Så var det på`n igjen. Denne gangen er det Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) som hevder at innvandringen til Europa bidrar til økonomisk vekst. Mens Høyres Kristin Ørmen Johnsen påstår at Norge er helt avhengig av innvandring, la Italias representant Andrea Rigon frem en rapport om de angivelige fordelene knyttet til dagens innvandring:
«Denne rapporten utfordrer den vanlige misforståelsen om at innvandrere er en trussel mot lokalbefolkningen, da de vil ta jobbene sine og utnytte de sosiale sikkerhetssystemene. Den gir konkrete eksempler på hvordan innvandrere bidrar til økt økonomisk vekst,» heter det i rapportens sammendrag.
Ørmen Johnsen utdyper:
– Innvandring har blitt et veldig negativt begrep, hvor det kobles med at velferdsordningene våre blir utnyttet, med parallellsamfunn og mer kriminalitet. Vi fokuserer altfor mye på problemene, sier Ørmen Johnsen som mener vi er helt avhengig av mer arbeidskraft:
– Vi har en aldrende befolkning i Norge og Europa. Det fører til at vi trenger arbeidskraft fra innvandrere i blant annet helsesektoren. Vi må begynne å føre en annen retorikk og se på mulighetene som migrasjon fører med seg. Sannheten er at det bringer med seg positive kulturer og er nødvendig for arbeidslivet, og vi må anerkjenne deres kompetanse, sier hun.
Dette er rett og slett ikke tilfelle. Brysselfarerne tyr først og fremst til et av de eldste tricksene i boka: de bruker veksten i Bruttonasjonalproduktet (BNP) for å vise hvor lønnsomt det er med innvandring. Med sterk befolkningsvekst øker riktignok BNP, men samtidig blir det flere å dele på, hvilket gir lavere BNP per capita. Det hjelper med andre ord ikke med en større kake når det er stadig flere som skal dele på den.
I tillegg medfører denne typen innvandringen enorme kostnader både i direkte utgifter og på sosialbudsjettet. Alt for mange er uten faglige kvalifikasjoner, alt for få kommer i arbeid og dropper dessuten tidlig ut av arbeid. Dette er fastslått av blant andre Statistisk sentralbyrå og Brochmann-utvalget. Der innvandring muligens kan avhjelpe eldrebølgen på kort sikt, fungerer det ikke på lang sikt av den enkle grunn at også innvandrere blir gamle og/eller pleietrengende. På samme måte er det naturligvis feil å hevde at innvandring kan redde velferdsstaten, da innvandrere også tar ut ytelser fra denne. I den forbindelse gjør seniorforsker i Statistisk sentralbyrå (SSB) Erling Holmøy oppmerksom på at statsfinansielle virkninger av innvandring må vurderes i et langsiktig perpektiv, altså ikke den førstnevnte varianten.
Vi kan legge til at selv ikke arbeidsinnvandring er lønnsomt nok til å demme opp for utviklingen, for SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at også arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp.
At lokalbefolkningen – og allerede etablerte innvandrere – fortrenges fra arbeidsmarkedet og at den fører til lønnspress er likeledes for lengst fastslått av NHO og LO.
Og det er bare de som kommer i arbeid, altså. Det er det alt for mange som ikke gjør. De elleville innvandringsoptimistenes konklusjoner er da også preget av en påfallende bruk av hvis og kan. Som f.eks. «en hovedkonklusjon er at flyktningene raskt må inn på arbeidsmarkedet for å redusere avhengigheten av offentlige midler» eller for å si det med lekepartiet Venstres Trine Skei Grande: «Vi må ta alvoret innover oss om at det blir krevende å håndtere flyktningene, og vi må være kreative i løsningene framover. Blant annet må vi få dem ut i arbeid fra dag én.»
Ja, det var det da. Europa kan tjene på asylinnvandringen, hvis asylinnvandrerne kommer i arbeid. Det er bare det at ingen – til tross for tverrpolitisk innsats til enorme utgifter i over 30 år – har knekt den koden enda.
Verre enda: integreringen på arbeidsmarkedet har ikke bare stagnert, den går feil vei. Frischsenterets rapport «Immigrant labor market integration across admission classes» viser at integreringen av asylsøkere og familiegjenforente går i negativ retning etter fem års botid: Færre er i arbeid og flere støtter seg på trygdegoder.
I Norge kommer får bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid som èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 var det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring. Også her går det feil vei: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Det gjenspeiles blant annet i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens den øker for innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013. Dette tilsier at over 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden, en vekst på nærmere 540 millioner kroner, er kommet i innvandringsgruppen.
