«Endringene» i Strategisk stab i Oslo politidistrikt synes å ha slått ut i full blomst rundt 2011. I alle fall var det da vi ble oppmerksomme på at kriminalitetsstatistikk ble publisert på en «ny måte». Det skjedde eksplisitt i forbindelse med Oslopolitiets rapportering om voldtekt dette året.
Faksimile fra Journalisten.no
Samme år oppfordret Marianne Sæthre og Veslemøy Grytdal ved Strategisk stab hos Oslopolitiet mediene om å «dempe voldtektsoppslagene» (Journlisten.no). Sæthre og Grytdal uttrykte frustrasjon over det de anså som en «forenklet fokusering på gjerningsmennenes etniske bakgrunn som årsak til overgrepsatferd. De oppfordrer alle til å slutte å legge slike ensidige forklaringer inn i voldtektene.»
2011-rapporten fikk dermed et helt annet fokus enn de tidligere rapportene. Rapporten endret da også navn dette året, fra det nøytrale «Voldtekt i Oslo», etterfulgt av årstall, til «Voldtekt i den globale byen – endringer i anmeldte voldtekt og seksualkultur i Oslo». Her ble det rettet et særlig fokus på endret seksualkultur (mer liberale holdninger) samtidig som det ble påpekt at «subkulturer med strenge kjønnsdelte normer og moralbegreper for seksualitet» har fått «en betydelig plass i bybildet, ikke minst i sterkt religiøse befolkningsgrupper».
Smak på det: subkulturer, kjønnsdelte normer, moralbegreper for seksualitet, sterkt religiøse folkegrupper. Det ble således konstatert at «Oslo har utviklet en pluralistisk og til dels motsetningsfull seksualkultur».
Denne «forklaringen» skulle åpenbart dempe fokuset på gjerningsmennene. Men Sæthre og Grytdal møtte motbør. F.eks. uttalte daværende redaktør i Aftenposten og tidligere lederen av Pressens Faglige Utvalg (PFU), Hilde Haugsgjerd, til Journalisten.no at de blandet kortene. Hun oppfattet kritikken deres som «ideologisk og politisk basert, ikke forskningsbasert.»
Siste publikasjon signert Strategisk stab i Oslopolitiet er om hatkriminalitet (april 2017). En av våre politikilder mener den viser «den typiske slagside»: Det er hvite mot brune, og spesielt muslimer fremstilles som offer, påpekes det. «Men er det så underlig, se på forfatterne,» sier vedkommende.
De som ønsker kan lese rapporten, men vi tar en titt på forfatterne. Det er Ingjerd Hansen, mens Christina Hofseth har stått for uttrekk av data.
Blir fremmedfiendtlig av å jobbe politiet
Ingjerd Hansen er sosiolog. Hovedfagsoppgaven hennes (fra 1998) handlet om hvordan politifolk ble fremmedfiendtlig av å jobbe i politet, intet mindre.
I oppgaven beskrev fire (!) politimenn egne holdninger til folk med «annen hudfarge», der det i tillegg ble påpekt at Hansen hadde hatt en rekke «uformelle samtaler» med flere politifolk som jobber på gata i Oslo.
– Politifolkene kommer med anslag om kriminalitet som ikke har noen rot i statistikken, sier Hansen til Dagbladet.no. En av politimennene uttaler at personer fra andre etniske grupper står for 90 prosent av all narkotikaomsetning i Norge.
Med den begrunnelsen stoppes personer på gata.
Med andre ord: politifolk stopper folk på grunn av hudfarge. «Det er ikke noe ordentlig vern mot diskriminering i Norge», sa Hansen, og hennes forklaring var at disse politifolkene «mangler mørkhudede venner».
Det er som å høre Venstreleder Trine Skei Grand uttale seg om terror.
Men allerede nå kan en få en dypere forståelse for politifolks hoderystende holdning til Strategisk stab ved Oslo politidistrikt. La oss derfor ta turen innom en artikkel som en av våre politikilder publiserte på rights.no rett før påske. Her forteller vedkommende nettopp om hvordan politifolk jobber, og ut fra hvilket grunnlag (også her relatert til narkotikakriminalitet).
Vil politimannen være det som kalles for rettferdig, så skal jo alle individer behandles likt (og selvfølgelig med respekt osv.). Derfor foreslo jeg en gang i tiden, temmelig spøkefullt, at dersom man gikk i lommene på person X – der politiblikket tilsa at funn ville bli gjort – så skulle man umiddelbart finne en gammel mann eller dame (helst pensjonist) og deretter gå i lommene på disse også, på jakt etter narkotika. Likebehandling.
