De snakker tøft når det blåser som verst fordi problemene med den enorme, ukontrollerte asylinnvandringen er åpenlyse, men så fort det løyer litt åpner de slusene som best de kan.
2. mai opplyste den svenske regjeringen at identitetssjekk på buss, tog og ferger mellom Danmark og Sverige skulle avskaffes, hvilket ble iverksatt fra og med 4. mai. Allerede 8. mai melder grensepolitet om en kraftig økning i asylsøkere til landet. Majoriteten har så langt blitt avvist på grunnlag av at de har fått innvilget opphold i det noe mindre rundhåndede Danmark. Bare i helgen ble 88 asylsøkere avvist i grensekontroller som fortsatt gjennomføres, selv om identitetssjekken på kollektivstransport har opphørt.
Från ett snitt på fem asylsökande per vecka tidigare i år har antalet ökat till 24 personer de senaste fyra dagarna, rapporterar Sveriges Radio.
Men även antalet personer som försökt söka asyl i Sverige har ökat kraftigt. Den gångna helgen avvisades 88 personer vid gränskontrollerna i Sydsverige.
Og dette er bare begynnelsen, sier sjefen for grensepolitiet region syd Michael Mattsson, som ikke er direkte overrasket.
– Det är en konsekvens – självfallet – att det skulle medföra ett ökat antal asylsökande. Jag tror att detta bara är i begynnelsen av vad som kan komma framöver. Först måste budskapet om att id-kontrollerna är borta slå igenom innan vi kan se den stora effekten här i Sverige, säger han till radion.
Id-kontrollene ble innført 1. januar 2016 etter folkevandringskrisen i 2015, da Sverige mottok utrolige 10 000 asylsøkere i uken. Etter at kontrollen ble innført sank antallet raskt til 500 i uken, for snart å gå ned til et tosifret antall.
Hvis/når det blir kritikk å få for konsekvensene av signalene den politiske ledelsen har sendt, heter det ofte at «vi ikke kunne forutse dette» eller at «vi har vært naive».
Er det noen grunn til å tro dem? Hvor lenge skal egentlig de ansvarlige få slippe unna en kritisk presse ved å omtale seg selv som det godslige «naive»? Ordet er ikke engang i nærheten av å være beskrivende for det som i realiteten er skiftende politiske ledelsers manglende vilje og evne til å innse og foreta seg noe med problemer som har vært kjent og tiltagende i mange, mange år.
For ethvert signal enhver europeisk regjering sender når det gjelder asyl- og innvandringspolitikk blir øyeblikkelig kjent verden over – her skal vi huske på at menneskesmuglere lever (høyt og godt) av dette, samtidig som store diasporaer i hele Europa står i tett kontakt med hjemlandet og informerer om politiske endringer – og får like øyeblikkelig konsekvenser.
Jammen herregud, da!
I september 2014 dokumenterte f.eks. Jyllands-Postens Orla Borg at særlig syriske asylsøkere valgte å reise til Danmark fordi saksbehandlingstiden for familiegjenforening var kort. Den gjennomsnittlige saksbehandlingstiden i Danmark var da på rundt 2 måneder, mens den var 7 måneder i Sverige og mellom 9 og 15 måneder i Norge. Borg dokumenterte samtidig at menneskesmuglere med tilhold i Istanbul til enhver tid holder seg oppdatert om det enkelte lands regelverk. Det sier seg jo selv, skulle man tro.
Men ikke i det innvandringsliberale segmentet, tydeligvis.
Daværende rettspolitisk talsmann for regjeringspartiet Socialdemokraterne Trine Bramsen – hvis regjering inntil da hadde benektet at deres liberalisering av dansk asyl- og innvandringspolitikk ville medføre økt tilstrømming – uttrykte ren overraskelse over smuglernes og asylsøkernes inngående kjennskap til Danmarks regler for familiegjenforening. Innvendinger ble hånlig avvist: som om noen kunne sitte i f.eks. Syria og følge med på endringer i det danske regelverket, liksom!
I motsetning til Europas servile medier, kvitterte Jyllands-Posten med det opplagte:
Jamen herregud, hvad havde hun dog troet?
Socialdemokraterne og Det radikale venstre er blitt innhentet av deres egen voldsomme kampanje mot den forrige regjeringens (Venstre og De konservative) innvandrings- og asylpolitikk, fortsatte Jyllands-Posten i en usedvanlig krass leder.