Og dette er ikke et særnorsk problem; ingen europeiske land har lykkes stort bedre. Bildet er mer eller mindre det samme over hele fjøla. I mars 2015 viste en f.eks. omfattende analyse fra Dansk Arbeidsgiverforening (DA) at bare en av fire asylsøkere er i arbeid etter ti år i Danmark. I april 2016 viste en beregning fra det danske utlendings- og integrasjonsministeriet at bare to prosent av asylinnvandrerne i landets kommunale integrasjonsprogrammer er arbeidsparate. Av 13.844 asylsøkere i integrasjonsprogrammet ved utgangen av 2015 er bare 282 vurdert som arbeidsparate. Beregningen inneholder en oversikt over de 15 største gruppene og viser at syrere utgjør omtrent halvparten. Blant disse er bare to prosent arbeidsparate. Blant afghanere er 4,4 prosent arbeidsparate, mens ingen er arbeidsparate blant asylsøkere med bakgrunn fra Colombia, Etiopia, Sudan, Armenia og Pakistan.
Så var er dette med kompetansen Ørmen Johansen mener vi bør anerkjenne, da.
I Danmark vurderte man å skjære i velferdsytelser, men ifølge forsker på etniske minoriteter på Det Nationale Forskningscenter for Velfærd (SFI), Anika Liversage, vil det ikke ha særlig stor effekt for å få asylsøkere inn på arbeidsmarkedet. Det skyldes ganske enkelt at en stor gruppe av de som kommer ikke er i nærheten av å ha de kvalifikasjonene det danske arbeidsmarkedet etterlyser.
I Sverige er tallene like nedslående, til tross for en innsats på 50 milliarder kroner de siste syv år. Arbeidsledigheten i april 2015 var på 7,8 prosent for landet som helhet, blant ungdom 23,9 prosent. Det er allerede mangel på ufaglærte arbeidsplasser, som i dag er anslått til å utgjøre små 5 prosent av arbeidsmarkedet. Innvandrere utgjør 16 prosent av befolkningen i Sverige, men 55 prosent av de langtidsledige. De mottar 60 prosent av landets samlede sosialbidrag. I oktober anslo den svenske regjeringen at de direkte kostnadene for asylinnvandringen i 2017 vil være 73 milliarder. Dette beløpet vil legge beslag på all skatteinngang – avgifter ikke medregnet – fra rundt 750.000 gjennomsnittlige svenske skattebetalere i full jobb. Innvandrere fra ikke-vestlige land er i ferd med å gå forbi etniske svensker i arbeidsledighet i reelle tall. Av 189.000 arbeidsledige, er 145.000 innvandrere fra ikke-vestlige land. Denne gruppen ledige er i tillegg i rask vekst.
I februar 2016 tok Statistiska Centralbyrån (SCB) og Svenska Dagbladet en nærmere titt på tallene for Malmö fra 1997 til 2014. De viste at av asylsøkerne som ankom i 2004 hadde bare 36 prosent fått arbeid etter ti år i landet. Av de som kom i 2009 hadde bare 18 prosent fått jobb. I tillegg går det feil vei, der som her. I 2007 var 48 prosent sysselsatt, i 2014 bare 36 prosent. For kvinnelige asylsøkere/familiegjenforente ser det enda verre ut: etter fem år i landet var bare ni prosent kommet i arbeid.
I Tyskland åpnet næringslivet champagnen da over en million asylsøkere ankom landet i 2015. Tyske selskaper skriker nemlig etter arbeidskraft, så dette skulle bli så bra, så! Baksmellen ble påtagelig, for i som i alle andre land viste det seg at asylinnvandrerne var dårligere utdannet og langt mindre kvalifisert for europeiske arbeidsliv enn innvandringspådriverne – helt uten grunn – påstod. Avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung foretok en ringerunde til landets 30 største børsnoterte selskaper. Disse omsetter sammenlagt for 1100 milliarder euro i året og har tilsammen 3,5 millioner ansatte. Antall ansatte asylsøkere: 54.
Professor i nasjonaløkonomi ved Harvard universitet George Borjas er en av verdens ledende autoriteter på arbeidsmarkedsøkonomi med særlig fokus på innvandring, og han konkluderer som stadig flere moderne innvandringsforskere gjør: det er bare de velstilte, høytutdannede og innvandrerne selv som tjener på innvandring. Resten av oss taper på den: – Innvandringen bidrar til en mer ujevn inntektsfordeling. Høykvalifiserte personer får det bedre, mens lavkvalifiserte får det dårligere, sier Borjas, som kaller det en «omvendt velferdspolitikk». Vi hører stadig politikere ta til orde for diverse velferdstiltak for å støtte svake grupper, men alle disse motvirkes av innvandringspolitikken. Når lavlønte får det dårligere, fører dette til at allerede etablerte kløfter i samfunnet øker.
