrike, som i likhet med USA aldri har hatt en kvinnelig president, skuslet bort sjansen til å gjøre opp med denne grove, historiske uretten. Fra det feministiske perspektiv er jo en presidents kjønn av aller største viktighet, husker vi.
Men det er ingen grunn for den ene siden til å juble og ingen grunn for den andre til å fortvile.
Riktignok er 2016 over, men problemene vedvarer og forsterkes for hver dag som går. Og det er store og mange skjær i sjøen for de innvandringsliberale og EU-vennlige. For det første fikk Marine Le Pen 33,94 prosent (10,6 millioner stemmer, cirka halvparten av Macrons 20,7 millioner) og har således gjort et historisk godt valg, og for det andre lot hele 25 prosent av de stemmeberettigede være å stemme, mens 8,5 prosent – hele 3 millioner – stemte blankt. Stemmeprosenten var på 74,62 prosent, hvilket er den laveste valgdeltagelsen på 47 år. Det forteller noe om stemningen i befolkningen. Det lar seg ganske enkelt ikke ignorere, så dette befolkningssegmentet og Le Pen vil puste Macron i nakken under hele hans presidentgjerning. Det vil uvegerlig få følger for hans politiske gjerning. Med mindre han ikke er mentalt frisk, selvsagt, og det må vi jo gå ut fra at han er. Mislykkes han i å få landet på riktig kurs – får fart på økonomien og sørger for at folk får en arbeidsplass og en lønn de kan leve av, hvilket nødvendigvis må innebære en begrensning av innvandring – har han banet veien for Le Pen i 2022.
I alle fall får vi håpe at det blir Le Pen, for går man mot flertallsbefolkningens ønsker og behov for lenge, kan det fort dukke opp verre ting.
Så før man begråter Frankrike – som mange allerede begråter USA – kan det være greit å avvente litt, se hvilken linje Macron ender på og hva han får til. Det er fremdeles forskjell på visjoner og praktisk politikk. Og demokratiet er og blir en tungrodd båt – slik det skal og bør være.
På den annen side må alle innse at de enorme og i varierende grad identiske problemene Vesteuropa baler med, er resultat av mange tiår med feilslått tenking, feilslått politikk og tunge trender. Det finnes ingen raske, enkle løsninger; de politikerne som hevder det, kaster blår i både egne og befolkningens øyne. Det er bare mulig dersom demokratiet veltes og man velger en førerskikkelse, og hvem ved sine fulle fem vil vel dit?
Når det gjelder folkevandringen fra Afrika og Midtøsten finnes det antagelig ingen nasjonale løsninger heller, for presset er for stort og vil øke massivt i årene som kommer. Ingen europeisk nasjon er i stand til å kontrollere selv egne grenser alene, langt mindre Europas yttergrenser. Selv er jeg politisk motstander av EU slik det er utformet idag, men det er nå engang det vi har, og Europa som sådan er nødt til å finne en felles løsning. Den dagen yttergrensene faktisk blir besluttet bevoktet og stengt for ulovlig innvandring – og det blir de; de som fortsatt tror noe annet bør sette fra seg champagne-glasset nå, legge vekk festtalen og muligens kjøpe seg ny klokke – må europeiske nasjoner i fellesskap bidra til den rent praktiske delen, for ingen har mannskap og materiell nok til å gjøre det alene.
Det akterutseilte innvandringsliberale lettvint foretrekker å kalle «høyrebølgen» – selv om den er alt annet – har ikke lagt seg. Den har ikke engang nådd sin fulle slagkraft enda. Det kommer hele tiden små og store tegn på at ting er i rask endring. Etablerte partier som mangler evne eller vilje til å forholde seg til fakta på bakken, forsøker å ignorere eller skjønnmale problemene eller regelrett ønsker å videreføre/påskynde innvandringen mister oppslutning. Maktlojale medier faller i lesertall og opplag, mens mer realistisk innstilte utfordrere i alle land, som Document.no og Rights.no her hjemme, øker raskt og mye. Vanligvis er det f.eks. bare vi ondskapsfulle innvandringsmotstandere som publiserer undersøkelser som viser at innvandringsliberale nå er i mindretall, som The Royal Institute of International Affairs´ studie fra februar 2017 og Department of Methodology ved London School of Economics ditto fra september 2016, så når selv sedate Aftenposten, om enn på overtid, får seg til å skrive om dem på eget initiativ, er det et tegn på nye tider.
Lyset i enden av tunellen er definitivt ikke et møtende tog, for å si det sånn.
Det vet også europeiske politikere og EUs ledelse, hvor innesnødde de ellers fremstår. Det er nemlig styrke i antall og denne selvrekrutterende, maktglade eliten er livredde for folket fra før. Det vi kan og bør kreve, er at våre egne regjeringer begynner å presse dem i riktig og mer demokratisk retning. I tillegg må det presses på for å reforhandle og omskrive internasjonale konvensjoner og rettighetskataloger. Rettsliggjøringen av det som i realiteten er politiske spørsmål må rulles tilbake. Og vil den til enhver tid sittende regjering ikke det, får vi kaste den til fordel for den/de som vil.
Forandringene flertallet ønsker vil uansett ta tid, men de vil komme.
Tvil aldri på det, for i motsatt fall kan vi like gjerne gi opp, dra på oss sørgebåndet og begråte oss selv. Personlig går jeg heller ned med flagget til topps; å gi opp håpet for- og troen på Norge og Europas fabelaktige evne til å komme til sans og samling når det røyner på, vil skje i samme øyeblikk jeg trekker mitt siste åndedrag, ikke før. Det er tid for mer pragmatisme og realisme enn ideologi og idealisme. Og de to første har det med å slå like kraftig som fort inn når pengebingen begynner å gå tom og folket begynner å røre på seg. Der er vi nå – Macron eller ikke Macron – det er bare et tidsspørsmål.
I mellomtiden får vi bare rulle videre som best vi kan.