Nylig ble det kjent at etter en hard drakamp på Stortinget er det flertall for at tilbakekallelse av norsk statsborgerskap skal avgjøres i domstolene. Det er kun Høyre og Fremskrittspartiet som er motstandere av dette – mildt sagt – vanvittige forslaget.
At innvandringsliberale partier som SV, Venstre, MdG og det bakstreverske Senterpartiet, går inn for en slik ordning kan en forstå ut fra deres generelle ansvarsløshet på feltet. At Arbeiderpartiet legger seg på denne linjen, er derimot svært overraskende. Utvilsomt er det stortingsvalgår, for da gjelder det å gi sittende Regjering (nok) et nederlag. Koste hva det koste vil.
Ap, som mer eller mindre har regjert i hele etterkrigstiden og som har ambisjoner om å gjeninnta taburettene til høsten, ofrer regelrett det tradisjonelle maktfordelingsprinsippet.
Og det knapt uten reaksjoner fra den fjerde statsmakt. Mediene ser seg igjen blind på innvandrere, som en skulle tro var uten rettssikkerhet i Norge. Men her står prinsipielt mye mer på spill.
Maktfordeling
Makt kan være farlig, endog livsfarlig. Makt korrumperer. Makt kan misbrukes. Akkurat derfor må makt fordeles, ikke minst hva gjelder statsmakten. I vårt system fordeles makten på det som skal være tre uavhengige institusjoner: den lovgivende (Stortinget), den utøvende (i praksis regjeringen) og den dømmende (domstolene).
Domstolenes funksjon er – eller skal vi si: har vært – den dømmende. Det er en kontrollfunksjon. Domstolenes dømmende virksomhet er å straffedømme forbrytelser, dømme i sivile tvister og i tvister mellom det private og offentlige.
Dette gir at domstolene skal påse at forvaltningsvedtak ivaretar den enkeltes borgers rettssikkerhet. Som f.eks. tilbakekallelse av norsk statsborgerskap.
Men nå har altså et flertall på Stortinget kommet til at domstolene skal gå fra å være kontrollerende til utøvende.
Domstolene skal ikke lenger prøve et foreliggende forvaltningsvedtak om tilbakekallelse av statsborgerskap, men selv være vedtaksmyndigheten. Skjønner flertallet på Stortinget hva de er i ferd med å iverksette?
Det var SV som tok initiativet til forslaget om domstolsbehandling. Bare det i seg selv burde fått alle alarmklokker til å ringe, for et mer ansvarsløst parti enn SV skal vi lete lenge etter.
– Jeg er veldig glad, dette slår fast rettsstatsprinsipper i Norge, prinsipper som jeg tror flertallet her trodde var på plass, men fordi regjeringen har prioritert å grave i slike saker, så kom det for en dag at her bruker man forvaltningsvedtak på noe av det mest alvorlige som kan skje med et menneske, nemlig å miste et statsborgerskap, sier Karin Andersen (SV) til TV 2.
En rettsstat er en lovstat. Det vil si at staten utøver sine oppgaver på grunnlag av lover. Lovene vedtas av Stortinget. Det gir igjen at lovene har politiske intensjoner, eller det som kan betegnes som politiske forutsetninger. Å gjøre domstolene til en utøvende myndighet kan vanskelig tolkes til «å slå fast rettsstatsprinsipper», det kan heller tolkes til en farlig sammenblanding av det som skal være uavhengige institusjoner.
Rolleblanding
Stortinget kan i prinsippet gjøre hva det vil, men det fungerer dårlig i et representativt demokrati. Men siden vi er en rettsstat, må politiske intensjoner bygges inn i lover og vedtak. Når Stortingets kontrollorgan, Riksrevisjonen, gjennomfører forvaltningsundersøkelser gjør de det ut fra Stortinget vedtak og forutsetninger. Sistnevnte er fordi det ikke nødvendigvis er alt som er direkte uttalt, men det vil likevel være (forhåpentligvis) nokså åpenbart hva som er Stortingets forutsetninger.
Riksrevisjonen, som domstolene, legger seg således ikke opp i de politiske forutsetningene. Riksrevisjonen kontrollerer om forvaltningen etterlever kravene som settes av Stortinget, slik som domstolene ikke skal overprøve forvaltningens skjønnsutøvelse. Denne skjønnsutøvelsen er en tolkning av de politiske intensjonene. Nettopp at ulike aktører ivaretar ulike roller er et av de genuine prinsippene for å sikre maktbalanse.
Ved å gjøre domstolene til en utøvende makt i tilbakekallelse av statsborgerskap må domstolene selv ivareta denne skjønnsutøvelsen. Det er ikke bare rolleendring, men rolleblanding. Det er farlig.
Domstolsadministrasjonen sier nei
Det er også på sin plass å minne om at Domstolsadministrasjonen, som bør være den autoritære stemme i denne saken, selv avviser forslaget. De åpner sitt høringssvar med følgende:
Domstolene er ikke hørt
Vi mener det er svært uheldig at lovforslag som innebærer endringer av stor prinsipiell (og praktisk/økonomisk) betydning, ikke har vært undergitt en drøfting med domstolene før politisk enighet om endringen er etablert.
Nå må, om ikke annet, Ap ta til vettet.
Det er rett og slett skremmende å være vitne til hvordan en fundamental endring i maktfordelingsprinsippet kan gjennomføres av ansvarsløse politikere.