Vi burde i dag faktisk feire det som skjedde i nord på tirsdag. Nordlys slår fast på lederplass, og det med fynd, at islam og terror har en åpenbar kobling. Dette er, mildt sagt, ikke hverdagskost i Norge (eller andre europeiske land). Slik lyder formuleringene om vår egen statsminister og andre politikeres kjærlighetserklæringer etter terroren i Manchester:
Men rent intellektuelt er det ikke mulig å tro på at samhold og kjærlighet skal være det viktigste redskapet for å bekjempe terror. Det første vi bør gjøre, er å slutte å late som om angrepene ikke har noe med islam å gjøre. Det er en uansvarlig fortielse fra våre politikere, for den politiske ideologien som skaper volden og hatet, har i høyeste grad noe med islam å gjøre. Å fortsette denne fornektelsen, er en fornærmelse mot allmennheten, som for lengst har tatt inn over seg det få av våre ledere dessverre våger å erkjenne.
Ikke verst! Endog i setningen før dette avsnittet benyttes begrepet «kalifatet». Jeg måtte rett og slett gni meg i øynene. Det er altså likevel ingen konspirasjon fra meg og mine likesinnede å bruke det samme begrepet som islamister og jihadister refererer til?
Terrorens mål synes å være en fullskala krig mellom muslimer og ikke-muslimer, som igjen skal føre til Europas sammenbrudd, og etablering av det islamske kalifatet på kontinentet vårt.
Bravo, Nordlys! Og ja, dette er også Det muslimske brorskapets strategi. De skal bygge kalifatet på restene av et Europa som krabber på fire. Så var det ingen konspirasjon, det var ikke ekstremt å si det som det er. Men det VAR det inntil helt nylig.
Slik ser det ut når terroren rammer Europa. Dette må møtes med kjærlighet og samhold…
Oss ekstremister
La meg minne Nordlys om hva som har blitt trykket i denne avisa. Her ved politisk redaktør, Skjalg Fjellheim, etter at Aftenposten kjørte kampanje i fjor grunnet mine forslag til hvordan bekjempe islamsk ekstremisme. Kampanjen benyttet blant andre Det muslimske brorskapets fremste kjente mann i Norge (sic), Basim Ghozlan. Ja, du leste riktig, og det fortsatte slik i Nordlys:
Hege Storhaug har definert seg selv ut av en fornuftig og rasjonell samtale om innvandring og asylpolitikk. Etter et intervju med henne i Aftenposten denne uka er det klart at hennes idealisme og aktivisme har glidd over i fundamentalisme.
Storhaug vil at den norske Staten skal redigere Koranen, stenge moskeer og heller ikke tillate bygging av nye. Hege Storhaug angriper helt grunnleggende menneskerettigheter. Hun hamrer løs på grunnmuren i vårt liberale demokrati.
Paradokset er himmelropende. Storhaug krever at de som kommer til Norge skal anerkjenne universelle menneskerettigheter, men mener at vi selv kan se bort fra dem i kampen mot sharia-islam.
Taktikken til de «pene og rene» er: Mal personen så ekstrem at vedkommende må fratas ytringsfriheten. Vedkommende har selv «definert seg ut» med sin angivelige ekstremisme. Og for Guds skyld, husk å referer vedkommende sine meninger uriktig: Staten skal redigere koranen? Ingen flere moskeer, uansett moské-type? Ja, min idealisme har åpenbart «endt opp i fundamentalisme»… Når man ser denne språkbruken, så er det grunn til å bli skremt. Hvilke termer skal Fjellheim og hans like bruke når ekte fundamentalister står foran dem? Det er som med begrepet rasisme, det er delvis ødelagt. Og det var ikke HRS, meg og våre like som sørget for den ødeleggelsen. Det er nok Fjellheim klar over.
Demoniserende generaliseringer
«Et oppgjør med radikal islam kan aldri starte med å stanse fri religionsutøvelse», fortsetter Fjellheim. Ja, i Manchester var det virkelig fri religionsutøvelse til fulle. Men Fjellheim mener sånne eklinger som meg og mine like, er slemme: Vi vil stoppe religionsutøvelse. På dette tidspunktet, februar 2016, hadde Islam. Den 11. landeplage, vært på markedet i over tre måneder. Begrepene Mekka-muslimer og Medina-muslimer var godt etablert. Men at jeg skiller mellom dem som kun har et spirituelt, personlig forhold til en guddom fra Muhammeds Mekka-periode, og dem som vil underlegge ulike deler av (eller hele) samfunnet islamsk lov, sharia, se det faktumet undergravet Fjellheim totalt.
I norsk sammenheng har Storhaugs prosjekt klare likhetstrekk med det endimensjonale verdensbildet til kommunist-kadrene i Akp-ml. Også der sto dystopi og en urokkelig tro på endetiden sentralt. Det som gjaldt, var forberedelser til konfrontasjon og et endelig oppgjør med fienden ved hjelp av autoritære metoder.
(…)
Selv har jeg fått nok av hennes demonisering av muslimer som gruppe. Hun hevder selv at hennes tiltak ikke er rettet mot den enkelte muslim. Men å nekte alle muslimer fri utøvelse av sin religion, er et intolerant angrep på dem alle, en hel gruppe.
Ja, dette var verre enn jeg husket. Nekte alle muslimer å praktisere sin religion, ikke snaut! Muslimer er én gruppe, i henhold til meg…
Det neste «poenget» hadde jeg også glemt for lengst, nemlig at min stemme mobiliserer Pegida og Soldiers of Odin! Nå måtte jeg le, for hvor er alle disse sympatisørene blitt av? Gjorde jeg rett og slett en elendig jobb?