Hun kaldte det »bekymrende«, at asylansøgere og måske især de menneskesmuglere, der scorer kassen på at gelejde flygtninge helt til Danmark, har fuldt styr på detaljerne i de danske udlændingeregler. Jamen herregud, hvad havde hun dog troet? Det er da præcist dét, som menneskesmuglerne tager sig så dyrt betalt for – at have helt check på, hvortil det bedst kan betale sig at smugle ulykkelige mennesker på flugt. Trine Bramsen og andre regeringsrepræsentanter foregav at være komplet overraskede over en sådan sammenhæng. Man må tage sig til hovedet.
Under Røde Kors` internasjonale konferanse om flyktningesituasjonen i verden generelt og Europa spesielt i mars 2015, bekreftet hovedtaleren, Røde Kors` asylsjef i Bulgaria Mariana Stoyanova, at det forholder seg slik Borg hadde dokumentert året før. Stoyanova hadde da fulgt tilstrømningen til Europa i 11 år og de siste årene sett en dramatisk vekst. Hun hadde også registrert at asylsøkere vet «forbløffende mye» om de forskjellige europeiske lands sosiale ytelser, saksbehandlingstid, muligheter for oppholdstilatelse og hvor raskt man kan oppnå familiegjenforening.
Åpenlys asylshopping
Stoyanova forklarte hvordan flykninger velger og vraker blant land i Europa. I årevis hadde Tyskland og Sverige vært øverst på listen av land asylsøkere har som mål. De siste to årene hadde imidlertid Danmark rykket oppover listen over attraktive land. Det skyldtes blant annet de høye sosiale ytelsene, sa hun til Jyllands-Posten. Hun konstaterte at spredningen av viten om de forskjellige lands mottagelse og sosiale ytelser for asylsøkere – som blant annet søker etter slik kunnskap på nett – er stor:
»Det er forbløffende, hvor meget asylansøgere ved om sociale ydelser, om modtagelsesforhold, sagsbehandlingstid, chancerne for at få opholdstilladelse og mulighederne for at få familiesammenføring hurtigt. Spredningen af informationer er meget effektiv via blandt andet Facebook-grupper og hjemmesider,« siger hun.
At Danmark på samme tid hadde innført ettårig midlertidig oppholdstillatelse, uten rett til familiegjenforening, for visse asylsøkere fra krigsområder var sannsynligvis allerede kjent, mente hun. Effekten ville bli at flere asylsøkere ville velge andre land med eksempelvis lengre og/eller permanente oppholdstillatelser og raskere familiegjenforening. Kort etter rapporterte dansk Røde Kors, som står for innkvartering av nyankomne asylsøkere, – og Rikspolitiet bekreftet – at antallet asylsøkere hadde gått ned for første gang på flere måneder. Røde Kors visste ikke hva som var årsaken, men ifølge Berlingske skyldtes det at europeiske lands innvandringspolitiske debatter og varslede innstramninger raskt når frem til både asylsøkere og menneskesmuglere.
Media kalte dem flyktninger, men…
Danmark beholdt inntramningene sine og har siden innført enda flere, og så så vi da også umiddelbart at migranter begynte å «flykte» fra Danmark til Sverige og Norge i 2015 – alt mens ukritiske medier stadig kalte dem flyktninger. Asylshoppere er nok en mer , for vi ble servert mange historier som dette:
»Nej, nej, nej, ikke Danmark. Jeg skal til Oslo. Det er et godt sted. Hvis Gud vil, er det der, jeg skal bo og have et ordentligt liv,« siger han.
Namir forteller at han ikke vil bli i Danmark på grunn av de nylige innstramningene. Han satser derfor på Norge:
»Min familie er i Afghanistan, og jeg skal have min familie herop. Men de må ikke komme til Danmark, har jeg hørt. Oslo er et godt sted. Hvis Gud vil, så tager de imod mig og min familie,« siger han.
Flere av «flyktningene» hadde venner og nettverk i Sverige, hvor de regnet med å få permanent opphold slik at de kan reise tilbake for å besøke familien i hjemlandet de angivelige trenger beskyttelse fra:
Vigtigst af alt er det dog ikke at havne i Danmark.
»Hvis politiet fanger os og vil tage vores fingeraftryk vil vi nægte eller stikke af. Vi vil ikke blive her,« siger Ibrahim.
Jeg må ikke misforstå dem, forklarer Hussein. De er sikre på, at Danmark er et dejligt land – for danskere. Menneskene er »hundrede gange smukkere end i Tyskland« og alt ser fredeligt ud.
»Men i Sverige kan vi få permanent ophold, så vi kan rejse tilbage og besøge familien, og der kan vi arbejde, så vi kan genopbygge vores liv. Vi vil bare gerne have stabilitet,« siger han.
