Asylindustriens fortelling om asylsøkende barn (enslige mindreårige asylsøkere – EMA) blir stadig mer selvmotsigende, men å tilsløre virkeligheten er jo heller ikke noen enkel oppgave. Særlig ikke når den pågår over flere år.
143 barn er forsvunnet fra norske asylmottak, vræler for eksempel NRKs Vilde Helljesen.
Jasså, er det UFO`er her? Eller har noen av asylmottakene hatt tryllekunstnere på besøk?
En mer korrekt overskrift, og som i større grad hadde matchet artikkelens innhold, ville vært: 143 barn har rømt fra norske asylmottak. Og selv det hadde ikke vært dekkende, for snakker vi egentlig om barn? Eller bruker innvandringsliberale ordet «barn» nå på samme måte som VGs Rampelysseksjon benytter «pupper» fordi det er salgbart og derfor øker både løssalg og klikkbarhet?
De fleste av de bortrømte har tidsbegrenset oppholdstillatelse og kan bli sendt ut ved fylte 18. De rømmer altså frivillig fra norsk lov; de er ikke «forsvunnet».
Voksne er barn og barn er voksne?
For til tross for overskriften forteller nemlig NRKs artikkel at flertallet av de «forsvunnede barna» – hele 119 av dem – er 17 år. Du kan si hva du vil om 17-åringer, men fysisk og mentalt er de ikke barn; de er unge menn. Og jeg skriver menn, for EMA er i all hovedsak afghanske unge (65%) og unge fra Eritrea, Syria og Somalia (26%). Hele 92 prosent er mannlige. Av alle voksne asylsøkere i 2015 var 78% menn. 5 480 søkte asyl som EMA; det vil si at over halvparten av alle barn som søkte asyl i Norge påberopte seg status som EMA.
Rent objektivt vil de selvfølgelig være noens barn livet ut ettersom noen har født dem, men skal vi gå utfra denne definisjonen av barn, er vi alle for barn å regne – selv Thorbjørn Jagland med sine 67 år og jeg med mine 47.
Noen mindreårige asylsøkere i Storbritannia.
Litt på sidelinjen, men vi kan ikke engang være sikre på at de er 17 år. Til tross for omfattende aktivisme fra asyllobbyen, foretar vi fortsatt alderstester og de viser utstrakt juks med alder. I 2003 viste UDIs tall at 87 prosent av de som ble alderstestet i Norge var eldre enn 18 år, hvilket fikk UDI til å ville utvide alderstestingen. Løgnen skyldtes at mindreårige uten kjente omsorgspersoner ikke ble sendt tilbake til hjemlandet, slik de nå kan bli ved fylte 18 år. I 2013 viste hver fjerde alderstestede EMA seg å være voksen. I de ni første månedene av 2015 ble 877 enslige mindreårige asylsøkere alderstestet og en av tre viste seg å være over 18 år. Det samme er tilfelle i Finland, der to av tre i følge rettstannlege ved Åbo universitet, Vivian Visnapuut, viser seg å være eldre enn oppgitt. Det står ikke bedre til i Danmark, hvor Rettsmedisinsk Institutt har alderstestet rundt 800 EMA hittil i år, og funnet at hele tre av fire – 74 prosent – i 600 avgjorte saker er over 18 år.
Barn og barn, fru Blom
Selv har jeg en 15-åring i hus, som nå er 37 centimeter høyere enn meg og på alle måter fysisk overlegen. Vårt eget skolesystem regner ham og hans jevnaldrende faktisk for mentalt voksne nok til å ta valg som vil få konsekvenser for resten av deres liv, som f.eks. utdannelse. Om ikke lenge er han offisielt voksen nok til å inngå seksuelle relasjoner. 15-snart-16-åringen er med andre ord ikke regnet for et barn fysisk og psykisk lenger, hverken av det offisielle Norge eller omgivelsene. Juridisk er han derimot ikke myndig, men i vår varetekt – og livet hans blir derfor regulert deretter.
