22 mennesker, blant dem barn helt ned i 8 års alder, ligger døde og over 50 er lemlestet og skadet, revet i filler av en spikerbombe designet for- og utløst der den ville gjøre maksimal skade. Utløst av en ung islamsk fanatiker, kjent av britiske sikkerhetsmyndigheter fra før, hvis familie ble ønsket velkommen som flyktninger i Storbritannia på 90-tallet. Mye tyder på at Salman Abedi ikke ble radikalisert på egenhånd utenfor familiens vugge, for kilder forteller til britiske medier at faren forlot landet i 2011 for å sloss med opprørsgrupper mot dikatoren Gaddafi – og som vi alle vet mangler libyske opprørsgrupper mye på å ha et sjarmerende menneskesyn selv; de står ikke noe tilbake for den diktatoren de fjernet fra makten. På sosiale medier har familiens sønner delt, og postet sympatiserende innlegg på, IS-vennlige nettsider. Abedis storebror er da også pågrepet i forbindelse med terrorangrepet i Manchester.
Moren skal på sin side ha gitt uttrykk for bekymring for den nesteldste sønnens radikale synspunkter. Imam Mohammed Saeed i den lokale Didsbury-moskèen, hvor far og sønner pleide å gå, forteller at Salman sluttet å komme i 2015 fordi han mislikte at det ble preket mot IS. Abedi skal også ha gitt uttrykk for personlig hat mot imamen i denne forbindelsen.
Mandag ruslet 22-åringen inn i Manchester Arena for å slakte barn, kvinner og menn fra og i det området han selv er født og oppvokst. Hele historien er deprimerende velkjent; vi har hørt den mange ganger nå og likhaugen vokser raskere og raskere.
Likevel får europeiske politikere og etablerte medier seg stadig til å hevde at alt er som før. Eller blir som før, hvis vi bare viser nok toleranse, inkludering og kjærlighet. Og lever som vanlig, som om ingenting har hendt.
Det lyder nå så hult at det er grunn til å spørre om de tror på dette selv lenger.
Farlig frykt for egne velgere
For alt er forandret og vedvarer denne situasjonen, vil den fort kunne komme ut av kontroll. Det vil skade oss alle, også de muslimene som myndighetene går på gummisåler for i et misforstått forsøk på å beskytte fra en befolkning de åpenbart selv frykter. Som om befolkningen de er valgt av vil forandre seg fra siviliserte, veltilpassede borgere til en blodtørstig lynsjemobb uten hemninger på et øyeblikks varsel.
For å si det rett ut: hvis vi var så ille som det etablissementet tydeligvis tror, så hadde vi for lengst stilt opp med fakler og høygafler på døren til de uutholdelig selvrettferdige provokatørene som før blodet er spylt vekk begynner å bagatellisere terrorangrep og -drap ved å sammenligne dem med trafikkuhell og hjemmeulykker. Som den danske journalisten Thomas Hebsgaard, som i april fant det opportunt å minne om at pensjonister i trafikken er farligere enn terrorister eller NRKs Urix som vennlig opplyste at det er større sjanse for å bli drept av en hjort enn i en terroraksjon. Som samfunn har vi tydeligvis degenerert i den grad at vi utdanner journalister som ikke lenger ser forskjell på en hendelig ulykke og et planlagt drap. Er det kanhende derfor vi også har endt opp med politikere som ikke ser forskjell på konsekvensene av ført politikk og en naturkatastrofe?
Hvis myndighetenes frykt var begrunnet, ville befolkningen gjort voldelig opprør for lenge siden, for det har ikke manglet på provokasjoner de siste årene.
Men nei, de aller, aller fleste er veldresserte nok til å se seg om etter demokratiske, politiske alternativer og løsninger. Men når de velger – som er det eneste foretrukne alternativet for fredelige, demokratiske mennesker – blir de utsatt for den reneste sjikanekampanjen og utskjelling fra det angivelig liberale etablissementet i den politiske, akademiske og mediale klassen. De er rednecks, inkompetente, dumme, fremmedfiendtlige, innavlede, nasjonalistiske, vetttskremte, hatere, uutdannet, islamofobe, ulykkelige, rasistiske og fyll ut resten selv, du kan sikkert like mange skjellsord som meg.
