Den italienske regjeringen mener landet har nådd et metningspunkt. De søker nå EUs godkjenning for en betydelig revisjon av asylprosedyrene, melder The Guardian.
På de fire dagene mellom 24. og 27. juni ble det registrert 8.863 migranter til Italia via Middelhavsruten, inkludert mer enn 5.000 på mandag alene. På tirsdag ble ytterligere 2.000 registrert. Det gir ca. 11.000 på fem dager. På årets fem første måneder er det registrert 60.228 migranter til Italia denne sjøveien, mens 1.562 er rapportert omkommet. Antallet migranter fra Libya i år antas å overstige de 200.000 som ble registrert i fjor.
Det ble registrert i underkant av 23.000 ankomster i mai. Siden begynnelsen av 2016 har bare juli og oktober i fjor hatt høyere antall ankomster via Middelhavruten. Flest så langt i 2017 er ankommer fra Nigeria, med rundt 15 prosent, etterfulgt av Bangladesh (12 pst) og Guinea (10 pst).
Regjeringen vurderer å blokkerer båter som frakter migranter, og har gitt sin EU-ambassadør, Maurizio Massari, mandat til å ta opp saken formelt med EU-kommisjonen. Ett av tiltakene som diskuteres er å nekte båter uten italienske flagg innreise til italienske havner, hovedsakelig på Sicilia og Calabria.
Afrikanske migranter ankommer Europa daglig via Italia og stort sett alle som blir plukket opp av private frivillige organisasjoner (NGO-er) fraktes i land i Italia. Samtidig har Italias naboer stengt sine grenser for å hindre at migrantene tar veien nordover. Både Polen og Ungarn har nektet å ta imot migranter for å minske presset på fortrinnsvis Italia og Hellas.
Det har også rast en intens debatt i Italia om NGO-er som venter på å «redde folk» fra de libyske kystnære farvann er medløpere for menneskesmuglere.
Tvinge Europa til handling
Ikke alle er enige om at å stenge havnene for disse NGO-ene er riktig vei å gå. Mattia Toaldo, som presenteres som en ekspert på Libya i European Council on Foreign Relations, kaller det «et panikktiltak».
«Jeg vil bli veldig overrasket om det er lovlig,” sier Toaldo, da «loven krever at mennesker i nød på havet reddes. En blokade vil føre til at migranter blir flytende i Middelhavet, inkludert dem i de frivillige redningsbåtene.»
Han mener tiltaket mest sannsynlig er designet for å tvinge Europa til en eller annen slags handling, og viser til at lignende ideer har vært prøvd før – uten å lykkes. Den libyske kystvakten skulle bli mer pågående og presse båtene tilbake, hvilket ikke fungerte. Så skulle personer fra Sør-Libya fungere som «forvaringsvakter», hvilket heller ikke fungerte. Så skulle en prøve å ta affære i Niger, men det hjalp heller, hevder Toaldo til The Guardian.
G20-løsning
Angela Merkel vil redde Afrikas økonomi
Den dramatiske økningen av migranter, sammen med godt vær og en godt organisert rute for menneskehandel, er en ytterligere byrde for den tyske forbundskansler Angela Merkels plan om en langsiktig løsning på migrasjonskrisen. For Merkel innser at å styrke den libyske kystvakten med ekstra båter og trening, ikke har hatt ønsket effekt.
I forrige uke ble EUs 28 ledere enige om at Italia og Hellas skal få mer hjelp, som handler om mer krisehjelp, i tillegg til å yte mer økonomisk bistand til afrikanske land. Sistnevnte er antakelig et heller tafatt forsøk på å forhindre at folk vil forlate hjemlandet med kurs for Europa. For også Merkel skal frykte at de langsiktige demografiske prognosene betyr at rundt 100 millioner afrikanere kan sette kursen mot Europa. Det vil i så fall bety at Europa kneler.
Kongstanken til Merkel skal være å demme opp migrasjonsbølgen ved å bekjempe fattigdom i Afrika. Konkret ønsker hun at afrikanske land slår seg sammen og forplikter seg til økonomiske reformer, blant annet i samarbeid med private investorer som hun mener vil bringe bedrifter og arbeidsplasser. Dette skal skje i samarbeid med G20, som er et uformelt forum for problemstillinger av økonomisk art, sammensatt av de 20 største økonomiene i verden.
G20s Compact with Africa, koordinert av det tyske Finansdepartementet, har som mål å bedre forholdende for bærekraftige investeringer i Afrika for private investorer, samt investeringer i infrastruktur, økonomisk deltakelse og sysselsetting.
Med andre ord håper Merkel å greie det som de fleste land i Afrika ikke selv greier. Spørsmålet er om afrikanere selv tror på dette. Det er antakelig bare praktiske erfaringer som vil gi dem en slik tro, men det krever nok også et Europa som setter foten ned for migrasjon.
All den tid Europa tillater asylsøkere å ta seg til Europa vil nok langt de fleste ha større tiltro til en fremtid i et velfungerende Europa enn korrupte og vanstyrte land i Afrika. Slike endringer gjøres ikke over natten, vi snakker kanskje heller generasjoner. Og i mellomtiden kan Europa bryte mer og mer sammen. Det burde snart også snart begynne å kraftig bekymre europeiske ledere.