Ingenting er så hellig i medier som nettopp kildevernet. Fra Norsk redaktørforening – ledet av Aftenpostens Harald Stanghelle – kan vi blant annet lese følgende om kildevern (vår utheving):
«Kildevernet omtales ofte som ‘medienes kildevern’ og fremstilles i blant som en rettighet for redaktører og journalister. Det er på sett og vis riktig. Samtidig tilslører det kildevernets reelle begrunnelse: Å sikre at kilder som har viktige opplysninger og historier som bør løftes frem i det offentlige rom, har en sikkerhet for at deres identitet ikke vil bli avslørt og dermed risikerer å bli utsatt for ulike sanksjoner. Kildevernet er altså et vern som er til for kilden. Samtidig har kildevernet en samfunnsmessig begrunnelse, som henger nøye sammen med den såkalte anonymitetsretten; kildevernet skal bidra til å allmennheten får kjennskap til viktig informasjon som de ellers ikke ville fått tilgang til, fordi de som sitter på informasjonen ikke tør å stå frem med den.
For ordens skyld: Det vi omhandler her er det juridiske kildevernet. Som de fleste vet har medienes sin egen etiske standard for kildevernet – i Vær Varsom Plakatens punkt 3.4 og 3.5. Det etiske kildevernet er i praksis absolutt. Det juridiske kildevernet har fortsatt noen huller.»
Pressens etiske kildevern
Så langt alt vel. Kildevernet er først og fremst til for å beskytte kilden. Og det etiske kildevernet – som dertil i praksis er «absolutt» – fremkommer i VVP, hvor det heter:
3.4. Vern om pressens kilder. Kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn og er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave og sikre tilgangen på vesentlig informasjon.
3.5. Oppgi ikke navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er uttrykkelig avtalt med vedkommende.
Ingenting er så hellig for mediene som kildevernet. Det vil nok Aftenpostens redaktør og leder av Norsk redaktørforening, Harald Stanghelle, skriver under på.
Kildevernet er altså livsviktig for pressen. Det er en forutsetning for frie mediers eksistens. Og at mediene verner om kildene skal ingen betvile. Alle som har prøvd en sak for Pressen faglige utvalg (PFU) vet det. Ifølge PFU er de opprettet av Norsk Presseforbund med «formål å overvåke og fremme den etiske og faglige standard i norsk presse. Utvalget behandler klager mot alle medier og avgir uttalelser, som offentliggjøres. Som retningslinjer for sitt arbeid legger utvalget til grunn Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten.»
HRS har hatt mange saker i PFU, men om det blir tap eller vinn er rene lottoen. Det mest oppsiktvekkende med PFUs avgjørelser er nettopp hvordan de forholder seg til medienes kildebruk. HRS generelt, og Hege Storhaug spesielt, har vært utsatt for en rekke påstander i medier, både fra åpne og anonyme kilder. Disse sakene har alle hatt én fellesnevner, nemlig medienes troverdighetsvurdering av kildene bak påstandene. Vi har hver gang dokumentert, i den grad det er mulig å dokumentere noe som ikke eksisterer, at påstandene ikke har noen sannhetsgehalt. I siste sak av denne karakter (påstander fra Amal Aden) endog med lydbevis – som verken PFU eller andre medier ville lytte til, med unntak av Dagbladet: men de fordreide igjen bare sannheten i sin omtale. PFU på sin side viser til at hvis aktuelt medium sier de har gjort en god vurdering av kildens troverdighet, så legger PFU dette til grunn i sin vurdering.
La oss ta et eksempel, som viser en typisk reaksjon i mediene: I Aktuelt 16.mai 2011 ble Christian Tybring-Gjedde (FrP) intervjuet av Ole Torp. I debatten brukte Tybring-Gjedde oss som kilde til noen eksempler han kom med, hvorpå Torp uttaler:
– Du har mange gode kilder (på dette), selv om vi må legge til at Human Rights Service ikke alltid har vært like mye å stole på.
Jeg ringte sporenstreks etter programmet til Torp og spurte hva han drev med. Skriv brev, sa han i alt annet enn en hyggelig tone. Som sagt så gjort, og i svarbrevet fra NRK het det blant annet at de «ikke har hevdet at alt HRS sier og gjør er utroverdig, men at HRS som kilde må behandles med forsiktighet og forbehold». Det er utvilsomt tragikomisk når jeg nettopp hadde bedt dem om dokumentasjon på påstanden om at vi ikke er til å stole på. Hva mente NRK så var ”dokumentasjonen”? Ja, helt riktig: rykter og løsrevne sitater fra mediene. Ett av de morsomste var kanskje sitatet knyttet til en uttalelse fra SSB (2008) der SSB hevdet at vi tok feil med vår prognose på fremtidig innvandring. I dag vet kanskje til og med NRK at det var HRS som hadde rett. Og som om ikke denne form for «dokumentasjon» var nok, så hevdet like godt NRK i svarbrevet at HRS «forsyner særlig Fremskrittspartiet med argumenter og synspunkter mot ikke-vestlig innvandring i Norge».
