– Det er uheldig at det tok så lang tid å definere nattens angrep i Storbritannia som terror. Det mener skribent og forfatter av boka Norsk Islam, Mohammad Usman Rana, rapporterte NRK, og lot Usman Rana male videre på det vakre bildet:
– Det jeg mener er at dette går inn i et mønster hvor man ser at hvis det er en muslim som begår et angrep så er man veldig tidlig ute med å kalle det terrorisme, men hvis det er en som er hvit i huden eller ikke tilhører religionen islam så snakker man gjerne om massedrap, hatkriminalitet eller vold, men sjelden om terror. Så det virker noen ganger som terrorbetegnelsen er forbeholdt muslimer, og det er uheldig, sier han.
Rana mener dette kan bidra til spille opp under ekstremistisk tankegods.
Ja, det kan det, for utbredt offermentalitet kombinert med selvrettferdighet har de siste årene kostet mange liv i Europa. Og en av dem som nører oppunder dette er Usman Rana selv, og mediene som ukritisk formidler budskapet hans. Til tross for at NRK har to journalister på saken – Torunn Grymer og Kristine Næss Larsen – klarer de ikke å mønstre en eneste motforestilling.
– En del ekstreme muslimer spiller veldig på et muslimsk offer-narrativ om at vesten egentlig ikke bryr seg om muslimer, at muslimske liv ikke er verdt så mye. De bruker dette til å rekruttere unge muslimer, sier Rana.
Dobbeltstandard
I Storbritannia – som har gjennomlevd fire terrorangrep på under fire måneder – sitter redaktøren for nettmagasinet Brendan O´Neill og ser det andre bildet; det som de fleste av oss også ser:
– I de to ukene siden Darren Osborne kjørte inn i troende muslimer, har vi sett en forbløffende dobbeltstandard, skriver han og redegjør for den på sitt vanlige, poengterte vis.
– Denne uken ble venstresiden endelig alterert og sinte for en terroraksjon. De sa ikke bare «Behold roen og fortsett som vanlig», som de gjorde etter terrorangrepene i Manchester og ved London Bridge. De inviterte oss ikke bare til å legge ned noen blomster og teddybjørner og twitre en trist emoji. De forsøkte ikke å stilne eller avverge en nasjonal sjelegranskning, slik de gjør etter islamistiske anslag i frykt for at en opphetet debatt kan føre til krenkelse.
– Nei, de sa at det er tid for å bli seriøse når det gjelder terrorisme. Endelig sa de at vi briter bør spørre oss selv hvorfor vår nasjon blir rammet av ideologisk vold.
Hva skyldes så denne bemerkelsesverdige endringen?
– Det grusomme angrepet i Finsbury Park, mener O´Neill. Det groteske angrepet på uskyldige muslimer av en antatt tilhenger av tankegods fra ytre høyre. Denne handlingen ser ut til å ha hisset opp noen venstreorienterte mer enn noen andre nylige angrep på sivile. Det gjorde dem rasende, åpnet øynene deres og fikk dem til å innse at det er noen alvorlige spenninger som går tvers igjennom samfunnet i det 21.århundrets Storbritannia.
Det reiser et veldig alvorlig spørsmål: Hvorfor måtte dette angrepet til for å få dem til å se at der er et problem?, spør O´Neill og peker direkte på den åpenlyse, forbløffende dobbeltstandarden som kom til syne etter Osbornes terrorangrep på muslimer i ferd med å forlate moskeen etter kveldsbønn.
– Nøyaktig de samme menneskene som forteller oss at vi ikke må ekstrapolere fra terroraksjoner har nå gjort akkurat dét. De samme menneskene som insisterer på å behandle islamistiske terrorangrep som individuelle handlinger, som ikke forteller oss noe større om samfunnet, bruker Finsbury som bevis på Storbritannia er i hatets grep.