Det er ikke akkurat noen fornuftig fremgangsmåte, for det finnes bare et alternativ til en demokratisk løsning og den har ikke mye med fred og menneskerettigheter å gjøre. Undergrav flertallets grunnleggende tro på at myndighetene lytter til dem og at det går an å stemme seg til forandring, og du har brått pådratt deg et problem med uoverskuelige konsekvenser.
Jeg skriver forresten «angivelig», for finnes det snart noe mer illiberalt og intolerant enn de liberale? De har endt så langt ute på tampen at de gud hjelpe oss forsøker å diktere hva som er korrekte følelser og meninger for almuen i forbindelse med terroraksjoner. Men jeg overdriver; det finnes helt klart noe som er verre og de er bærere av planetens mest intolerante ideologi: Islamister og salafister – som de liberale av en eller annen grunn føler at er et menneskerettslig adelsmerke å ta vare på, gi statsstøtte og ellers holde hånden over mens de førstnevnte sprer sin gift, død og ødeleggelse.
Blodet flyter alltid i islamismens fotefar
Når de, gjerne født og oppvokst i Europa, returnerer til «hjemlandet» etter å ha blitt fullt utlært i kunsten å drepe og lemleste, ja, da sitter de samme og mener at vi bør ta dem inn i armkroken. Gi dem følelsen av å være velkomne, inkluder dem og gi dem egen sosialkurator og forkjørsrett i bolig- og arbeidssøkerkøen. De må jo integreres i samfunnet igjen, må vite. Det må de liberale gjerne gjøre, men da får de gjøre det i sine egne nabolag. Det er nemlig ingen andre som vil ha en IS-sympatisør med bøttevis med blod på hendene og sans for voldtekt i nærheten av sine barn.
For det er på tide å tro dem på det de sier: de arbeider konsekvent på å islamisere våre samfunn, med innføring av sharia og dertilhørende herligheter. De mest gira av dem ønsker å utrydde alle som ikke tenker som dem – andre muslimer inklusive – og de hater alt vi er og alt vi står. De er fiender av alt vi holder kjært. De hater frihet og særlig hater de kvinners frihet og likestilling. De har et mål for øye: å ødelegge alle samfunn som ikke ligner det blodbesudlede, gledesløse helvetet IS etablerte i Irak og Syria. Og de tror genuint at de kommer til Allahs evige bordell om de slakter så mange vantro som mulig på veien dit. Derfor er de vanskelige å stoppe når de først er blant oss, for det himmelske bordell er paradiset de med kropp og sjel tror på – og hvilken dypt troende vil vel ikke til paradis, selv om det kanskje gjør litt vondt å komme dit? Tror noen virkelig at tanken på 15 års fengsel med pedagoger, permisjoner og Playstation skremmer en slik person fra å planlegge og gjennomføre sitt forsett?
Det er så enkelt som at det overhodet ikke er mulig for frie, demokratiske samfunn å inkludere disse menneskene og slett ikke romme eller tolerere ideologien deres. Det er ikke snakk om fremmedfiendtlighet, irrasjonell redsel eller europeisk mangel på toleranse, inkludering og integreringstiltak nummer 1 359 864. Det er en reell, beinhard interessekonflikt mellom to stridene parter med vidt forskjellige verdensanskuelser, og det bør Europas politiske ledelse snart ta innover seg og adressere med den alvorlighetsgraden det faktisk fortjener.
Stridsspørsmålene mellom dem og oss om samfunnets innretning og menneskesyn stikker faktisk så dypt at det er grunnlag for full krig; en krig som mens jeg sitter her og skriver, utkjempes militært – i større eller mindre grad – i mange land over hele kloden.
«Oss» og «dem» er en realitet ingen kan trylle bort – men «dem» er ikke vanlige muslimer
Så tilbake til sekkekategorien «muslimers» sikkerhet, som myndighetene tilsynelatende er så bekymret for. Jeg har spurt før, men får aldri svar: Er det noe som tyder på at muslimer flest har motforestillinger mot at myndighetene går hardt til verks mot islamister og salafister, deres organisasjoner og moskèer og f.eks. begynner å utvise dem og stenge dem ned ved minste overtramp? Er det noe som tyder på at muslimer flest føler at de blir undertrykket eller mister religionsfriheten sin av at islamister og salafister ikke får statsstøtte og fritt leide til å spre sitt ideologiske svineri i Europa?
