Aftenposten 4. mai
Medierevisjonen med Mina Ghabel Lunde er bekymret for at nyhetsmediene skaper et «oss og dem»:
«Når et terrorangrep som tar fire menneskeliv i vårt naboland, får mangfoldige ganger så mye nyhetsdekning som angrepene som tar 400 muslimske liv.»
«Flere har allerede påpekt blodtåken som norske medier samlet gikk inn i tidligere i vår, da en lastebil kjørte inn i et kjøpesenter i Stockholm og drepte fire mennesker.»
«Informasjonen gikk i loop og etterlot et inntrykk av at det ikke hadde skjedd noe annet i verden.»
«Betingelsen for at redaksjonene skal sette alle kluter til etter et terrorangrep ser ut til å være at livene som går tapt er vestlige. Vi hører knapt om de andre.»
«Hva om mediene, som skal være våre øyne og ører ute i verden, hadde rapportert med samme innlevelse hver gang islamister tok menneskeliv i Pakistan, Irak, Afghanistan, Syria, Bangladesh og Tyrkia?»
Det er naturlig å kategorisere mennesker i grupper. Gruppetilhørighet er helt avgjørende for individets selvoppfatning og garanterer sosial kontakt, samhold og trygghet. Slik er det over hele verden.
Blod er tjukkere enn vann, uansett hvor fanatisk globalist og verdensfrelser du ønsker å fremstå. Vi kan aldri utviske «oss og dem» tankegangen.
Vi bor faktisk ikke i Pakistan, Irak, Afghanistan, Syria, Bangladesh eller Tyrkia. Hva som skjer i disse landene har begrenset interesse for nordmenn flest. Sånn er det bare.
Derimot når terrorangrep rammer oss i vår egen bakgård er det naturlig at mediefokuset blir deretter.
Pressen i Norge skal først og fremst være øyne og ører for alt som berører nordmenn. Journalistens samfunnsrolle er å gi oss informasjon om politikk og kultur for nordmenn, legge til rette for en kritisk debatt om samfunnet, og utøve press og kritikk mot politiske og økonomiske makthaverne – altså først og fremst gi oss informasjon i hverdagslige spørsmål som berører nordmenn og ikke hva som skjer i langt-vekk-istan!
Hvorfor i alle dager skal Pakistan, Irak, Afghanistan, Syria, Bangladesh eller Tyrkia få like stor oppmerksomhet?
Det er jo helt høl i hue spør dere meg!
Dessuten, hvis pressen oppgave var å dekke elendigheten i tredje verden hadde det ikke vært plass til annet i spaltene. Verden er grunnleggende urettferdig, det har den alltid vært, og det kommer den alltid til å bli – og vi kommer alltid til å tenke «oss og dem».
Det er menneskene rundt deg som du møter daglig på gata, i butikken, på jobb, venner og kjente som snakker samme språk, som tenker noenlunde likt som deg, som du har følelsesmessig tilknytning til som er viktig for folk – Og ikke menneskene på andre siden jordkloden. Det er jo en helt latterlig PK-tankegang.
Menneskers innebygde behov for sosial tilhørighet kan vi ikke utradere. En naturlige trang til sterkere samhold og forsvar kommer til overflaten når mennesker i vår nærhet blir drept av fremmede.
Det norske samfunnet har gjennomgått store forandringer de siste tiårene, kulturelt, økonomisk og sosialt. Når det «kjente og kjære» forandres til det ugjenkjennelige blir folk feed up.
Når terroren rammer i Europa blir det naturlig nok bred dekning i avisene. I slike situasjoner aksentueres en «oss og dem»-tankegang hvor man er opptatt av å sikre seg og sine.
Sånn er det bare.