Innvandrere fra tolv land har igjen blitt intervjuet av Statistisk sentralbyrå (SSB) om en rekke forhold om levekår. Dette er den fjerde levekårsundersøkelsen blant innvandrerbefolkningen som SSB gjennomfører (tidligere 1983, 1996 og 2005/2006).
Hovedformålet med undersøkelsen er å få kunnskap om innvandreres og deres norskfødte barns (2.generasjon) levekår i Norge. SSB sammenligner med de generelle levekårene i Norge, mellom store innvandrergrupper og mellom innvandrerbefolkningens 1. og 2.generasjon.
Utvalget består av personer i innvandrerbefolkningen i alderen 16-74 år med minst to års botid i Norge, og som har bakgrunn fra Polen, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Tyrkia, Irak, Iran, Afghanistan, Pakistan, Sri Lanka, Vietnam, Eritrea og Somalia. Utvalget er på 4 435 i 1.gen. og 1 049 i 2.gen. I denne rapporten presenterer SSB resultatene for 1.gen. (innvandrere), mens resultatene for 2.gen. vil komme i en egen rapport til neste år.
Undersøkelsen dekker spørsmål innenfor en rekke områder, som for eksempel transnasjonale bånd og tilhørighet, bolig og boforhold, sosial kontakt med familie og venner, utdanning, sysselsetting, diskriminering og religion.(Se faktaboks for kort gjennomgang av noen av temaene).
Nettopp sistnevnte, religion, skal vi se litt nærmere på. I undersøkelsen er de fleste muslimer eller kristne, og – kanskje noe uventet ut fra mediebildet – flertallet mener utøvelsen av religion i Norge er relativt ukomplisert.
Religion blant innvandrere
SSB peker på at til tross for at religion- og ytringsfriheten er nedfelt i Norges grunnlov, så er «innvandrernes religion ofte et hett debattema i norsk offentlighet og presse.» SSB har ingen registerbasert statistikk over personers religiøse tro, men baserer seg på antall medlemmer i trossamfunn i og utenfor Den norske kirke (DNK) hvor tilskuddsberettigede medlemmer per trossamfunn blir telt. I denne undersøkelsen har SSB derimot spurt om religionstilhørighet og hvordan de opplever å praktisere troen sin i Norge.
I 2016 var over 622 000 personer medlemmer i et tros- eller livssynssamfunn utenfor DNK, som utgjør 12 prosent av befolkningen. I disse tallene inngår det mange innvandrere. Islamske trossamfunn hadde 148 000 medlemmer, buddhistiske samfunn nær 19 000 og hinduistiske trossamfunn nesten 9 000 medlemmer. Disse trossamfunnene antar SSB i hovedsak består av personer med innvandrerbakgrunn. Om lag 350 000 personer er medlemmer i kristne trossamfunn utenfor DNK, men SSB må se på type menighet for å kunne si noe deltakere med innvandrerbakgrunn. SSB ser tendenser til at innvandrere utgjør en stadig større andel i kristne trossamfunn utenfor DNK, og viser for eksempel til den romersk katolske kirken i Norge som har nær 150 000 medlemmer, over 90 000 flere enn for ti år siden.
Nær 50 prosent av deltakerne i undersøkelsen sier de er (oppdratt som) muslimer og 40 prosent som kristne. Kun 3 prosent er hhv. oppdratt innenfor buddhismen og hinduismen, mens de som ikke er oppdratt i noen religiøs tro utgjør 6 prosent. (SSB påpeker at «i alt»-kategorien blir misvisende da svarene fra polakker vil telle mer i totalen enn for eksempel de fra Kosovo, da polakker utgjør gruppen med flest innvandrere i Norge. Det ser da ut til å være langt flere kristne enn det faktisk er blant intervjuobjektene.)
Innvandrerne som er med i denne undersøkelsen er i stor grad fra land hvor islam er den dominerende religionen. Blant innvandrere fra Somalia, Pakistan, Afghanistan og Tyrkia, oppgir mer enn 90 prosent at de har blitt oppdratt i islamsk tro. Fra Irak og Kosovo gjelder dette for over 80 prosent, og fra Iran og Bosnia-Hercegovina over 60 prosent. Blant innvandrere fra Eritrea er 10 prosent oppdratt i islam.