I så fall: hvem er de? Og har myndighetene undersøkt hvem/hva de i så fall er og hvilke forbindelser de har?
Er det noe som tyder på at muslimer flest – som for øvrig er de som dør mest og blir undertrykket verst av islamistenes herjinger verden over – vil føle seg utsatt og uglesett av anti-terroristiske tiltak og mer overvåkning av radikale og/eller mistenkelige miljøer; tiltak som er iverksatt for å beskytte også dem og deres barn?
Eller kan det tenkes at mange muslimer ser at situasjonen er uholdbar og at den dagen islamistene/salafistene endelig lykkes med å få situasjonen til å ta fyr – for det vil de; alt har nemlig en grense – vil det få negative konsekvenser for dem som gruppe, og at de derfor foretrekker at de råtne eggene i kurven blir luket ut i den grad det er mulig, og da helst i en viss fart?
Den politiske handlingslammelsen vi nå ser kan bare gjøre en ting: vondt verre.
Noe lærer de jo underveis, da. Jeg har så langt ikke registrert at noen fra øvrigheten har glimret med sin storartede teologiske viten og erklært at massemyrderiene ikke har noe med islam å gjøre. Det er da enda godt. De kan like gjerne skrote «alt er som før»-klisjeen også. For det er ikke det, og alle ser det.
Betongklossene – i Danmark omdøpt til «koranklosser» – gror raskt opp i europeiske byer. Lastebiler ble satt opp som sperrer i hele Norge for å trygge barnetogene. Barnetog, for himmelens skyld! Uniformerte soldater utkommanderes i gatene. Sikkerhetstiltakene rundt politikere, offentlige personer, bygninger og avisredaksjoner øker. Frankrike er fortsatt i unntaktstilstand og måtte faktisk utkommandere 50 ooo soldater bare for å få avholdt et demokratisk valg i fredelige former.
Sin egen sikkerhet klarer de fint å ivareta
At politikere midt oppe i dette frekt påstår at tilværelsen er den samme er regelrett provoserende. At de i tillegg vet å beskytte seg selv gjør ikke saken bedre. De snakker varmt om alles likeverd, men noen er stadig likere enn andre.
Dette illustreres for eksempel av at Europas befolkning forventes å godta den massive ulovlige innvandringen over Middelhavet, hvor skip med hovedsakelig unge menn legger nesten daglig til kai, og attpåtil sponse skytteltrafikken, som noe uavvendelig som bare ikke kan styres politisk. Nei, det går ikke an, så vi har ingen andre valg enn å ta i mot tusenvis og atter tusenvis. Ingen kan visst styre den ukontrollerte flyten av mennesker og organiserte kriminelle, som f.eks. er i ferd med å ødelegge norsk byggnæring, over Europas grenser heller, for det velsignede Schengen står nemlig i veien for det. Og er det noe som er viktig her i verden, så er det at folk kan reise rundt uten pass – og bra er det, så tungt som et pass er å bære på og hvem orker å stå en time i kø på vei til ferie i Toscana, liksom? – og ivareta EUs fire friheter. Og EUs og deres medløperes innvandringsliberale verdensanskuelse, selvsagt.
Til gjengjeld kan det visst fint styres og suspenderes når det er politikerenes eget ve og vel det dreier seg om.
Om to dager finner møtet mellom G7-landene sted på den italienske øya Sicilia. Og gjett hva: det som er dagligdags for befolkningen i landets havnebyer i Middelhavet, skip på skip som daglig setter i land migranter ingen vet hvem er eller hvor kommer fra, er forbudt i disse dager. Fra og med mandag til og med søndag 28. mai er det ikke lov til å legge til kai i sicilianske havner. Skal tro hvorfor? Document.nos Christian Skaug rapporterer:
Det er ikke særlig vanskelig å tenke seg grunnen til en slik uhørt inngripen i den normale samferdselen: Med alle migrantbåtene som kommer til Sicilia, er øya full av uidentifiserte personer. Catania er skarve fem mil unna. Det behøves ganske enkelt et pusterom for å forvisse seg om at alt er gjort for å identifisere sikkerhetstrusler blant de sist ankomne.