I praksis bor han på et delvis lukket mottak: det er stå opp-tider, skoletider, leksetider, middagstider og innetider. Utbetaling av lommepenger skjer kun etter uførte, pålagte plikter i hus og hage. Og han får for eksempel ikke lov til å reke gatelangs eller på shoppingsentre på måfå til langt på kveld. Er han på klassefest blir han hentet så snart festen er slutt og som foreldre flest holder vi god oversikt over hvor han befinner seg og hvem han er sammen med. Å være ute om natten hvis det ikke dreier seg om planlagt overnatting hos venner er fullstendig utelukket. Skulle en UFO suse forbi huset – slik de åpenbart har for vane ved landets asylmottak – og han forsvinne med den, ville det toppen tatt en time etter forventet hjemkomst og/eller eventuelt manglende kontakt, før alarmen gikk. Han er altså regnet mentalt og fysisk for en ung mann, men siden han ikke er juridisk voksen, lever han heller ikke fritt som en; han har en rekke regler å forholde seg til – med påfølgende negative sanksjoner ved regelbrudd – så lenge han bor under dette spesielle taket, og han står ikke fritt til å forlate heimen som det passer ham, guttens gjøren og laden er enn så lenge vårt ansvar.
Men asylsøkende 15-17-åringer er visst en annen skål. Asyllobbyen forventer at vi som samfunn skal se på disse som barn og som som sådan selvsagt må få bli i Norge og ha alle rettigheter. Samtidig er det åpenbart at ingen fra samme kant selv ser på dem som reelle barn, for de blir helt klart ikke passet på som det. For hvordan skulle mindreårige barn ellers kunne forsvinne sånn uten videre?
Junior har igrunn det som kan kalles portforbud etter klokken 22.00. Asylsøkende jevnaldrende kan tydeligvis ikke ha noe slikt – til tross for at asyllobbyen stadig hevder at de er nettopp barn.
Heidi Vibeke Pedersen i UDI sier det er mottakene som har omsorgsansvaret for de enslige, mindreårige, og som skal jobbe forebyggende for å unngå at de forlater mottakene.
– Men de kan forlate mottaket når de vil, uten at vi har myndighet til å holde dem tilbake. Enkelte forsvinninger gir grunnlag for bekymring. Bekymringen vår går ut på at de enten har blitt utsatt for menneskehandel eller er blitt utsatt for eller involvert i kriminalitet. Derfor har vi klare varslingsrutiner, sier Pedersen.
De er altså «barn» som per definisjon må være i voksnes varetekt; voksne som samtidig ikke har myndighet til å holde «barna» tilbake på egen bopæl.
Internalisert pose-og sekkmentalitet
Asyllobbyen forventer altså at vi skal anse unge menn som barn når det gjelder oppholdstillatelse og alle de rettighetene barn har krav på, samtidig som den samme asyllobbyen behandler de samme barna som voksne og gir dem alle dertilhørende rettigheter. Du snakker om å få i pose og sekk!
Problemet med internalisert pose- og sekkmentalitet er at den etterhvert gjør deg bortskjemt og blind. Så bortskjemt og blind at du etterhvert er den eneste som ikke ser alle selvmotsigelsene du serverer. Disse unge herrene er enten barn med tilhørende rettigheter og skal behandles deretter, eller så er de voksne med de rettighetene det innbærer og skal behandles deretter. Man kan ikke få begge deler. Eller det vil si: man har kunnet få begge deler. Men den tiden er for lengst over, og det skyldes hovedsakelig to ting. Først: en asyllobby helt uten magemål – alle skal med – og realitetsorientering, samt små og store usannheter om alder og EMAs families motiver for å sende poden ulovlig til Europa. Dernest øker problemet i omfang, til enorme menneskelige og økonomiske kostnader. Såkalte EMA – hovedsakelig unge menn i alderen 16-17 år – er den gruppen asylsøkere som øker mest.
I 2015 anslo svenske myndigheter at så mange som 12.000 EMA ville ankomme, men anslaget raskt ble oppjustert til 30.000. Det endelige tallet ble 35 369. Status som EMA ga da oppholdstillatelse med familiegjenforening og en rekke materielle goder og i følge SVT ville kostnadene for de anslåtte 30.000 bli på 25 milliarder SEK. Til sammenligning er det afghanske statsbudsjettet på 65,6 milliarder SEK.