Så mye for det absolutte etiske kildevernet i mediene – og kontrollorganet PFU som skal overvåke de etiske og faglige standardene.
Pressens juridiske kildevern
La oss så se nærmere på det juridiske kildevernet. Norsk Redaktørforening (NR) viser til at det har «noen huller». Det heter hos NR at det juridiske kildevernet (vår utheving) «formelt sett (er) et fritak fra å måtte oppgi bestemte typer opplysninger som en del av domstolenes bevisførsel, eller hvor andre myndigheter ønsker svar på spørsmål som kan røpe en anonym kilde. Kildevernet knyttes i utgangspunktet til redaktøren, men vil også gjelde andre som gjennom sitt arbeid i det medium hvor redaktøren er øverste ansvarlige, får kjennskap til de opplysninger som redaktøren ønsker å beskytte. For ordens skyld: Kildevernreglene gir ikke grunnlag for å nekte å nekte å møte som vitne i retten. Vitneplikten gjelder for alle. Det er kun det å avgi opplysninger som kan røpe kilde eller opphavsmann til visse opplysninger som redaktører og journalister kan reservere seg mot.»
Problemet til NR er unntaket som sier at retten kan pålegge vitneplikt dersom «vektige samfunnsinteresser» tilsier det og opplysningene er «av vesentlig karakter for sakens oppklaring» (begge vilkårene må være oppfylt). Dette unntaket liker ikke mediene. NR viser til at presseorganisasjonene «flere ganger har tatt til orde for en styrking og utvidelse av kildevernet», altså at mediene skal kunne holde enda mer for seg selv, både hva gjelder kilder og metode, sistnevnte for eksempel avslag på tilgang til informasjon.
Men om mediene skal ha alle rettigheter, så tro ikke at det gjelder deg og meg – og vår sikkerhet.
Kontroll og innsynsrett
Under tittelen «Justisdepartementet vil innsnevre den demokratiske kontrollen med PST. Det er en livsfarlig vei å gå» går den samme Stanghelle knallhardt ut mot justisminister Per-Willy Amundsen (FrP).
Stridens kjerne er at Amundsen vil styrke Politiets sikkerhetstjeneste (PST) sitt kildevern.
Stanghelle lener seg på en kronikk i Aftenposten forfattet av Eldbjør Lower. Lower er leder av Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenester (EOS-utvalget). PST benytter seg av det som kalles «kildeføring», en metode der PST innhenter opplysninger gjennom personer med særlig tilgang til bestemte miljøer, f.eks. radikale islamistmiljøer, som er et treffende eksempel i disse dager. Lower viser til at forslaget fra Justisdepartementets «gjenspeiler PSTs generelle bekymring for at kildens identitet kan bli kjent hvis utvalget gis innsyn i kildematerialet». Denne bekymringen deler ikke Lower, samtidig som hun understreker at EOS-utvalget ikke har behov for å vite identiteten til PSTs kilder. Likevel vil hun ikke ha et styrket kildevern hvis det går på bekostning av EOS-utvalget. For det bryter med innsynsretten, hevder hun, og EOS-utvalgets arbeid står og faller med innsynsretten.
«Ethvert innhugg i EOS-utvalgets innsynsrett i PST vil kunne reise spørsmål om ikke uretten legges i den skuffen EOS-utvalget ikke kan åpne, i tillegg til skuffens størrelse. Et videre spørsmål er om begrensninger i innsynet på ett område, kan bane vei for forslag om innsnevringer på flere områder.»
Forvirret? EOS-utvalget trenger ikke vite identiteten til PSTs kilder, men vil ikke ha noen innsnevret innsynsrett for da kan de jo ikke vite om det er noe de burde vite. Dessuten kan innsynsretten bli ytterlige innsnevret, frykter hun. Dermed kreves åpenhet for EOS-utvalget, selv om det kan gå på bekostning av kildevernet. Som igjen betyr svekket sikkerhet for borgerne.
Den ser ikke Stanghelle. Tvert om.
Demokratisk kontroll
«Aldri tidligere i EOS-utvalgets 21 år lange historie har man gått ut offentlig for å advare mot en lovendring. Nå skjer det, og advarselen er like sterk som den er dypt alvorlig», skriver Stanghelle.
Det dypt alvorlige er at Stanghelle tolker dette til å være en innsnevring av muligheten for «demokratisk kontroll» med PST.
Merk den fantastiske formuleringen; det er demokratisk kontroll når vi snakker PST, men enhver inngripen i medienes kildebruk utgjør et demokratisk problem.
For i Stanghelles optikk er kildeføring, om enn så nødvendig for PSTs arbeid, også noe som kan være «invitasjon til misbruk». Stanghelles konklusjon er at Justisdepartementet vil «lukke denne muligheten for demokratisk kontroll». Enda mer oppsiktsvekkende mener han dette er, siden EOS-utvalget «ikke ønsker å se navn og personnummer på PSTs kilder.» Mener virkelig Stanghelle at det kun er navn og personnummer som kan identifisere noen? Hva med bosted, yrke, familie, barn, venner, fritidsaktiviter etc.? Det er mye som kan bidra til å identifisere noen, så Stanghelle ville neppe lagt en slik snever definisjon til grunn om det handlet om medienes kildevern.
