Norge står på mange måter i en særstilling i Europa, ikke minst på grunn av terroren 22. juli 2011 – terrorangrep utført av én gal mann. De groteske hendelsene denne dagen avslørte ikke bare at vår nasjonale beredskap var gått i hvilemodus, men også at mange ikke tok fem flate øre for politisk utnyttelse av den gale manns verk.
Terroren utløste landesorg. Vi gikk i rosetog og lovet «mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet – men aldri naivitet.» Sistnevnte blir i ettertid sjelden nevnt. Og vi vet hvorfor:
Rettssaken avslørte den politiske retningen. Terroristen var slett ikke gal, fikk vi høre, men tilregnelig. En høyreekstremist. Politisk plassert, med andre ord, og dermed skulle hele det politiske segmentet til høyre for midten stå med krumbøyd nakke og bare innfinne seg med å være del av terroristens «flokk». Alle «vi» som har meninger som kunne tildeles terroristen, og særlig de av oss som er kritisk til ideologien islam.
For 22/7 ble «beviset» på at den voksende terroren i Europa slett ikke kan tilskrives islamister. «Vi har vår egen – midt i blant oss», ble standardsvaret. For ja, de fleste trodde 22/7 var jihadist-orientert, selv muslimer trodde det. Poenget er at det hadde vi god grunn til, og verre er det blitt.
Nå når terrorangrepene kommer både tettere og nærmere er mange blitt mer rådville. Fra politisk hold blir standardsvaret å «ikke la terroristene vinne», at vi må «fortsette å leve som før» og at det «generelt er trygt».
Vi trenger informasjon
Vi skjønner at det fra politisk hold er vanskelig å si noe annet. Det ville neppe klinge spesielt godt om våre ledende politikere opptrådte som redde, forvirrede høns og oppfordret alle til å kjøpe skuddsikre vester, holde oss borte fra folkemengder eller rett og slett innførte portforbud.
Men vi skjønner også at det iverksettes sikkerhetstiltak. Noen ser vi med det blotte øyet, som sperringer og (mer) politi, dertil bevæpnet. I Storbritannia i dag våknet folk opp til militæret i gatene, men det igjen etter mange døde og skadde. Så er det alle de tiltak som vi ikke vet, eller er det dét? Her er det ikke godt nok å vise til «økt beredskap», «god oversikt» eller andre tomme fraser. Folket må få mer informasjon. Det må være fullt mulig uten at det skaper problemer for terrorbekjempelsen.
Vi må vite at det politiske lederskap nettopp ikke «fortsetter som før», men tar truslene på dypeste alvor. Da nytter det ikke å si at trusselnivået er gått fra «mulig» til «sannsynlig», det forteller oss ikke annet enn at vi forventer at noe skal skje – men tro ikke at vi gjør noe som tilsier at terroristene skal føle seier? At det er «sannsynlig med et terrorangrep i Norge» uten å si mer, er som å si at det er sannsynlig med snøskred i vinter-Norge, men vi sier ikke hvor det sannsynligvis skjer, slik at folket ikke blir redde for å ferdes i fjellet.
Kalkulert risiko er noe annet enn villfarelse. For vi skal ikke slutte å leve, vi skal ikke paralyseres av frykt, men vi kan ikke fortsette å leve som før. Vår frihet blir angrepet, gang på gang. Slik sett har terroristene allerede vunnet. Derfor må vi henge bjella på katta.
Islam
Det er islamister som er den største trusselen mot Europa. Terror handler ikke om lastebiler. Islamister finner sin næring i ideologien islam, men det vil ikke det politiske lederskapet si høyt – for det er så viktig å ivareta de muslimer som ikke er islamister? Generaliseringsspøkelsets tentakler i religionsfrihetens navn har lammet politikerne – og det samtidig med at muslimer generelt ikke mobiliserer for å vise sin avstand til den voksende islamistiske terroren.
Jihadistene dreper for fote, mens mange er mest opptatt av å forsvare islam. Hvor absurd er ikke det?
Det er Europas politikere som har åpnet opp for, og fortsetter med, en innvandring som ikke er bærekraftig. Spesielt muslimske land er dysfunksjonelle, men vi trodde alle muslimer var funksjonelle i sitt verdigrunnlag bare de fikk være her?
Debatten begynner nå å ta en annen retning, ikke minst på sosiale medier, det sørget spesielt Stockholm-terroren, pågripelsen på Grønland i Oslo (som det raskt ble stille om) og nå Manchester-terroren for. En Facebook-venn uttrykte et utvetydig budskap i dag:
«Vi kan jo begynne med innvandringsstopp fra muslimske land i ti år. Så kan vi lære barna i skolen at islam er dårlig teologi og hvorfor. Og vi kan putte muslimer som predikerer religiøst hat i fengsel i tretti år og frata IS-krigere og terrorister statsborgerskapet og putte de i fengsel i mange år. Politikere bør slutte å lytte til, finansiere eller kaste glans over moskeer og organisasjoner som er islamske. Forby hijab og niqab. Kort sagt massiv statsvold, overvåking og tydelig nedsnakking av islam. Islam har ingenting å tilby eller noe vi har bruk for.» (Audun Drivenes)
Nei da, vedkommende er slett ikke islamofob, eller hva de nå heter alle disse merkelappene som taktisk klistres på islamkritikere. Min erfaring er som det siterte; intet har islam tilført Norge som vi har bruk for. Tvert om – islam er et gufs fra fortiden.
Jeg er forberedt på å bli kritisert for dette innlegget, da ved å «skjære alle over én kam». Mitt enkle budskap er at muslimer i Vesten har et valg, og de som velger islam får være seg sitt ansvar bevisst. Muslimer må slutte å fremstille seg som det største offeret for islamismen ved påstander om «misbruk av islam». Ta ansvar. Vis avsky over dette såkalte misbruket, som dere nettopp er frie til å gjøre i vårt demokrati. For så langt har taktikken vært at muslimske talspersoner spiller på offer-rollen og det politiske lederskapet har latt seg forlede. Derfor kommer vi ingen vei.
Skal vi bekjempe den islamistiske terrorismen kommer vi ikke utenom islam, eller som en frisk lederkommentar i Nordlys uttrykker det:
«Det er en uansvarlig fortielse fra våre politiske ledere å ikke være tydelig på at den politiske ideologien som dreper barn og tenåringer i Europa, i høyeste grad har noe med islam å gjøre.»
Hvem blir den neste som skjønner at nettopp naiviteten har vært deres ledestjerne? Det er ikke til å undres over at Hege Storhaugs Islam. Den 11. landeplage ble en historisk boksuksess med sine 49.000 eksemplarer. Like symptomatisk er det at mediene stort sett har fortiet bokens budskap – eller gått i rette med den. Den som ikke vil se, ser ikke.