Poenget til vedkommende er at Politiet ikke plager folk – men vi er ikke alle like. Kriminalitetsbildet har noen kjennetegn. Vedkommende kaller det «politiblikk». Det handles ut fra kunnskap og erfaring. Men det er klart: For en utenforstående – eller en skrivebordsansatt – kan det (teoretisk) fortone seg som trakassering av bestemte grupper. Og kanskje vedkommende politimann «mangler mørkhudede venner»?
Overrepresentasjon? Sammenligningsgruppe.
Også den andre signaturen på rapporten, Christina Hofseth, er sosiolog. Hofseth er ofte i mediene i tospann med overnevnte Marianne Sætre – også hun sosiolog. Hofseth og Sætre synes mer eller mindre å ha spesialisert seg på å bortforklare (omtrent) enhver sammenheng mellom innvandrere og kriminalitet, og i alle fall det som har med overrepresentasjon av innvandrere å gjøre.
I Politiforum.no hadde Hofseth og Sætre en artikkel i januar i år. Her het det:
«Sannheten» om utlendingers overrepresentasjon bygger ofte på feil premisser. Vi trenger nye måter å snakke om lovbryterne som kommer utenfra.
Dette med «nye måter» går igjen, der forklaringen som følger fra Hofseth og Sætre er interessant i sin forvirring (vår utheving):
Overrepresentasjon handler om at en egenskap, f.eks. et statsborgerskap, er mer utbredt i en liten del av en befolkning, enn i den store. Mange tar for gitt, også i politiet, at politidistriktet eller nasjonens bofaste befolkning er den riktige sammenligningsgruppen å måle lovbryternes bakgrunn opp mot.
I min optikk betyr overrepresentasjon at personer som tilhører en bestemt gruppe oftere utfører bestemte handlinger enn det gruppas andel av befolkningen skulle tilsi. For å si det slik: Hvis et bestemt lovbrudd i Norge, overfallsvoldtekt for eksempel, utføres av mange menn med afrikansk opprinnelse blir det ikke noen overrepresentasjon om vi sammenligner dem med alle menn med afrikansk opprinnelse i verden.
Den kreative fortolkningen fra Strategisk stab er at lovbrytere «ofte ikke er en del av den bofaste befolkningen». Da, særlig siden det ofte er slik, tilhører de vel gruppen «ikke bofaste»? Men nei, så enkelt er det ikke: De kan komme fra andre politidistrikt eller andre land, sier Hofseth og Sætre. Men dette gir i så fall bare nye grupper, typisk norske eller innvandrerbakgrunn (uansett bosted) eller innvandrer (bofast eller ulovlig) da sammenligningsgruppen fortsatt bør være befolkningen i Norge.
Man kan sikkert problematisere «sammenligningsgruppe», men spørsmålet er om det ikke bidrar til mer forvirring enn hva som er nødvendig.
Kriminelle og hvor kriminalitet blir begått
Så «forklarer» Hofseth og Sætre – og kanskje enda mer interessant – blant annet fordi det kan si noe om hvorfor kriminalitet i Groruddalen etter sigende har gått ned:
Lovbrudd registreres ikke ut fra hvor de involverte bor, men hvor ugjerningen skjer. ( … )
Vi sjekket med politikilder i ulike deler av Oslo og omegn, og ganske riktig: På f.eks. Majorstuen har politiet slitt med diverse gjenger fra Oslo øst (som driver med ran, vold og trusler). Det ble iverksatt et eget prosjekt, med et klart mål: Vi skal sette en stopper for dette. Vi setter foten ned. Ordensstyrken patruljerte hver dag, (flere) Natteravner og andre aktører deltok også.
Sammer erfaring finner vi i Asker og Bærum. Problematikken der var gjenger fra Oslo øst, særlig av somalisk opprinnelse, som kom som ubedte gjester på fester, hang rundt for å rane noen eller noe å stjele.
Det blir særdeles vanskelig å si noe om kriminalitetsbildet til ulike grupper og ulike bydeler i Oslo all den tid ikke statistikken ikke (også) sier noe om kriminelles opphav og bosted.
For sier dette noe om at kriminaliteten som begås i Oslo og omegn kan være mer relatert til personer med innvandrerbakgrunn enn hva de faktiske tallene sier, da kriminalitet registreres der den blir begått? Og forteller særlige tiltak i f.eks. Groruddalen, der kriminaliteten angivelig skal ha gått ned, om at kriminaliteten bare forflytter seg?