En ny undersøkelse fra SOM-instituttet viser at hele 54 prosent sier seg helt eller delvis enig i at svenske medier ikke forteller sannheten om samfunnsproblemer relatert til innvandring. Bare 27 prosent mener at påstanden er helt eller delvis feilaktig. Undersøkelsen er laget på oppdrag for Instittuet for Mediestudier.
Ikke på noe annet området er tilliten til journalistikken så lav som til dekningen av innvandringsrelaterte spørsmål. Tilliten til dekningen av kriminalitet er imidlertid også lav.
Allmänheten har generellt relativt högt förtroende för medier. Men förtroendet har en tydlig politisk slagsida. Det är högre bland rödgröna sympatisörer, lägre bland alliansväljare – och lägst bland Sverigedemokraternas sympatisörer. Denna slagsida har dessutom ökat under de senaste årens migrationspräglade debatt, visar studier i Mediestudiers bok ”Misstron mot medier” som presenteras i dag, måndag.
Just nu finns ett samhällsklimat där starka politiska krafter vill ha strid med medier, eftersom de tror att det ger dem sympati. Då är det viktigare än någonsin att inte tas med överraskning.
Misstron mot journalistiken om just invandring sticker ut. Den är spridd i över hälften av befolkningen – långt utöver Sverigedemokraternas led.
Forstander ved Instittuet for Mediestudier Lars Truedson, som er medforfatter til den nypubliserte boken ”Misstron mot medier” som tar for seg resultatene, mener at det er grunn til å ta en debatt om mediene på 2000-tallet har agert i strid med de konsekvensnøytrale retningslinjene man ellers bekjenner seg til når det gjelder innvandring og integrering:
Det är uppenbart att medierna har misslyckats att få förtroende för rapporteringen om invandringen. Därför krävs nu en ny och mer genomgripande diskussion om journalistikens och mediernas förhållningssätt i denna avgörande samhällsfråga.
Det är dags att på allvar diskutera om medierna under 2000-talet när det gäller migration och integration har agerat i strid med det konsekvensneutrala arbetssätt man normalt bekänner sig till. Ett viktigt argument för den uppfattningen är att bevakningen av dessa frågor alldeles uppenbart började se annorlunda ut när politiken ändrade kurs 2015. Plötsligt var exempelvis problem på asylboenden och misstänkta sexövergrepp på festivaler hårdbevakade. Det är en fråga där det är mycket svårt för forskning att hitta slutliga belägg, men nu kan vi alltså se att det finns en betydligt större skepsis hos nyhetskonsumenterna inför vilka val journalisterna gjort på detta område än på andra.
Forklaringene på hvorfor dekningen av innvandringsrelaterte problemer har blitt så kontroversielle i svenske redaksjoner kan være flere, mener Truedson. Kanskje så ikke journalistene, som i liten grad bor der nyankomne gjør, problemene komme, foreslår han. Kanskje ville man ikke gjenta hendelsesforløpet da partiet Ny Demokrati takket være stor medieomtale kom inn i riksdagen, mens andre kan ha latt en «humanistisk grunnideologi» trumfe konsekvensnøytraliteten.
En måte å gjenvinne tapt tillit på kan være å skildre den virkeligheten mennesker som bor i innvandrertette områder opplever, mener han og påpeker at det altså ikke er på det hippe, kostbare Södermalm i det sentrale Stockholm, hvor konsentrasjonen av journalister er ekstrem.
För att återvinna förtroendet för rapporteringen om invandring behövs dessutom en genomgripande diskussion bland journalister och mediechefer om vad som rapporterats och hur. Den måste ske i öppen anda, utan att i första hand försvara gamla beslut, och med syfte att enas om en verklighetsbeskrivning av hur rapporteringen och beslutsprocesserna sett ut.
Norske medier er heldigvis langt fra så ille som svenske, og det har vært en betydelig bedring å spore de siste årene. Det er likevel betegnende for tilstanden i norsk presse at det faktum at noen få svenske avisers lederskribenter i 2015 begynte å stille forsiktige spørsmål ved svensk innvandringspolitikk, fikk en avis som Vårt Lands Vilde Blix Huseby til å proklamere at «svensk presse dreier mot høyre».