Det var ikke bare enslige menn som reiste gjennom Danmark. Det ankom jevnlig barnefamilier, men ryktene om de forskjellige lands regelverk flyr altså raskt mellom migrantene. Mange av dem har venner eller slekt i Europa som oppdaterer dem og forteller hvor det er best å dra, så de var allerede klar over Danmarks innstramninger. Jyllands-Postens spørsmål om hvorfor de ikke ville bli i Danmark, ble bare møtt av vantro glis:
»Blive i Danmark,« spørger han efterfulgt af et vantro grin.
»Nej, det skal jeg ikke. Vi har jo alle venner, der allerede er her i Europa. De fortæller os, hvad der sker, og hvor det er bedst at tage hen. Og de siger: Lad være med at tage til Danmark,« forklarer han.
Også han vil have sin familie med og har hørt, at det er svært i Danmark. Men det i sig selv er ikke den væsentligste grund til hans venten foran spor seks.
Det er en anden, altoverskyggende frygt.
»Jeg er allermest bange for at blive sendt hjem. Hvis jeg bliver i Danmark, kan de måske finde på at sende mig tilbage. Men jeg vil have et ordentligt liv i Europa. Et trygt liv. Hvis Gud vil,« siger han.
Hvis man trenger flere bekreftelser for å forholde seg rasjonelt og realistisk til det faktum at ethvert politisk signal om liberalisering på asyl- og innvandringsområdet får umiddelbare konsekvenser i form av økt tilstrømming, har man ikke noe i styre og stell å gjøre.
Det stunder mot valg
Det kan være noe å tenke på for alle som vurderer å stemme Jonas Gahr Støres Arbeiderparti ved årets valg. På landsmøtet i april vedtok man nemlig å «jobbe for å myke opp praksisen rundt midlertidig opphold for enslige mindreårige asylsøkere» – som nettopp er en gruppe utgjør et økende antall. Selv om vi har kunstig lave ankomsttall for tiden, er migrantpresset snart like stort som i «kriseåret» 2015. Flere enn noensinne tar seg over Middelhavet til Italia. Før mars var omme hadde 22.000 asylsøkere foretatt reisen, sammenlignet med rundt 18.500 i perioden januar-mars i fjor. Italienske medier og hjelpeorganisasjoner frykter at opptil 250.000 asylsøkere vil ankomme Italia i år. Det er i så fall hundre tusen flere enn det som ankom i rekordåret 2015, da UNHCR registrerte 153.842 ankomster. Journalist Eva Ravnbøl forteller om en svært tilspisset situasjon, med tusenvis av migranter i Italias gater:
– Der kommer flere tusinde ind hver dag, og de forsøger alle sammen at tjene nogle penge. Nogle tigger, nogle finder småjobs, mens andre bevæger sig ud i narko og prostitution. Men fælles for dem alle er, at de bare prøver at overleve, siger Eva Ravnbøl.
På denne tiden av året er det vanligvis langt fra så mange, og Ravnbøl sier at italienske medier og hjelpeorganisasjoner allerede nå tror at antallet asylsøkere blir det høyeste noensinne. Det ankommer også flere barn (EMA) – i alderen 15-17 – enn før:
Over til nestleder og justispolitisk talsperson for AP, Hadia Tajik:
– Det er oppsiktsvekkende usant at han [Frps Helge André Njåstad] kommer med påstanden om at dette kan utløse en asylstrøm.
Javel, ja. Det oppsiktsvekkende er nok helst at noen faktisk påstår det motsatte med alt vi nå vet.
Slutt å late som
Det er greit nok å jobbe for en liberalisering av eksisterende regelverk, men da får man gjøre det med åpent visir og ikke gi inntrykk av at det ikke vil medføre økt tilstrømming. Men ønsker man økt tilstrømming av vanskelig integrerbare, både økonomisk, sosialt og kulturelt, asylsøkere samtidig som vi baler med store integreringsproblemer og manglende mottakskapasitet – som i: boliger, arbeidsplasser, helsetjenester, skoleplasser etc. – så skylder man å offentlig redegjøre for hvorfor og hvordan man akter å gjennomføre det rent praktisk. Og ikke minst: hvordan det skal finansieres.
Velger man likevel å snakke innstramninger i den ene enden, mens man liberaliserer i den andre, så skal man ikke bli forbauset over at politikerforakten, som allerede er betenkelig høy, øker og at folk blir mistenksomme til den politiske ledelsen og deres lojale støtter i media. Villet politikk er villet politikk, men da får man også vedkjenne seg den.
Å late som om man ikke kjenner til eller forstår påviste og velkjente mekanismer er ikke lenger gangbart i et dypt splittet, polarisert og urolig Europa – selv ikke i Annerledeslandet.