T-ordet
– Etter islamistiske angrep, avstår venstresiden alltid fra å navngi det ideologiske problemet. Noen ganger nekter de til og med å bruke T-ordet. Parlamentsmedlem for Labour, Diane Abbott, refererte til forrige måneds bombing av Manchester Arena, hvor 22 sjeler ble utryddet av Salman Abedi, som er «horribel hendelse» – hvilket fikk det til å høres ut som en trafikkulykke. Men hun brukte raskt til T-ordet ved angrepet i Finsbury. Dette var et «sjokkerende terrorangrep», skrev hun på Twitter, selv før alle fakta var kjent. Partilederen hennes, Jeremy Corbyn, refererte ikke til angrepet ved Westminster som terrorisme før etter fem dager, skriver han og fortsetter:
– I sin første kommentar om dette islamistiske angrepet i mars – da Khalid Masood drepte fire sivile og en politibetjent – beskrev Corbyn det som en «alvorlig hendelse». I den neste, dagen etter angrepet, kalte han det en «grusomhet», men advarte oss mot å «dømme for raskt». Han hadde imidlertid ingen problemer med å «dømme raskt» i forbindelse med Finsbury-angrepet. «Dette er terror i våre gåter», sa han bare timer etter. Dobbeltstandarden er ekstraordinær.
– Etter islamistisk vold, nekter mange på venstresiden å snakke om de ideologiske årsakene. De nekter å si «islamist». Faktisk, da Ukip-leder Paul Nuttall brukte ordet i en valgdebatt hos BBC, raste de andre deltagerne mot ham. Det er «hårreisende» å bruke det ordet, sa partilederen for De Grønne Caroline Lucas – selv om ordboken definerer det som «en talsperson eller tilhenger av militant islamise», hvilket gjør det til en passende beskrivelse av morderne bak Manchester og London Bridge.
– Etter Finsbury-angrepet, derimot, har venstreorienterte ikke hatt noen kvaler for å navngi ideologien som angivelig er i spill. De har falt over hverandre for merke angrepet som «islamofobisk terrorisme». Plutselig er det helt i sin orden å snakke om terrorismens skrudde intellektuelle fundament.
– Etter islamistiske angrep, belærer venstreorienterte oss om hvor viktig det er å ikke holde hele miljøer ansvarlige. De patroniserer oss med prekener om hvordan terrorisme er et individs gjerning, ikke et miljø eller en kultur av hat. Men etter Finsbury retter de pekefingeren mot et utbredt, kollektivt hat.
– Parlamentsmedlem for Labour, Yvette Cooper, hevdet at Finsbury-angrepet vitner om «en økning av islamofobi i hele landet». For å begripe omfanget av den dobbeltstandarden som utvises her, er det bare å forestille seg at en politiker skulle stille opp på TV og si: «Det har vært en økning i islamistiske fordommer i hele landet». Vedkommende ville blitt utskjemt, latterliggjort og muligens sparket.
– Venstreorienterte publikasjoner som insisterer på islamistiske angrep er isolerte handlinger begått av individer, hevder hyklersk at Finsbury-angrepet er produktet av et større hat. Dette angrepet bekrefter at vi har «tillatt islamofobien å blomstre», sier New Statesman. Dette viser hvor «normalisert» anti-islamske fordommer har blitt, sier the Guardian.
Piske opp hat
Finsbury-angrepet rimer med the Guardians venstresnodde fordommer, spesielt deres fordommer mot ordinære, ikke-Guardianlesende mennesker, konstaterer O´Neill tørt.
– Kanskje har den mest slående dobbeltstandarden etter Finsbury vært de raske anklagene mot tabloidaviser og høyreorienterte «hatpredikanter». Etter islamistiske angrep, slår venstreorienterte ring rundt koranen for å skjerme den for kritikk og raser mot enhver antydning om at imamers seremonier bør videooverføres. Etter Finsbury har de anklaget visse aviser for å spre hat. The Independent skjeller ut deler av pressen for å «piske opp hatet som ligger i noen menneskers sjeler». En venstreorientert skribent sier at pressen «pisker opp» de «sårbare» til «hysteri».
Med «sårbare» mener han hverdagslige arbeiderklasse-briter, som av mange venstreorienterte anses som imbesile som enkelt lar seg lede til voldelig atferd, forklarer O´Neill.
– Disse dobbeltstandardene etterlater oss med bare en konklusjon: Venstreorienterte bryr seg mer om muslimer enn ikke-muslimer. De finner terrorisme mer frastøtende når den rettes mot det muslimske miljøet, fastslår O´Neill og avslutter med følgende oppfordring:
– De av oss som genuint bryr oss om demokrati og solidaritet bør avvise disse dobbeltstandardene og påpeke at alle former for ideologisk vold er like motbydelig.