En stor innvandring fører også til etableringen av etniske enklaver, hvilket gjør det mulig for stadig flere å klare seg uten kontakt med vertslandets øvrige befolkning. Dermed blir det flere som ikke lærer seg språket og heller ikke blir en del av det omgivende samfunn
Og det er ikke bare enkeltindivider som blir skadelidende, mens selve samfunnets stabilitet: – Man må innse at gode gjerninger ikke er gratis, fastslår Borjas, som sier at kostnadene ikke bare er økonomiske, men at de også innebefatter kultur og samfunnets stabilitet, sier han og tilføyer: – Og de kan bli svært høye.
Nettopp.
For hvis den enorme innvandringen til Europa er eller kommer til å bli økonomisk lønnsom, burde det for lengst ha manifestert seg i Nordens multikulturelle utstillingsvindu: Malmö. I stedet er den en av av Sveriges fattigste byer og går med dundrende underskudd. Bekymringsmeldingene selv i det debattredde Sverige er etterhvert blitt mange. Det har blant annet sammenheng med storstilt asylinnvandring, problemene med å få asylinnvandrere i arbeid, «hvit flukt» og påfølgende svikt i skatteinngangen. Den etniske segregeringen følges således av en økonomisk. Utviklingen i Malmö bør være av interesse for Oslos innbyggere, ettersom det samme mønsteret så smått har begynt å vise seg der.
-
- Nesten halvparten av Malmø kommunes befolkning er under 35 år, 31 prosent er innvandrere og 11 prosent barn av innvandrere.
- Arbeidsledigheten i juli var på 15 prosent, mot Sveriges 7,7 prosent.
- 27 prosent av alle ansatte jobber i kommunen, tilsvarende 1,5 ganger landsgjennomsnittet.
- 70 prosent av befolkningen i arbeidssfør alder jobber, mot 80 prosent i Sverige generelt.
- 79 prosent av dem som er født i Sverige er sysselsatt, mot 54 prosent av innvandrerne.
- Målt i andelen elever som forlater grunnskolen med gode nok karakterer til å gå på videregående skole, rangeres Malmø som nummer 281 av 290 kommuner.
- Malmø er den kommunen med størst barnefattigdom.
- Malmø betaler nest mest i sosialbidrag per innbygger av alle svenske kommuner.
- Byen genererer 10 milliarder kroner i skatteinntekter årlig, og er avhengig av over 4 milliarder i statlige subsidier årlig.
- Malmøs gjennomsnittlige skattekraft per innbygger har falt fra 2 prosent under landsgjennomsnittet i 1994 til 16 prosent under snittet i dag.
Ørmen Johansens er imidlertid ikke alene om å bedrive ønsketenking. Senest i april gjentok Nordisk ministerråds svenske medlemmer, Annika Rosing og Kjell Nilsson, den tilbakeviste myten om at asylinnvandring kan demme opp for de nordiske landenes eldrebølge. De medga imidlertid at de nordiske landene står overfor «store utfordringer», men at disse kan løses dersom man bare får innvandrerne i jobb. Det har som kjent vist seg lettere sagt enn gjort:
Inget nordiskt land har lyckats med detta hittills, men det finns lärdomar att hämta av att utbyta erfarenheter mellan länder med liknande välfärdssystem. Nordiska Ministerrådet har därför sjösatt ett nordiskt samarbetsprogram för att stödja ländernas arbete med integration av flyktingar och invandrare. Programmet löper till och med 2018 och har en budget på totalt drygt 40 miljoner kronor.
Det har ingen andre europeiske land gjort heller, men det er visst fullstendig uråd for den innvandringsliberale eliten – du vet; de som personlig tjener på den – å se skriften på veggen.
Til gjengjeld får vi stadig oftere se nyheter som denne:
Tjener over en halv milliard på innvandringen. Sandviken tjener over 500 millioner kroner på de utenlandsfødte personene som bor i kommunen, proklamerte den svenske avisens Dagens Nyheter i 2014.
På onsdag kom fasit: Sandviken ligger på andreplass over svenske kommuner som går med solid underskudd, med minus 52 millioner svenske kroner.
– Man er nesten uintelligent hvis man ikke er bekymret nå, sa ekspert på internasjonal migrasjon og forsker på økonomiske konsekvenser av innvandring ved Handelshögskolan ved Gøteborgs universitet, Joakim Ruist, i november 2015. Han la til at utgiftene aldri kommer til å bli tilbakebetalt – selv om asylinnvandrerne skulle finne seg et arbeid – og at de som tror det bedriver ønsketenking: – Pengene blir ikke tilbakebetalt. Det er ikke skjedd historisk og det kommer slett ikke til å skje fremover, sa han og påpekte mangelen på arbeidsplasser for ufaglærte/uutdannede. – Mottaket av asylsøkere vil føre til at det blir mindre penger til skole, sykehus og pleie av eldre, sa Ruist.
Men ingen feilslåtte vyer og påfølgende konsekvenser trenger visst inn hos vår innvandringsliberale klasse, som enten lyver for seg selv eller for alle andre. Det er sannelig ikke godt å si hva som er verst.