Både samfunn og rettsstat sjakk-matt?
Denne typen asylinnvandring medfører også økt kriminalitet. Svært mange har ikke asylgrunn og benytter istedet saksbehandlingstiden til begå forbrytelser. Gjenger av kriminelle gutter og unge menn, i all hovedsak EMA fra særlig Marokko, er et så ressurskrevende problem at det setter Stockholm-politiet ute av stand til å gjøre jobben sin. Det samme gjelder politiet i Göteborg. Et av hovedproblemene er at de aktuelle guttene og mennene oppfattes som immune mot rettstatens inngripen fordi de har status som mindreårige. Politibetjent Peter Larsson er aktiv i politiets fagforbund og forteller at kollegaer opplever en stadig tøffere arbeidssituasjon. De kriminelle har ingen respekt for landets politi og rettsvesen. Og hvorfor skulle de det, når de tilsynelatende kan begå så mye kriminalitet de vil uten at det får konsekvenser? Også politiet i Uppsala krever at myndighetene begynner å aldersteste påståtte mindreårige, for som Stockholm og Göteborg har de opplevd en økning av kriminalitet begått av asylsøkende ungdommer/unge menn.
Fra NRKs artikkel får vi opplyst følgende:
– Det sier oss at dette er barn som har en enorm redsel for å bli sendt ut på 18-årsdagen og bli sendt tilbake til krig. Vi vet at mange av dem som forsvinner, har midlertidig oppholdstillatelse og vet at de skal sendes ut når de blir 18, sier [leder i Press, ungdomsorganisasjonen til Redd Barna Øystein Kolstad] Kvalø.
Og:
– Noe av hovedproblemet med forsvinningene er også at vi vet lite om hva som skjer med barna når de forsvinner, og det gjøres lite for å finne dem igjen. Noen går under jorda her i Norge, noen ender opp i kriminelle nettverk, blir ofre for menneskehandel, eller hvis man er «heldig», havner man i en konstant drift mellom land i Europa, sier han.
Vi vet altså ganske mye om hvem som forsvinner, hvorfor og når – dette gjelder da også voksne asylsøkere som har fått avslag – og likevel får de oppholde seg i åpne mottak hvor de får komme og gå som de vil. Som vi skal se lenger ned, mener selv generalsekretær i Europarådet Thorbjørn Jagland at dette utgjør en stor sikkerhetsrisiko for Europa. Det tør være nok å minne om at det sto avviste asylsøkere bak terrorangrepene i Berlin og Stockholm, for ikke å nevne at en rekke mennesker allerede har dødd som følge av at ansvarsløse myndigheter lar avviste asylsøkere oppholde seg på åpne mottak i påvente av at de skal forlate landet på egenhånd. Ikea-drapene i 2015 og trippeldrapene på Valdresekspressen i 2013 stiller i denne kategorien.
Den eneste vettuge – og ikke minst: praktisk gjennomførbare – løsningen er lukkede mottak for alle avviste asylsøkere og asylsøkere som ikke bidrar til å klarlegge sin identitet, men det sitter tydeligvis langt inne. Som vanlig må det vel enda flere døde kropper etter terroraksjoner og drap til før myndighetene bekvemmer seg til å gjøre sin plikt.
Mindreårige asylsøkere i Sverige. Her på utflukt i regi av Røda Korset.
Hva gjør barn i byen nattestider?
Et aktuelt tilfelle i Danmark viser hvor langt ute i hampen tankegangen rundt mindreårige asylsøkere er. Natt til lørdag ble en 24 år gammel mann og 19 år gammel kvinne overfalt utenfor Christansborg i det sentrale København. De ble omringet av seks ungdommer av «annen etnisk herkomst», som forsøkte å true mannen til å gi fra seg klokken sin. Da han motsatte seg det, ble han slått i hodet med en flaske. Paret ble begge skadet og måtte oppsøke sykehus, og politiet betegner overfallet som grovt. Gjerningsmennene ble pågrepet og viste seg å være 12, 13, 14 og 16 år gamle, mens to var 15 år. Alle er fra Marokko og samtlige har adresse på Gribskov asylsenter som drives av dansk Røde Kors. Og alle seks ble løslatt kort etter.