For å si det med ordene til en av verdens ledende utviklingsøkonomer og rådgiver for FNs generalsekretær Ban Ki-Moon, Jeffrey Sachs:
– Migrasjon er et av verdens absolutt største problemer, men det står ikke på den internasjonale dagsorden fordi det er for vanskelig. Ingen vet hva man skal gjøre med det, sa han og konstaterte at det har store omkostninger for de europeiske velferdssamfunnene å la migrantene komme: – Det er ganske enkelt umulig å ha åpne grenser og samtidig opprettholde en generøs velferdsstat. Det er ikke et høyreorientert synspunkt, det er logikk, la han til og advarte om de etniske og religiøse spenningene som også følger med massiv innvandring.
Også i Norge beveger publikum seg mot alternative medier, og som i Sverige har det sammenheng med de etablerte medienes dekning av innvandringen. Det fremgår kanskje ikke alltid like krystallklart i de forskellige undersøkelsene, men Sverigedemokratenes og de største alternative medienes raison d’être er unektelig innvandringskritikk, så det er naturlig å se dette i sammenheng.
For Norges vedkommende er det mer eller mindre et etablert faktum at publikum har lav tillit til norske mediers dekning av innvandring. I november 2014 viste nemlig en undersøkelse fra Institiutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved universitetet i Oslo følgende:
Publikum mener at irregulær innvandring er et svært viktig tema. Som andre undersøkelser viser IMKs studie at et flertall ønsker en mer restriktiv asyl- og innvandringspolitikk. Studien fant at det er en sammenheng mellom lav tillit til mediene, en oppfatning om at mediene gir en skjev fremstilling av innvandring og ønsket om en strengere innvandringspolitikk.
• Tidligere forskning har vist at publikum generelt er kritiske til mediene. Jo sterkere engasjert man er i en sak, desto mer skeptisk og misfornøyd er man med medienes dekning av den. Det er derfor ikke overraskende at vi finner flere misfornøyde enn fornøyde når vi spør om publikum er tilfreds med innvandringsdekningens omfang, saklighet og perspektivbredde. En betydelig gruppe opplever at mediene vinkler temaet skjevt i forhold til deres egne oppfatninger.
• Et oppsiktsvekkende funn er at et flertall av de spurte mener mediene burde fokusert mer på kriminalitet knyttet til irregulær migrasjon og på behovet for grensekontroll og utvisning. Opinionen er imidlertid delt her, et betydelig mindretall ønsker mer fokus på de irregulæres humanitære situasjon.
• Enkelthistorier blir ofte brukt av journalister og interessegrupper for å øke publikums interesse, sympati og engasjement for nyheter om irregulær innvandring. Publikum er derimot skeptisk til at mediene vektlegger individuelle eksempler. Tre av fire mener at enkelthistoriene overser temaets kompleksitet. Det er de som ønsker en mer restriktiv innvandringspolitikk som er mest kritiske, mens de som ønsker en mer liberal innvandringspolitikk er mer åpne for enkelhistoriene.
• Vi finner at det er en sammenheng mellom lav tillit til mediene, en oppfatning om at mediene gir en skjev fremstilling av innvandring og ønsket om en strengere innvandringspolitikk.
Studiens forfattere skriver at presseetikken tilsier at mediene skal rapportere om viktige samfunnstrender og ta opp spørsmål folk er opptatt av, men at det på innvandringsfeltet kan se ut til at norske medier ikke reflekterer de tema publikum er mest opptatt av. For eksempel fant studien lite mediaoppmerksomhet rundt «mulige negative konsekvensene av irregulær innvandring, som økt kriminalitet, følger for arbeidslivet eller truet sikkerhet.»
I 2016 viste en undersøkelse fra Reuters Institute at bare 46 prosent i Norge stoler på mediene. Én av tre har ikke tillit til at de belyser saker fra flere sider. Kun 32 prosent har tillit til journalister.
Men hvordan reagerte de fleste medier da den manglende tilliten til etablissementet ble åpenbar i forbindelse med migrantkrisen i 2015, Brexit og det amerikanske presidentvalget? Med ren kampanjejournalistikk, beskyldninger om Falske nyheter og høyrepopulisme, samt kreative forklaringer som «postfaktasamfunnet», som signaliserer at avsenderens (politiske) synspunkt og holdninger er basert på fastlagte, udiskutable fakta, mens alle som mener noe annet enn vedkommende har latt seg lure og følgelig har inntatt synspunkter og holdninger som er basert på følelser, feilaktige fremstillinger, konspirasjonsteorier og løgn og fanteri. Bruken av ordet «postsannhet», som henspeiler på det samme, gikk umiddelbart i taket og ble utnevnt til «Årets ord» av Oxford universitetsavis i 2016.