I dette klimaet har også Storhaug møtt en viss aksept blant mennesker som ikke tilhører de tradisjonelle innvandringsfiendtlige gruppene. Men Hege Storhaug støter nå fra seg de fleste moderate stemmer, som er engstelige for å bli assosiert med hennes mest ekstreme synspunkter. Derimot fungerer hun mobiliserende for grupper som Pegida og Soldiers of Odin. Hva tenker hun selv om disse grupperingene og midlene de vil bruke i kampen mot islam?
Storhaug fremstår som retthaversk, konfronterende og fullstendig uten tro på dialog.
Det er ennå lov å håpe på en oppvåkning. At det skal bli rom for flere nyanser i Storhaug verden. At hun selv, som feller harde dommer over alle som ikke følger hennes vei, også er i stand til å se hvilken makt hun har over andre. Og at hun tar inn over seg hvilken enorm polarisering hun nå bidrar til.
Jeg skulle ønske at Fjellheim og hans like nå tar inn over seg den enorme polariseringen dødsskvadroner i islams navn skaper, kombinert med salafister og Brorskapets samme polarisering med lovlige midler – og elendige journalisters rolle i det hele. Men det er kanskje mer kostnadsfritt å skyte på oss som står på frihetens side, og ikke de som er en trussel mot oss, fordi deler av dem også er villige til å bruke vold? Og de som ikke er det, de står klar med ekstremisme-malerkostene og venter på muligheten, ikke sant Fjellheim?
Halleluja, la oss få mer dialog!
Terroristene henter næring i islams tekster. De henter næring i moskeer og hos hatpredikanter som benytter de samme moskeene. Ja da, jeg vet PST og TV2 – med flere – sier dette ikke stemmer, men jeg står på mitt, for jeg tror mer på en avhopper-imam som Ahmed Akkari, som skriver om disse forholdene i boken Min afsked med islamisme (2014). Dessuten velger jeg å ta inn over meg hva jeg gjennom årene har observert, som at terrorister og jihadister vi kjenner har frekventert kjente moskeer i Norge, og som at viljen blant imamer og forstandere i de samme moskeene til å ta et oppgjør med disse personene er ytterst liten («vi kan jo ikke nekte folk å komme hit og be»). Derfor blir det heller ikke demonstrert massivt i gatene etter grotesk terror på europeisk jord, anført av moské-Norge. Å ta avstand fra «brødre» som har ofret seg for ummahen og nå er i paradis, er neimen ikke enkelt. (Selvsagt mener jeg ikke at «alle» imamer og dets like har denne holdningen, men jeg glemmer eksempelvis aldri at Basim Ghozlan sa i NRK-dokumentar at han ikke ville stoppet Nairobi-terroristen Hassan Abdi Dhuhulow, som drev ren propaganda for jihad. Hvorfor grep ikke Fjellheim og co. i mediene fatt i denne mildt sagt oppsiktsvekkende uttalelsen?)
Fjellheim ser for seg dialog som sentralt. Vi må bygge broer. Med hvem?
Vi står nå i en situasjon der Norge har et sterkt behov for å bygge tillit mellom fastlåste posisjoner, og at venstre- og høyresiden i norsk politikk må finne sammen om de viktigste løsningene.
Hege Storhaug gjør det mye vanskeligere å bygge denne broen.
Smak på dette, og ta inn spørsmålet: Hvem sa når at det må bli slutt på det partipolitiske og det blokkpolitiske spillet om vår tids viktigste spørsmål: Ureformert islams inntog i vårt samfunn? HRS har «kjeftet» år ut og år inn og advart mot dette ødeleggende spillet.
På den andre siden: Hvem har forfektet ideen om at man skal bygge broer til ekstreme krefter i moskémiljø og islamske bevegelser? Jo, eksempelvis Aftenposten som vil ha Islam Net med i arbeidet mot såkalt «radikalisering» (sic). (Tror dere for øvrig at Aftenposten kommer til å beklage den glippe ever?)
Men, hurra?
Men det flotte er: Nordlys innrømmer at islam og terror har en åpenbar kobling. Nå venter vi på tiltaksforslagene. I Tromsø har vi Alnor, en ekstrem-moské med eksempelvis åpne bånd til saudisk ideologi, avslørt av Nordlys selv. Hva gjør vi med det? Hva gjør vi med at barn går på koranskole i denne moskeen? Hva gjør vi med at barn kan sendes på koranskoler i Afghanistan og Somalia, eksempelvis, uten konsekvenser for foreldrene? Hva gjør vi med at de settes til å messe på koranvers om å drepe jøder, messe på vers om hat mot ikke-muslimer, om kvinners underlegne posisjon, og læres opp til at vårt samfunn er haram («krigens hus») og forkastelig? Hva gjør vi med hatpredikanter som forpester ungdom? Hva gjør vi med at jihadister har fått innvandre til Norge som fredelige og nødtrengende asylsøkere?
Jeg har nevnt noe her. Nå venter vi spent dere, og husk å ha malingspannet klart når Fjellheim og hans like eventuelt kommer med noe konkret og solid, hvilket jeg dog betviler. Det må nok mer terror til før det lysner i de rekkene, nedsnødd som det har vært år ut og år inn. Akkurat sistnevnte har kostet oss dyrt som samfunn. Friheten vår har vært utsatt for tæring, og konsekvensene skal du og jeg lever med resten av våre liv. Sann mine ord, for det finnes ingen gode løsninger lenger. I vårt demokratis ånd er nemlig de gode løsningene at man sammen setter seg ned og diskuterer problemene, blir enige om løsninger, og fredelig går hver til vårt. Slik kan man ikke behandle disse kreftene, jihadister/terrorister, salafister og Brorskapet. Same shit, but different wrapping.