Det sosialdemokratiske partiet undrer seg – og de er neppe alene om det: hvorfor er 12, 13, 14, 15 og 16-åringer som har fått status som mindreårige asylsøkere, altså barn, ute i byen midt på natten?
Røde Kors-ledelsen ved Gribskov asylsenter vil naturligvis ikke svare på spørsmålet. For hva kan de vel svare? Alle vet at hvis det var det naboens 12- og 13-åringer som fór ukontrollert og uten tilsyn rundt til alle døgnets tider, ville vi meldt foreldrene til Barnevernet umiddelbart.
Europeiske land har latt seg spinne inn i en så selvmotsigende tankegang at den aldri ville blitt tatt på alvor i mer rasjonelle tider – eller i tider da mediene gjorde jobben sin og drev journalistikk, ikke kampanjer. Vi gir unge menn opphold og en rekke privilegier som ikke blir andre asylsøkere til del fordi de angivelig er barn, samtidig som «barna» får fulle rettigheter som voksne. Myndighetene har tydeligvis våknet sånn noenlunde, men når de forsøker å stramme inn; ja, da skal fanden ha takk.
Takk til Thorbjørn, men vi er snart forsynt
Enter Europas største innvandringspåheier: generalsekretær i Europarådet Thorbjørn Jagland:
Lover som i enkelte europeiske land hindrer barneflyktninger i å gjenforenes med familiene sine, eller som tvinger dem til å forlate landet idet de blir 18 år, kan få store konsekvenser.
Det sier Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland (66), til nyhetsbyrået AP, skriver ABC News.
– Dette utgjør en stor sikkerhetsrisiko for Europa.
Jagland frykter at slike lover vil tvinge mange mindreårige enslige asylsøkere til å rømme i frykt for å bli kastet ut av landet, og slik bli offer for menneskehandel og kriminalitet, skriver Daily Mail.
– Dette er selvpåførte sår, for i framtiden vil vi sannsynligvis se mange av disse menneskene som kriminelle, og kanskje også terrorister.
Ja, det er selvpåført. Av mennesker som Thorbjørn Jagland og den øvrige asyllobbyen i politikken, akademia, forskningsinstitusjoner og medier. Vi andre har så langt bare fått lov til å plukke opp regningen for kalaset.
Det Jagland og hans like egentlig sier er at riktignok har vi allerede store problemer, men nettopp derfor bør vi øke dem, for ellers kan de bli enda større en gang i fremtiden. Enhver som setter foten på europeisk jord og hevder at de er under 18 må få permanent opphold, ellers vil de kunne bli kriminelle eller terrorister når de blir store. Samtidig øker tilstrømningen for hvert år som går, så det blir kontinuerlig flere og flere i denne gruppen, som vi heller ikke kan sende hjem for da kan jo enda flere bli kriminelle og/eller terrorister og så videre og så videre. Og så videre.
Det er selvfølgelig bare et tidsspørsmål før hele systemet bryter sammen og Europas ledelse blir nødt til å handle for å fysisk stanse den ikke-bærekraftige, enorme tilstrømningen. I mellomtiden kan vi f.eks. ruske litt opp i den irrasjonelle vanetenkingen vi er blitt påført av innvandringsliberale uten sans for logikk og sammenhengende, konsistent argumentasjon.
For hvis asyllobbyen fortsetter å insistere på at 17-åringer er barn, bør vi andre insistere på at de behandler 17-åringene som barn: kontrollert av voksne – som i likhet med alle andre verger må stå personlig ansvarlig for barna og deres gjerninger – på enten helt eller delvis lukkede mottak. At en bokstavelig talt grenseløs asylindustri krever å få i pose og sekk, betyr ikke at vi andre er nødt til å gi dem det.