Kronikk VG 18. mai
Henriette K. Sandven (barne-og ungdomspsykiater):
«Enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge er overlevere, ikke ofre. De er sterke individer som har tålt en oppvekst under trange kår og de har overlevd en farefull flukt.»
«Som et resultat av dette er de oftest robuste, selvstendige og ressurssterke.»
Men disse sterke og ressurssterke individene som reiser halve verden rundt, godt hjulpet hjemmefra med penger til reisen, som skal dekke både kost og losji, billetter til både tog, buss, båt og kyniske menneskesmuglere underveis, blir i løpet av kort tid i det norske systemet psykiatriske pasienter, ifølge Sandven.
Veien er kort fra å være en «overlever» til å bli en psykisk nedbrutt offer i det norske asylsystemet. Du verden.
Sandven: « … problemet er at de blir ofret, gang på gang, og resultatet er psykisk uhelse.»
Sandven kommer med et eksempel: «Farhad var 14-år da han kom som enslig mindreårig asylsøker til Norge i oktober 2015. Han mistet sin dokumentasjon under flukten og også kontakten med sin familie i Afghanistan.»
Hva skyldes det at påfallende mange enslige mindreårige asylsøkere (EMA) mister ID-papirene underveis? Hvordan er det mulig å reise gjennom flere land uten pass og ID-papirer? Og hvorfor er det så mange EMA som har mistet kontakten med familien når norske myndigheter prøver å avklare identiteten? Da er hele slekta i Afghanistan eller annet hjemland som sunket i jorda, borte vekk.
Ringer det ingen bjeller hos barne- og ungdomspsykiater Henriette K. Sandven?
Hvorfor tror Sandven ubetinget på når Farhad sier han er 14 år, når UDI har vurdert hans alder til 17 år? Sandven sier: «alle som kjenner ham mener han må være 15 år.» Hvem alle? Hvor troverdig er det?
Sandven mener det er Norge som har skapt en Farhad – som i utgangspunktet var sterk og frisk – til å bli en svak og syk gutt som «kvalifiserer for flere psykiatriske diagnoser.»
Altså, det er systemet i Norge som har skapt dette, ikke asylsøkeren selv eller de forhold vedkommende kommer fra.
«Systemet er problemet og årsaken. Kan vi tilgi oss selv for at vi tar imot ressurssterke unge overlevere og bryter de ned.»
«Kan vi tilgi oss selv for at vi sender de ut igjen i verden som psykisk psyke etter at vi har ofret dem ved det asylpolitiske alteret?»
Norge har ikke ubegrenset med ressurser. Det handler om å bruke enhver krone som avsettes til bistand på best mulig måte.
Hvor mange ganger må vi gjenta det enkle faktum?
Sandven nevner ingenting om at de enorme kostnadene som er forbundet med såkalte EMA hadde kommer langt flere til unnsetning i et lavkostland som Afghanistan. Du kunne bygget skoler, sykehus, boligområder og fosterhjem for hva en enslig mindreårig koster i Norge.
Kostnaden per EMA under 15 år skal være rundt ni millioner kroner på seks år. Det koster samfunnet ni ganger mer å ta hånd om en enslig, mindreårig asylsøker enn en voksen asylsøker, i følge Aftenposten.
Grunnen til at behandlingstiden blir så lang i Norge skyldes at det er både tid- og ressurskrevende å avklare identiteten og alder på enslige mindreårige som prøver å ljuge seg til oppholdstillatelse i Norge.
Det enkle faktum velger Sandven å se helt bort ifra. Fra den kanten heter det at systemet i Norge ofrer mennesker gang på gang.
Det er helt utrolig hva fake-VG lar passere i spaltene.