SSB påpeker at ingen vet nøyaktig hvor mange muslimer som til enhver tid bor i Norge, men at oppmerksomheten rundt spørsmålet er stort. De har statistikk over antall som er medlemmer i muslimske trossamfunn, samt at de kan gjøre opptellinger av hvor mange som er fra islamdominerte land. Som nevnt over var det i fjor 148 200 personer som var medlem av et muslimsk trossamfunn, det utgjorde 2,8 prosent av Norges befolkning. Antallet har nær doblet seg siste ti år, med en økning på om lag 70 000 personer. Ved inngangen til 2016 var om lag 250 000 personer med innvandrerbakgrunn (1. og 2.gen) fra islamdominerte land. Det utgjorde 4,8 prosent av Norges befolkning. I tillegg kommer norske konvertitter Dette tilsier at Norge kan ha et sted mellom 148 000 og 250 000 muslimer. Av de ca. 848 000 personene med innvandrerbakgrunn i Norge (ved inngangen til 2017 var dette antallet steget til ca. 884 000), tilsvarende mellom 17,5 og 29,5 prosent. Størst andel muslimer bor i Oslo, der de utgjorde et sted mellom omtrent 9 og 13 prosent.
Beholder troen
Hele 87 prosent forteller at de i dag tilhører samme religion som de er født inn i (eller oppdratt i). Dette gjelder ni av ti fra Pakistan, Eritrea, Somalia, Afghanistan, Sri Lanka og Tyrkia, mens åtte av ti sier det samme fra Kosovo, Irak, Vietnam, Bosnia-Hercegovina og Polen. Iranerne er unntaket, der halvparten sier at de i dag tilhører islam.
13 prosent (456 personer) oppga at de ikke tilhører samme religion i dag. Av disse, sammen med dem som oppga ikke å ha blitt oppdratt i noen religion, svarte 15 prosent (90 personer) at de tilhører en annen religion i dag, herav 68 prosent kristne og 21 prosent muslimer. Siden det samlede antallet bare er 90 personer og herav 61 personer som er blitt kristne, kan en lure på hvor det blir av alle dem som påberoper seg opphold fordi de har konvertert til kristendommen?
Selv om 87 prosent tilhører religionen de ble oppdratt i, påpeker SSB at færre holder seg til islam og kristendommen. Muslimer har en nedgang på 5 prosentpoeng (totalt 42 prosent) og kristne en nedgang på 4 prosentpoeng (totalt 36 prosent). De som ikke tilhører noen religiøs tro utgjorde 15 prosent, der SSB til sammenligning oppgir at 6 prosent sa at de ikke var oppvokst i noen religiøs tro.
Religionstilhørigheten er derimot svært stabil hos innvandrerne fra Somalia (98 prosent muslimer), Pakistan (97 prosent muslimer), Afghanistan (90 prosent muslimer), Eritrea (88 prosent kristne) og Tyrkia (87 prosent muslimer). Somaliere og eritreere har forholdsvis kort botid i Norge, mens pakistanere har 50-års jubileum i Norge i år – og troen står altså like sterkt.
Men SSB finner at for innvandrerne «fra de fleste andre landene ser vi lavere grad av religionstilhørighet i dag enn det de er vokst opp med skulle tilsi.» Akkurat den har jeg noe problemer med å se. Som nevnt skiller innvandrere fra Iran seg ut, der 33 prosent sier de fortsatt tilhører islam (som er halvparten av dem som er oppdratt i islam), mens hele 55 prosent sier at de ikke tilhører noen religiøs tro. SSB hevder at det «Både blant innvandrerne fra Irak, Kosovo, Bosnia-Hercegovina og Tyrkia er langt færre som tilhører islam i dag i forhold til hva de ble oppdratt til.» (min utheving). Blant innvandrere fra Irak er 77 prosent muslimer, Kosovo 76 prosent, Bosnia-Hercegovina 55 prosent og Tyrkia altså hele 87 prosent. Hva gjelder Bosnia-Hercegovina er det kjent for å ha en moderat muslimsk befolkning. For eksempel ble det kraftige protester da investorer fra Midtøsten ønsket å bygge en arabisk landsby i landet, hvor lokalbefolkningen skulle stenges ute. En lokal farmasøyt som stilte seg bak protestkampanjen fortalte da følgende: «Vi er muslimer, men vi ber hjemme og i moskeene – og vi er en sekulær stat. De er forskjellig fra oss.»
SSB ser også ut til å «ønske seg» flere kristne. Det heter at «Ser vi nærmere på tallene, er det en liten økning i andel kristne fra land der islam er største religion: både blant dem med bakgrunn fra Iran, Kosovo, Afghanistan og Pakistan er det en noe større andel som oppgir at de tilhører kristendommen i dag, til forskjell fra hva de ble oppdratt i.» Nå ja, innvandrere fra Iran har 6 prosent kristne, Kosovo 7 prosent, Afghanistan og Pakistan begge på 2 prosent.
Viktigheten og utøvelsen av religion
Respondentene har fått i oppgave å rangere religionens betydning i deres liv på en skala fra 0 (ingen betydning) til 10 (svært viktig). Den viser at religion er viktig for mange innvandrere, spesielt for dem fra Somalia, Eritrea og Pakistan der hhv. 84, 81 og 75 prosent sier svært viktig, mens samtlige av disse har 1 prosent på ingen betydning. De eneste innvandrerne som skiller seg ut her, er (igjen) iranerne. Hele 46 prosent sier at religion har ingen betydning, mens neste «toppskår» kommer (ikke uventet) fra Bosnia-Hercegovina (28 prosent).
