Alle vet at det er ganske normalt å bli sengeliggende dagen etter årets 17.mai-feiring, men i 2008 kunne nok sykeleiet like gjerne skyldes forfrysninger som forfriskninger. For noen steder snødde det bortover, andre steder oppover og alle steder var det umenneskelig kaldt.
Tale til folket
Med superundertøy under bunadene bar det grytidlig avsted i bortoversnø til den lokale kirken, der morgengretne speidere og et skjelvende skolekorps med blåfrosne drillpiker pliktoppfyllende hadde møtt opp, og vår lykkelige sogneprest holdt dagens tale om FN, verdens politiske mangler og all landsens ulykker forøvrig. Najonalsangen var ikke til å kjenne igjen – akkurat som i fjor og året før der og så videre. Seksåringen var gjennomfrossen og kjedet seg så til de grader allerede da, at han hang seg på den faste barnevakten og tilbød henne å betale barnepass fra egen sparegris hvis hun bare ville ta ham med hjem for å koke kakao og se på Svampebob med én gang.
Barnetoget spurtet praktisk talt rundt den fastlagte løypen, som går fra kirken og runder Rimi før det setter kursen for skolegården. Det var så vidt mor og far i veikanten rakk å veive med flagget og rope hurra! til jentungen på ti da hun suste forbi i en forbausende fart – umiskjennelig lik det norske flagget i ansiktet; rød på nesen, hvit i kinnene og blå rundt leppene. Junior hadde blitt ufattelig sliten halvveis under polferden i motvind til Rimi, og følgelig hadde han insistert på at mormor, som slepte ham med seg, måtte være så god å lede an retretten til skolen umiddelbart.
I skolegården skuet rektor glad utover den hutrende folkemengden, mens korpset avleverte en noe malplassert «Kom mai du skjønne, milde». På dette tidspunktet snødde det oppover. Rektors velformulerte tale om hvor stolt han var av skolen nå som den endelig hadde blitt multikulturell i form av én tsjetsjensk og to marokkanske elever, kontinuerlig norsk rasisme og ditto manglende toleranse for fremmede kulturer og religioner, ble møtt med voldsom applaus fra de fem utkommanderte lærerne fra skolens barnetrinn. Derfra gikk vi over til et eller annet om Israel og Gaza som jeg ikke fikk med meg, for flere hadde utrolig nok mistet interessen og begynt å snakke om private bekymringer – som hvordan det skulle gå med det nyplantede blomsterbedet nå som det var blitt så kaldt. Og så i mai da, du!
En av de marokkanske mødrene rektors tale sannsynligvis var beregnet på, hadde engasjert seg aktivt for å finne ut hvorvidt det var et krenkende brudd på norske 17. mai-tradisjoner å tilberede oppdrettslaks til den vordende familiemiddag fremfor de ville laks fra Den Nasjonalreservat – samtidig som hun unnskyldende forklarte boblejakken utenpå egen nasjonaldrakt for oss andre mødre med at det dessverre var i kaldeste laget for kjoler av «ikke sånne varme, goe saueollah».
Mens rektor tok en alt for kort pause i all flerkulturen, bemerket forøvrig en eldre nabo unødvendig høylytt at sist hun hadde sett så mange himle usjenert med øynene var i 1968, da man hadde fått sterk mistanke om at dagens taler var i overkant mer beruset enn det vanligvis sømmer seg.
Svulmende stolt
Da skolens ansatte var ferdige med å klappe energisk for rektor, spilte korpset en låt jeg for mitt bare liv ikke kunne dra kjensel på, speidergruppa viftet obligatorisk med flaggborgen og stivfrosne fingre, og deretter ble det alminnelig uro fordi alle fikk det travelt med å komme seg innendørs.
Selv ble jeg brått stående med en høyst uventet klump i halsen, rørt så snørr og tårer rant i Oslo 3-bunad, Dovre Makko og vannfast mascara – og følte meg mer inderlig og staut norsk i sjelen enn jeg noen gang har gjort. For hvilket annet folkeslag på kloden er så stolte av landet sitt at de står opp når de egentlig ikke må, pynter seg som juletrær og trosser snø og iskulde bare for å høre på ille dårlig korpsmusikk, fornærmende og nedlatende taler, spise kalde wienerpølser og tvinge ungene til å dytte i seg for mye is og brus fordi en mangetusen år gammel steinrøys har bursdag nå igjen?
Midt i den vårlige snøen var det rett og slett umulig å ikke kjenne svulmende stolthet og glede over å bo i et land der befolkningen er så fredsæl og endeløs tålmodig at nasjonens politiske og kulturelle intelligensia regelmessig kan krenke og degradere landets norskættede innbyggere – vel vitende om at det ikke vil medføre så mye som en eneste, mikroskopisk konsekvens for deres yrkesmessige eller personlige omdømme. Tvert i mot finansierer den samme befolkningen snilt de opphøyde for å gjøre statlig karriere av å se ned på dem, nesten uten å ta til offentlig motmæle. Hvor mange andre, frie folkeslag ville finne seg i noe sånt år etter år?
Talene som blir servert i det ganske land av det som skulle være våre ledere i dagens Norge er ikke egnet til å vekke verken velvilje, dugnadsånd eller samhold – det Norge har vært og fremdeles er, blir som regel bare brukt som taktisk manøver for at talerne fritt kan kritisere alle andre for å ikke ha nøyaktig samme oppfatninger de selv har. Det er ikke lenger legitimt å føle seg mest tilknyttet til- og stolt av egne historiske og kulturelle røtter hvis de tilfeldigvis er noe så passé som norske.
Men å føle tilknytning til noe så gammeldags som eget land og egen kultur viser jo bare hvor sjåvinistisk, nasjonalistisk og ekskluderende du innerst inne er uansett.
Derfor er det nok best å la være å føle denslags, og istedet late som om en gleder seg helhjertet over alle talerne som synes at landets nasjonaldag er en usedvanlig passende anledning til kritisere alle som bor eller har bodd der samt deres folkelige verdigrunnlag, skjelle ut Israel og ellers fremme sitt eget humanistiske sinnelag hva gjelder innvandrings- og integreringspolitikk i forhold til alle oss andre tullinger.
Da gjenstår det vel bare å ønske god 17. mai til dere norske ignoranter generelt og kulturrelativister og globalister spesielt, med disse høystemte, norske Ord for Dagen i Det Nye Norge:
Have a nice day, folkens!