Her hjemme har dekningen av den populistiske bevegelsens fremgang så smått blitt mer sober, men i Sverige beskyldes stadig alle som mener noe annet enn det avisene Aftonbladet og Dagens Nyheter hittil har følt at alle bør mene, for å fare med Falske nyheter og selvfølgelig for å være rasister, fascister og Sverigedemokrater.
Men påstander som ikke holder vann er ikke noen sjeldenhet i etablerte svenske medier heller. Som i Aftonbladet, hvis politiske sjefredaktør Anders Lindberg hadde dette å si i november 2015: «Att ensamkommande barn inte är barn är ett påstående som är påhittat». Dette er selvfølgelig ikke sant. Falsk identitet og fusk med alder er vanlig blant særlig asylsøkere fra Marokko, som har medført økt kriminalitet i Sverige. Nylig viste en fingeravstrykkskontroll av 77 marokkanske asylsøkere at hele 65 hadde oppgitt falske opplysninger. Av 50 som påberopte seg å være enslige mindreårige, var det bare to som var det (se egen sak). Dette bildet er det samme i både Norge, Danmark og Finland, og herr sjefredaktøren kan neppe ha vært uvitende om det. Og hvis han mot formodning var det, burde han ikke uttalt seg om det heller. At han senere tillater seg å hevde at falske nyheter er en høyrepopulistisk spesialitet er i drøyeste laget å svelge, selv for en under gjennomsnittet interessert avisleser.
Fraværet av selvkritikk i pressen er imidlertid fraværende i begge land, med noen få hederlige unntak blant enkeltjournalister. Utad fremstår de store mediene som selvkritiske. Aftenposten har for eksempel opprettet en fast spalte for mediekritikk (hvor undertegnede er en av spaltistene). Fagbladet Journalisten ba for noen måneder siden profilerte samfunnsdebattanter om å kritisere, mens NRK har invitert til debatt(er). Men det hjelper jo ikke stort når kritikken instinktivt blir avvist. Etter forrige runde svarte for eksempel den vanligvis skarpe Hanne Skartveit i VG med at pressen i Norge er blant verdens beste. Hos NRK Debatten var det ikke antydning til selvkritikk fra hverken Skartveit, NRKs Alexandra Beverfjord eller Dagbladets Jon Marcussen. Tvert imot ga de uttrykk for at mediene driver balansert journalistikk. Punktum. Det er tydelig at pressen selv mener at de er upartiske og belyser saker fra alle sider, men meningsmålinger viser altså at leserne ikke er enige. Så lenge pressen nekter å ta det innover seg, vil det heller ikke skje noen bedring.
I tillegg opptrer pressen, som yrkesgrupper flest, som et laug, og er lite tilbøyelige til å ettergå eller kritisere hverandre. Det borger heller ikke for tillit, for pressen skal i følge egenreklamen granske Makten – og er det noe pressen har, så er det betydelig makt til å sette samfunnets dagsorden. Jeg finner ingen dokumentasjon på det, men jeg vil tro at en av årsakene til den fallende tilliten er nettopp pressens forvaltning av egen makt og den manglende innsikten i ditto. Vi som har vært innvandringskritiske (og kritiske til følgeproblemet islam/islamisme) i en årrekke, har flere ganger sett de store mediene slippe unna med dårlig, for ikke å si direkte feilaktig, rapportering på særlig disse områdene. I mange tilfeller agerer mediene som rene mikrofonholdere for innvandringsliberale som farer med påstander som ikke henger på greip. Et eksempel på slik rapportering/mikrofonholderi er NRK, som på en god dag har rundt en million seere, som i januar lot tidligere arbeidsminister og professor Victor D. Norman spre påstander om asylinnvandringens lønnsomhet. Påstander som nå er så godt og grundig tilbakevist at det er smått utrolig at han fortsetter å komme med dem. NRKs Ole Torp hadde derimot ikke ett eneste kritisk oppfølgingsspørsmål å bidra med. Flere hundre tusen seere ble dermed feilinnformert – av statskringkastningen, intet mindre. Det er mange mennesker. VG og Aftenposten er begge mer enn store nok til å imøtegå og korrigere inntrykket NRK kringkastet. Men det gjør de ikke; istedet ble det som vanlig overlatt til alternative medier som Rights.no og Document.no, samt noen privatpersoner på sosiale medier – ikke sjelden med opplysninger fra og lenker til de to førstnevnte.