Han legger til at tiltaket minner om Norges midlertidige suspensjon av Schengen-avtalen i forbindelse med utdelingen av Nobels fredspris i 2012:
De prominente gjestene, nesten alle svorne tilhengere av Schengen-avtalen, måtte beskyttes mot risikoen den frie flyten av mennesker avstedkommer.
Denne gangen må Angela Merkel, Emmanuel Macron, Paolo Gentiloni og Justin Trudeau beskyttes mot migrantene de ønsker velkommen.
Så alt er nok som før. For godt sikrede og bevoktede politikere, vel og merke, og det er da alltids noe? Det kan imidlertid tenkes at de gjør opp regning uten vert, for ved sin konfliktskyhet og sitt floskelmakeri står de i fare for å overlate arenaen til andre.
Dårlige tegn står i kø
På sosiale medier igår kom jeg over et videoklipp med Tommy Robinson. De fleste som følger denne debatten kjenner Robinsons bakgrunn, og den kan trygt kalles frynsete. Han startet i sin tid English Defence League (EDL), som snart – slik nær sagt alle «gatebevegelser» gjør, også de på «venstresiden» – tiltrakk seg en rekke uønskede elementer. Han forlot organisasjonen i 2013. I 2014 ble han dømt til fengselsstraff for svindel i forbindelse med en lånesøknad, satt inne en stund og forsvant således fra radaren en stund. I 2015 var han involvert i å etablere en engelsk avdeling av organisasjonen Pegida, som har sterke likhetstrekk med EDL, men om han er involvert i denne idag er ikke kjent. Han er blant mange det hittil har vært lett å avfeie som en fremmedhatende noldus hvis engasjement man ikke trenger å ta noen notis av. Det har også jeg gjort.
Men i den senere tid har han gått solo og jobber som korrespondent for Rebel Media. Selv har jeg ikke fulgt spesielt nøye med mannen utover at jeg har lest om ham fra tid til annen, og mange som har fulgt bedre med vil sikkert kunne vise til sitater hvor han har uttalt ting som er rasistiske eller på annet vis egnet til å diskreditere ham, men poenget her er ikke hva eller hvem Robinson er. For det er uansett ikke til å komme fra: han har en vaskeekte arbeiderklassebakgrunn, er gift og har barn, han er berettiget sint for utviklingen i landet sitt og de økende terrorangrepene, han snakker rett fra levra på et språk folk forstår og gjenkjenner seg i – og han treffer alle de nervene liberale politikere og medier har ridd skarpskodd og hensynsløst over i årevis. Og det er etterhvert blitt mange menn med Robinsons bakgrunn og bekymringer i Europa. Klippet jeg så igår ble da også sett av 84 000 mennesker i løpet av en times tid. I skrivende stund har den blitt sett av 373 000. 738 000 abonnerer på Rebel Medias You Tube-kanal.
Det ga meg rett og slett ståpels og kuldegysninger. Se selv og jeg vil tro du skjønner hvorfor.
For hvert islamistisk fremstøt vil det spille mindre og mindre rolle hvem eller hva Robinson eller hans like er, så lenge de sier opplagte ting mange vil være enig i og gjenkjenne seg i, mens politikere og medier bare produserer endeløse klisjeer som ikke appellerer til noen og som ingen lenger tror på eller føler seg trøstet/styrket av, og aldri besvarer de legitime spørsmålene som følger av det evinnelige slagordet «nå må vi stå sammen». Sammen om hva, egentlig? Hvis de virkelig føler det nødvendig å appellere til en befolkning om å stå sammen mot massakrer på barn og andre sivilister, så sier det en hel del om de siste årenes samfunnsutvikling.
Europas politiske ledelse bør nok snarest se å fomle seg til adressere den økende splittelsen og den reelle interessekonflikten de har vært ansvarlige for å skaffe oss på halsen på ordentlig, konkret vis selv, ellers er det mye som tyder på at andre vil gjøre det for dem. I så fall blir ingenting som før.