Det oser av mistillit til EOS-utvalget, fastslår Stanghelle. Det betyr i så fall at «hullene» i pressens juridiske kildevern oser av mistillit til hele vårt rettsvesen.
«Det demokratiske svaret på denne situasjonen må være å styrke den betrodde kontrollen med de hemmelige tjenestene. Ikke svekke den», fastslår Stanghelle.
Justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) ønsker å styrke PSTs kildevern.
Justisminister Amundsen svarer på sin side at det er en vanskelig øvelse å ivareta både sikkerhet og åpenhet, men der det viktigste er å beskytte PSTs kilder.
«Lovforslaget omhandler EOS-utvalgets rett til å kreve innsyn i særlig sensitiv informasjon fra PST, slik det i dag er for Etterretningstjenesten. Formålet med forslaget er å sikre PSTs kilder det samme vernet som i dag eksisterer for E-tjenesten.»
Poenget er altså å gi PSTs kilder samme kildevern som E-tjenestens kilder, og til alt overmål: E-tjenestens kildevern sier EOS-utvalget seg fornøyd med. Amundsen viser til at PSTs samfunnsoppgave er å forebygge og etterforske straffbare handlinger mot rikets sikkerhet. «Dette gjør de ved å innhente og analysere informasjon. Det er et behov for å sikre at PSTs kilder kan være trygg på at deres identitet ikke blir kjent for uvedkommende. Om kildene ikke kan stole på det, vil PSTs tilgang til informasjon fra enkeltmennesker forvitre. PST vil ikke være i stand til å utføre sitt viktige samfunnsoppdrag på en tilfredsstillende måte.» Det åpenbare poenget til Amundsen er at gode og effektive overvåkingstjenester er nødvendig mer enn noengang i nyere tid. Kontrollen av disse tjenestene skal beholdes, men den må ikke være slik at overvåkingstjenestens evne til å utføre sitt samfunnsoppdrag svekkes.
Billige triks
Lower og Stanghelle er derimot villig til å svekke PSTs stilling til fordel for EOS-utvalget, og Stanghelle kommer nok en gang på banen: Det billigste trikset i boka, hevder han, og viser til at justisministeren setter «sikkerhet opp mot kontroll». Denne gangen advarer Stanghelle mot en «demokratisk skivebom».
Men den som virkelig benytter et billig triks, er Stanghelle selv. For han maler og maler på at dette handler om mistillit til EOS-utvalget. Han viser (igjen) til Lund-kommisjonen som i sin tid avslørte politisk misbruk fra de hemmelige tjenestenes side, og minner om at selv om dette ligger lengre bak i tid, så kjenner vi til slikt misbruk i andre land.
Den samme Stanghelle snakker aldri slik om mediers misbruk. Skal vi f.eks. minne om Tønne-saken? Det er jo en sak der Stanghelle et co. burde tatt til orde for kontroll av mediene. Hørte vi noe slikt?
Stanghelle prøver seg heller på en ny taktisk vri: Stortinget må være mer prinsipiell enn justisministeren.
«Nå ligger saken hos Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Den er forhåpentligvis noe grundigere og mer prinsipiell i sin tilnærming enn det justisministeren virker i stand til. For det vil være dramatisk om Stortinget selv går med på å stenge innsynsdøren for nasjonalforsamlingens egne betrodde kontrollører.»
Man fristes til å si: Sett opp en stråmann og slå vilt. For alle vil styrke kildevernet, men Stanghelle velger heller å beskytte makta enn å sikre bedre sikkerhet for borgerne.
PSTs sårbare kilder
Justisministeren svarer igjen, og denne gangen påpeker han kanskje noe av det viktigste. PSTs kilder står i en enda mer sårbar situasjon enn E-tjenestens kilder.
Dette fordi PST er nasjonalt basert organ, mens E-tjenesten er internasjonal. PSTs kilder er altså i vår egen lille andedam, hvor vi vet at mange mennesker er bærere av ulike hatter, også over tid. Det gjelder ikke minst medlemmer av Stortingets EOS-utvalg. Det vesentlige er derfor å sikre at EOS-utvalget har de nødvendige rammebetingelser for å kontrollere PST og det innebærer ikke noe som kan avsløre identiteten til PSTs kilder. I dag ble det for øvrig også kjent at det er etableres et tettere samarbeid mellom PST og E-tjenesten, ikke minst hva gjelder utveksling av informasjon. Det taler også for at disse sikkerhetstjenestene har samme kildevern.
At det nettopp er Stanghelle som ender opp i et slikt basketak om kildevern, er knapt til å tro. Jeg har også tiltro til at Kontroll- og konstitusjonskomiteen evner å være grundig og prinsipiell. Hvis da ikke også dette ender i et politisk spill. Men husk da: Det er borgernes sikkerhet dere spiller med. Og vi har valgkortet.