21. april i år publiserte Justisdepartementet (JD) en pressemelding der det fremkommer at JD har undertegnet ny kontrakt om nytt fartøy i operasjon Triton.
I denne sammenheng sendte vi en henvendelse til JD, der vi presiserte at siden det etterhvert er blitt reist kritikk til denne operasjonen, slik som det også ble til Mare Nostrum, da i skjæringspunktet mellom grensekontroll og redningsaksjon, lurte vi på om dette er avklart i kontrakten som JD har signert med med Olympic Commander. Vi ba også om innsyn i kontrakten, om mulig.
Videre påpekte vi at hvis overnevnte ikke var spesifisert i kontrakten med Olympic Commander, antok vi at dette var avklart fra EUs side i operasjon Triton, og ba om eventuell oversikt.
Vi stilte også følgende spørsmål:
- Det har kommet frem at man enkelt kan søke opp hvor skip befinner seg (skipstrafikk og posisjoner f.eks. via Marine Traffic) og det er hevdet at dette kan utnyttes for å bli plukket opp i havområder. Er dette en problemstilling som JD forholder seg til i denne saken? Eventuelt hvordan?
- Den norske sjøloven har et eget kapittel om berging, hvilket vi antar følger internasjonal standard. Det betyr vel i så fall at de som berges skal fraktes til nærmeste trygge havn, samt at alle på havet (seilere, handelsskip, andre) har denne plikten. Hvordan forholder man seg til dette i Triton a) I skjæringspunktet mellom grensekontroll og redningsaksjon? b) At NGO-er opererer i aktuelle områder primært som redningsaksjon?
I dag kom svaret, som i korthet forteller oss at EUs konvensjoner «tar med høyrehånda det venstrehånda gir».
Konvensjoner
JD svarer ned at forholdet grensekontroll og redning i utgangspunktet reguleres i Frontex-forordningen. Det vises spesielt til artikkel 4, «hvor det slås fast at europeisk grenseforvaltning bl.a. består av grensekontroll og søk- og redningsaksjoner. Grensekontrollen innebærer blant annet tiltak knyttet til forebygging og avsløring av grensekryssende kriminalitet, som smugling av migranter, menneskehandel og terrorisme, og tiltak knyttet til henvisning av personer som har behov for eller ønsker å søke om internasjonal beskyttelse.»
I Frontex-forordningen fremkommer det at forordningen er en videreutvikling av Schengen-regelverket, som igjen er et grenseoverskridende samarbeid (blant annet politiet) som alle medlemsland er tjent med, ikke minst på grunn av utveksling av informasjon. Frontex-forordningen kom i stand i 2007 etter at EU var kommet til at den ytre grensekontroll ikke fungerte godt nok. Forordningens hensikt var å etablere en ordning med beredskapsteam fra Schengen-medlemmene (hvor Norge er med), der medlemslandene skal melde inn personell til en pool av grensekontrollører som skal stå i beredskap. Personer fra denne poolen kan settes inn i en konkret operasjon etter anmodning fra den medlemsstaten der beredskapsteamet skal arbeide. Beredskapsteamets arbeid vil skje i henhold til en operasjonsplan, som angir rammene for operasjonen, som utarbeides av Frontex.
Så langt alt vel, og vi kan vel bare takke oss selv når vi etterspør «en plan» for oppdraget og svaret er konvensjon. Eller rettere sagt to konvensjoner, for det kommer mer.
Det som kan være verdt å merke seg i Frontex-forordningen, er at den bygger på den samme «rettighetstankegangen» og ditto «forpliktelser» som gjennomsyrer mange av EUs dokumenter. For eksempel heter det generelt om forordningen:
«Forordning respekterer grunnleggende rettigheter, og følger de prinsipper som er nedfelt i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. Den må anvendes i samsvar med medlemsstatenes forpliktelser med hensyn til internasjonal beskyttelse og vernet mot retur. Forordning skal anvendes med full respekt for forpliktelser som oppstår i henhold til havets folkerett, særlig hva angår søk og redning.»
«Vårt inntrykk»
Når utgangspunktet for forordningen var å styrke grensekontrollen, skulle en da også tro at dette formålet hadde tatt opp i seg det problematiske med «søk og redning» og ikke (bare) henvist til forpliktelser. I departementets svar heter det:
«Det er vårt inntrykk at Frontex er oppmerksom på problemstillingene knyttet til grensesnittet mellom grensekontroll og redning og at operasjonskonseptet i Triton er lagt opp med sikte på å unngå at mennesker utsetter seg for fare ved å legge ut på havet i fartøyer som ikke er egnet.»
Slik er byråkraters ikke-svar. Da er det jo endelig godt vi har flere konvensjoner, denne heter SAR.
«Samtidig vil det til enhver tid være en forpliktelse for fartøyer å bidra i redningsaksjoner når mennesker befinner seg i havsnød. Dette fremgår av SAR-konvensjonen og er reflektert i den norske sjøloven. Når en redningsaksjon oppstår, vil den ansvarlige maritime redningssentral ha ansvar for å koordinere aksjonen, herunder ved å disponere egnede fartøyer i aktuelle havområder.»
Jo da, jeg tok turen innom SAR også. SAR-konvensjon inneholder bestemmelser om etablering og koordinering av søke- og redningstjeneste til sjøs (såkalte redningsfasiliteter).
Her er menneskesmuglernes gullkantede kontrakt: Når det foreligger informasjon om at en person er eller synes å være i havsnød, skal det hurtig iverksettes hjelpetiltak, der også person strandet på en øde kyst i et sjøområde omfattes av hjelpeplikten.
Så det Frontex-forordningen skulle prøve å etablere, blir i denne sammenheng spist opp av SAR-konvensjonen.
Menneskesmuglerbistand fortsetter
Regjeringen er godt kjent med jukset som foregår. Fra analysegruppe for migrasjons- og flyktningsituasjonen ble det fastslått i mai 2016 at Middelhavsruten fra Libya til Italia er den desidert viktigste innfallsporten for ulovlig innvandring , eller «irregulær migrasjon» som det heter, til Europa, samt at de fleste som kommer er vestafrikanere uten krav på beskyttelse. Men kanskje det aller viktigste:
«Så lenge migrantene ikke returneres til Libya men fraktes til Italia, virker de europeiske søk- og redningsoperasjoner i praksis som bistand til smuglernettverkenes virksomhet.»
Det uforståelige er at operasjoner som beviselig ikke fungerer, bare fortsetter. Inntrykket fra departementet om at det arbeides for å unngå at mennesker utsetter seg for fare i ikke-sjødyktige båter er ikke riktig, og selvsagt vet de det. Like selvsagt er at JD ikke kan svare for det, riktig adressat er i så måte EU og der rår handlingslammelse – når det ikke gjelder rettigheter til folk utenfra Europa og våre forpliktelser.
For øvrig ville ikke departementet ha noen formening om virksomheten til NGO-fartøyer i aktuelle områder, hvilket er fullt forståelig. Det er vel galt nok å forholde seg til operasjon Triton.
(Kontrakten med Olympic Commander er ikke offentlig med henvisning til forretningshemmeligheter, men det påpekes at den ikke inneholder noe som har betydning for vår henvendelse.)
Antakelig er det bare et tidsspørsmål før ett eller annet medlemsland setter foten ned, og slik sett kan bidra til at det tvinges frem en funksjonell ordning.