Studien viser også at kvinner er mer religiøse enn menn (fra samme land). Størst kjønnsforskjell er for innvandrerne fra Irak, Sri Lanka og Kosovo. Somaliere er her er unntaket. Kvinner og menn er like religiøse.
SSB har videre spurt dem som har rangert religionens viktighet fra 4 til 10 på skalaen hvordan det er å utøve sin religion i Norge. Dette fremstår ifølge SSB som «relativt uproblematisk». 79 prosent oppgir at det er svært lett eller lett å utøve sin religion i Norge. 91 prosent fra Sri Lanka (hvor 65 prosent tilhører hinduismen og 24 prosent kristendommen) og 87 prosent fra Eritrea (med 88 prosent kristne) sier svært lett/lett. Det samme sier i overkant av 83 prosent av innvandrere fra Pakistan (med 97 prosent muslimer).
Korset på Landfalløya kapell i Drammen tas ned, etter at kapellet i fjor ble overtatt av muslimer.
Noen oppgir også vanskeligheter med å utøve sin religion, for eksempel sier 13 prosent av innvandrere fra Afghanistan (med 90 prosent muslimer) og Somalia (med 98 prosent muslimer) at det er vanskelig/svært vanskelig å utøve sin religion i Norge, men samtidig sier 70 prosent av afghanerne og 76 prosent av somalierne at religionsutøvelsen er svært lett/lett.
Så viser SSB til at det «å utøve sin religion» kan tolkes ulikt. Det kan f.eks. være at det tilgang til et religiøst samlingssted der man bor, hvor SSB sier at «En sjiamuslim vil ikke nødvendigvis føle seg hjemme i en sunnimuslimsk moské, og det er ikke sikkert en pinsevenn vil oppleve det naturlig å gå i en katolsk menighet», eller språkproblemer. SSB tror derimot at «Slike forsamlingssteder vil kun være mulig i større byer med en viss størrelse på innvandrergruppene», men her bør vi vel minne om at vi f.eks. har moskeer over hele Norge, og det selv på små steder. Alle disse «ser nok ikke ut» som moskeer, det kan f.eks. være en kjellerleilighet. Her er for øvrig en alfabetisk liste over trossamfunn med tilskudd i Oslo og Akershus (2016).
Denne troen SSB legger for dagen om at mangelen på tilgang til forsamlingssted gjør det vanskelig å utøve religionen (som naturlig nok ikke gjelder kristne, da Norge – enn så lenge – er et kristent land), deler jeg ikke. Det er vel heller kanskje slik, som SSB naturlig nok ikke spekulerer i, at det finnes en del religiøse, og det er stort sett muslimer, som for enkelt dukker ned i offerrollen. Av de fem landene der over en av ti (Afghanistan og Somalia med 13 prosent, Irak og Iran med 11 prosent og Polen med 12 prosent) mener det er vanskelig/svært vanskelig å utøve sin religion, er det kun Polen som ikke har muslimsk overvekt. Til gjengjeld kan katolikkene være sure over at den norske staten krevde tilbake 40 millioner fra Oslo Katolske Bispedømme etter medlemsjuks.
Sensitivt
Interessant er det også at SSB påpeker at spørsmålene de har stilt om religion viser at en del opplever det vanskelig å svare eller ikke ønsker å svare. Derfor er antall svar noe lavere enn for hele utvalget av innvandrere. Særlig gjelder dette spørsmålene om religionsutøvelse. Intervjuerne rapporterte videre at noen av de intervjuede personene opplevde religionsspørsmålene som sensitive.
Dét i seg selv er verdt en studie. Hvis det er så vanskelig å svare for sin religiøse tro, bør en kanskje revurdere hvorfor en bekjenner seg til den. Ikke mange kan ha unngått å fått med seg at religioner, og i særdeleshet kristendommen, har blitt kritisert og harselert med i Norge i en årrekke. Dette synes religiøse å ha levd greit med. Men det var altså før Norge hadde «fått et folk med tro», som Ap-leder Jonas Gahr Støre klønete uttalte det under bråket om Muhammed-karikaturene. Hans forsøk på å skjerme islam for kritikk og samtidig hevde at han støttet ytringsfriheten, var å fortelle at «ikke alle ytringer er like kloke». Det kloke er altså å ikke ytre noe som kan såre (noen) muslimer. Det er nettopp denne holdningen som bereder grunnen for religiøs radikalisering, og der står islam i en særklasse. Nå må vi snart innse at både rettmessig kritikk og latterliggjøring av ideologien islam er på sin plass. Bortforklaringer og unnskyldninger har vært prøvd lenge nok.
SSB: Levekår blant innvandrere i Norge 2016