Så når vi som er litt mindre likevel har klart å korrigere det inntrykket særlig mediene har vært ledende i å skape, burde det gi en pekepinn for hvor omfattende, for ikke å si synlige, problemene etterhvert har blitt. Folk er ikke dumme og jeg er rimelig sikker på at de ser hvilken rolle mediene har spilt underveis.
Om vi alternative virker sinte fra tid til annen, så skal vi huske på èn ting: den jobben mediene burde ha gjort, har noen få privatpersoner endt opp med å måtte gjøre for dem. For flere av dem har det hatt store personlige omkostninger. Selv skal jeg ikke klage, for jeg har av ukjente årsaker blitt ualminnelig pent behandlet, men det er det ikke alle som har blitt. Og den eneste forbrytelsen de i realiteten har gjort seg skyldige i, var å se at vi var og er på feil kurs, ha integritet nok til å si fra om det og komme med faktabasert kritikk mange år før noen andre hadde lyst til å utsette seg for de rutinemessige, tildels absurde anklagene som uvegerlig fulgte. Mine ærede kollegaer Hege og Rita lever på hemmelig adresse, Hege har jevnlig blitt hengt ut som tilhenger av etnisk rensing (AKA folkemord) og jeg vet ikke hva, og til og med overfalt i sitt eget hjem.
Tidligere kollega Hans Rustad ble hengt ut som nazist i egen lokalavis og uthengt på forsiden av VG, med bilde, som medskyldig i 22/7. Document.nos Hanne Tolg og Anders Ulstein har mistet jobbene sine som følge av sitt engasjement. Det samme har Honest Thinkings Ole Jørgen Anfindsen. Vi vet om flere mindre profilerte kritikere som har gjort det samme. Så det har ikke akkurat vært noen takk å få; snarere har de mediene vi har gjort jobben for i meget betente, men særdeles samfunnsviktige spørsmål vært medvirkende til å angripe og spre meningsmotstandernes ufjelge påstander. De fleste av oss har mistet venner i prosessen, noen også familie. Det har da heller ikke vært spart på kruttet: en angivelig kristen avis fikk seg for eksempel til å illustrere en artikkel om Rights.no med bilder fra Holocaust. Vårt Lands kristne nestekjærlighet er jammen en vidunderlig ting!
For ordens skyld: det er ikke synd på noen av oss. Vi visste hva vi gikk til og alle, slik jeg kjenner dem, ville uten å nøle gjort det om igjen. Men det har kostet å gå mot røkla og det er like normalt som legitimt å reagere hvis og når man blir forsøkt utskrevet av samtidshistorien.
Vi har alle gjort og sagt det vi har gjort og sagt fordi vi er genuint bekymret for samfunnsutviklingen, og en innvandring som de siste årene må anses som fastslått at ikke er bærekraftig, hverken økonomisk, sosialt eller kulturelt – og som en majoritet i Europa nå ønsker stanset. En del av de problemene som nå er i ferd med å vokse de fleste europeiske land over hodet, kunne sannsynligvis ha vært gjort noe med den gangen de var mer håndterlige, hvis ikke røkla hadde reagert refleksmessig med å fornekte problemene og/eller avfeie og utdefinere varslerne som rasister, hatere og islamfober med dårlig menneskesyn og all landens ulykker for øvrig. Debatten i Norge har i den senere tid blitt bedre, det er sant, og en av årsakene til det er at de alternative har sparket opp de dørene som fantes, slik at andre kunne gå gjennom dem uten å få hele gjørmebøtten i hodet.
Det synes jeg faktisk ikke det hadde gjort noe om mediene og andre som har dratt føttene etter seg anerkjente. Så kan vi heller starte den neste krangelen på ny frisk.