Ordet «meningsløst» tilhører Erna, statsministeren vår. Slik forklarer hun terroren som drepte 22 i Manchester og skadet mer enn det doble. «Uforståelig» er Børge Brendes analyse av samme terror, mannen som sikter seg inn på en internasjonal toppjobb.
Samme analyse-egenskaper har flere toppolitikere. Så hvis du ønsker å kunne sende barna dine i full trygghet på en popkonsert i fremtiden, da er det bare å stemme Venstre. Trine Skei Grande, hun som mener at islam ikke er noe problem, men slike som meg («rasist og islamofob») er det virkelige problemet, har nemlig funnet løsningen i terrorens tid for oss vanlig dødelige: Vi skal være mye flinkere med kyss, klapp og klem.
Altså: Kyss en mullah hver eneste dag og freden senker seg i Krigens Hus, huset der islam ikke hersker, altså Europa.
Vi må bli flinkar…
Helt konkret sier Den Grande dette på Facebook 23. mai:
(…) terror er bare sluttresultatet av en lang prosess. Det starter alltid med et menneske. Med ei jente som aldri får et vennskap, men en gutt som alltid føler seg misforstått. Utenforskap kan ramme alle. Det som kanskje er mest skremmende, er at vi alle kan være med å redde noen fra det. Vi har alle et ansvar for hverandre. I landsmøtetalen min i 2016 sa jeg at vi i Norge helt enkelt trenger, er politikk for å skape gode venner. Folk som har venner, har tillit. Folk som har venner har respekt og forståelse for andre. Folk som har venner har noen til å løfte seg opp når alt annet butter imot. Og det starter faktisk med dette (min uthevelse).
Ja, du verden så befriende, hvis det var så enkelt! Er det virkelig lov å være så blottet for helt grunnleggende algebra? Er Grande fullstendig faktaresistent? Islams grenser har vært blodige i 1 400 år. Det ligger i islams basale gener å dominere over andre. Tror hun Salman Abedi – Manchestermonsteret – var utsatt for rasisme og islamofobi, og derfor hevnet seg morderisk på omgivelsene? Tror hun virkelig det? Eller later hun som hun tror det? Jeg vet ikke. Men jeg hadde forventet at en partileder med ambisjoner om å fortsette på Stortinget etter september 2017, siktet noe høyere kunnskapsmessig. Med slike uttalelser er faktisk Grande en betydelig del av problemet: Fornektelse kombinert med idioti er med på å bære ved til et bål som ulmer, nemlig raseriet til oss vanlige folk som vi typisk ikke tør vise andre steder enn på bakrommet.
Som ei venninne sa det på telefon fra England i stad: Det er først i de private rommene at engelskmennene tør si hva de mener. Ingen tør åpent å kritisere islam eller moskeer og muslimske ledere.
Vi vanlige folk vi har for lengst forstått at unge som Salman Abedi har blitt skjøvet så langt bort fra nasjonalstatens fellesskap som mulig – av islamske krefter. Han er oppdratt til å hate oss, til å avvise oss og vårt levesett, det til tross for at han ble født på de britiske øyene med alle mulige rettigheter og velferdsgoder som enhver annen borger.
Han kom i utgangspunktet til dekket bord, men valgte å knuse krystallet og porselenet. Å tre inn i det britiske fellesskapet anses som en dødssynd, som å bli en del av kafir, de vantro. Det anses av moskékrefter (salafister, Brorskapet, jihadister) rett og slett som frafall fra islam. Så kyss, klapp og klemmer er nettopp det samme som dødssynd, bare så det er understreket for de naive og uvitende.
Det Grande gjør her er å bygge oppunder offernarrativet til islamister: Alt som skulle gå feil, være seg en feilbombing utført av amerikanere i Afghanistan til et overfall av en tilfeldig muslim, blir i deres øyne et bevisst angrep på muslimer og islam. Tankesettet er livsfarlig, det er bokstavelig talt drepende.
Av ingenting bygde Gud verden.
Voldelige motreaksjoner
Moskékreftene står sterkt i Storbritannia. Majoriteten av moskeene er dominert av farlige krefter som skyver muslimer bort fra nasjonalstaten. I 2014 var anslaget av kun to av 1 700 britiske moskeer fremmet synspunkt i tråd med et moderne samfunn. Seks prosent av moskeene fremmer saudisk ideologi, 45 prosent følger Deobandi-retningen (fra subkontinentet, stiftet av islamisten Maulana Maududi, og samme ideologi som Islamic Cultural Centre i Oslo). Deobandi adskiller seg lite fra salafismen til saudiaraberne, bare så det er sagt.
The largest single group — the one which arguably gives Islam in Britain much of its character — is the Deobandi. It controls around 45 per cent of Britain’s mosques and nearly all the UK-based training of Islamic scholars. What most Deobandi scholars have in common is a conservative interpretation of Islamic law: television and music for the purposes of entertainment, for example, are frowned upon if not banned. Women are advised not to emerge from their homes any more than is necessary.
De titusenvis (og antakelig mer enn det) britiske barn og unge som vokser opp i denne atmosfæren, trenger noe helt annet enn kyss, klapp og klem. De trenger blant annet at kroken settes på disse dørene som forpester deres sinn. Det vil dog ikke skje, av den enkle grunn at politikerne både her og i Storbritannia ikke aner hvordan de skal takle denne angivelige «religionen», og fremstår mer som livredde høns enn politiske ledere. De er (antakelig) redd at handling utløser voldelige motreaksjoner. Og, merk dere at Brorskapets antatte ledende mann i Europa, Tariq Ramadan, varslet nettopp vold allerede i en bok i 2006:
«Islam er en faktor som det er behov for å ta med i betraktning, og som må regnes med i fremtiden. Hvis denne realiteten blir fornektet, vil det uunngåelig føre til radikal motstand og sammenstøt.»
Slik snakker en helstøpt islamist, og vi bør tro ham. Men i stedet for å unnvike handling, bør det handles snarest. Jo større problemene får vokse seg, dess verre blir det å løse dem. Er det vanskeligere enn det?
Ungdomopprøret til VG
Mangeårige ledende kommentator i VG, Anders Giæver, har fremdeles ikke fått med seg helt grunnleggende forhold om hva som skaper jihadister. Derfor klarer han å «forklare» oss lesere at «årsakene» til fremveksten av disse dødelige kreftene «ikke (er) klarlagte». Hvordan er det mulig!? Årsakene har en 1 400 år lang historie, og vi er nå i den tredje jihaden mot Europa. Få det inn i hodet ditt, Giæver, de hater oss og alt vi står for, og de mener at paradis på jord skapes først når islam er i førersetet på alle tenkelige nivå i et samfunn. Det er pur ideologi. Akkurat som nazismen, men enda farligere grunnet det religiøse sløret som gjør intellektuell motstand så vanskelig for så alt for mange, ikke minst blant dere journalister.
Giæver kaller jihadismen for «et pervertert ungdomsopprør». Dette er kulturrelativisme av verste slag. Giæver prøver å altså å føre paralleller mellom Vestens unge og jihadens frontsoldater. Det er et intellektuelt havari. Derfor ikke til å undres over at han overhodet ikke problematiserer islams rolle. Man kan spørre seg: Går det an å omtale krystallnatten i 1938 uten å peke på nazismen? Selvsagt ikke.
Det vi kan og bør håpe på er at vi nå er inne i en tid som heter «begynnelsen på avslutningen» av den naive og destruktive epoken. Da lukker man ørene når Grande og co. åpner munnen.