Men Norge har jo innvandringsstopp!, er et yndet argument for innvandringsliberale som ser liten eller ingen grunn til bekymring over omfanget av tilvandringen til Norge. Rent teknisk har de sine ord i behold, ettersom vi offisielt ikke har åpnet for innvandring fra andre land enn EU.
Realitetene på bakken er derimot noe annet, og det skyldes hovedsakelig det omfattende misbruket av asylinstituttet og påfølgende familieinnvandring.
Statistisk sentralbyrås nøkkeltall for innvandring og innvandrere 2017 viser størrelsesordenen:
Og det går fort: innvandrerbefolkningen – det vil si innvandrere og deres barn – i Norge har mer enn fordoblet seg på ti små år, og utgjør nå 16,8 prosent av den samlede befolkningen.
I Oslo har hver tredje innbygger innvandrerbakgrunn (33 prosent). Deretter følger Båtsfjord og Drammen, hvor innvandrere og etterkommere utgjør henholdsvis 29 og 28 prosent. Samtlige av Oslos 15 bydeler (unntatt Marka og Sentrum) ligger over landsgjennomsnittet. I noen bydeler, som Stovner, Søndre Nordstrand og Alna, utgjør nå innvandrere og etterkommere majoriteten.
Bare i 2016 økte antallet innvandrere med 26 400 personer. Det er en vekst på 38,8 prosent og innvandrere fra Afrika og Asia (og Midtøsten, som ligger i begge verdensdeler) sto for hele 93 prosent.
Innvandringen fra Syria har også mer enn doblet seg på ett år, fra 9700 i 2015 til 20 800 i 2016. I tillegg kommer 1500 norskfødte barn med syriske innvandrerforeldre. Blant norskfødte med innvandrerforeldre utgjør Pakistan den største gruppen (16 700). Den neststørste gruppen er norskfødte barn av somaliske innvandrere med 12 800 personer, hvilket er en økning på nesten 1 000 personer fra året før.
SSBs tall inkluderer ikke asylsøkere som ikke har fått søknaden endelig avgjort. La oss derfor ta en titt på Utlendingsdirektoratets (UDI) tall for rekordåret 2015, da det ble registrert 31 145 asylsøknader. De sakene UDI rakk å behandle i 2015 endte slik:
Antall behandlede asylsøknader: 11.884
Innvilget asyl (75%): 8913
Antall behandlede asylsøknader enslige mindreårige: 1165
Innvilget asyl (98%): 1165
Til sammen 10 078 personer.
Over til familiegjenforeningsstatistikken fra samme år: 12 592. Familieinnvandringen overstiger med andre ord antallet innvilgede asylsøknader.
I perioden januar – mai 2016 søkte 1407 personer om asyl i Norge:
Antall behandlede asylsøknader: 9151
Antall innvilget asyl (64%): 5856
Antall behandlede asylsøknader enslige mindreårige: 685
Innvilget asyl (97%): 664
Familieinnvandret i samme periode: 5495.
Men den enorme kjedeinnvandringen familiegjenforening er må altså ikke strammes inn. Med ansvarlig hilsen Arbeiderpartiet i ledtog med to av Norgeshistoriens mest uansvarlige politiske partier, regjeringens angivelige støtter Venstre og Krf, som i juni 2016 sikret flertall for felle de eneste forslagene som vil medføre begrensninger som monner:
Stortinget sier nei til innvandringsminister Sylvi Listhaugs (Frp) forslag om at barn og unge som flykter alene til Norge skal gis midlertidig opphold helt frem til fylte 18 år
…
Regjeringen får heller ikke flertall for sitt eget forslag om strengere regler for familiegjenforening (underholdskrav og krav til 3 års arbeid eller utdanning).
Ja, asylankomstene er kanskje høye, men alle som ikke har krav på asyl i Norge blir jo sendt ut igjen, heter det gjerne fra innvandringsliberalt hold da. Vel, i 2015 fikk UDI 12 219 identifikasjoner (treff) i Eurodac, hvorav 7 283 var tidligere asylsøknader og 4 936 angir ulovlig grensepassering. Det er 39 % av det totale ankomsttallet. Antall uttransporterte i hele 2015: 862.
I Norge anslår en rapport utarbeidet for Utlendingsdirektoratet i 2015 at mellom 18.000 og 56.000 personer oppholder seg ulovlig i Norge og at de fleste trolig er avviste asylsøkere. Forskerne bak rapporten tror at det reelle antallet er nærmest det laveste anslaget på 18.100.
Mens 146.600 personer fra land i Afrika fikk pålegg om å forlate EU i 2015, var det kun 26.700 som returnerte etter å ha fått en slik ordre, ifølge Eurostat.
Ingen vet eksakt hvor det er blitt av resten. Noen kan ha reist uten å bli registrert, mange har antagelig forsvunnet under jorden eller reist til andre EU-land, ifølge ekspertene.
– Dette er et stort problem for Europa. Selv de landene som har rykte på seg for å ha den tøffeste asylpolitikken, har svært store utfordringer med å få sendt ulovlige migranter tilbake, sier Papademetriou.
Ser man på alle land under ett, er det rundt 40 prosent av dem som får ordre om å dra, som ender med å forlate EU, ifølge EU-kommisjonens egne tall.
Alle er visst skjønt enige om at a) det finnes grenser for hvor mange Norge (og Europa) kan ta i mot og b) grunnløse asylsøkere og/eller ulovlige sådan skal uttransporteres. Men når regjeringen faktisk forsøker, går medie-Norge bananas og velter seg i søla som en annen gris med personorienterte overskrifter som for eksempel: Her jakter Sylvi Listhaug (Frp) på ulovlige innvandrere og Listhaug har vært en katastrofe. Affekterte NGOer og reklamemakere med apoplektisk anfall får spaltemeter på spaltemeter for å spy ut sine fantasterier, som er like grenseløse som de føler at verden for øvrig burde være.
Så de som fortsatt hevder at det «bare er å sende ut alle grunnløse asylsøkere eller de som har fått avslag på opphold» er i beste fall så dårlig informert at de ikke bør delta i det offentlige ordskiftet; i verste fall snakker de bevisst mot bedre vitende og bør av den grunn diskvalifiseres.
Men hvordan vil de innvandringsliberale egentlig ha det? Skal vi ha en innvandringspolitikk, som nødvendigvis må innebære visse kriterier og begrensninger, eller skal vi bare stille døren på vidt gap? I så fall: hvordan skal dette håndteres, hvordan skal det finansieres og hvilken effekt vil dette ha på samfunnet og hvordan tror de Norge vil se ut som ti eller 20 år?
Det er på tide at de svarer for seg, for selv om de tar alle mulige forbehold – som sett i forhold til deres rutinemessige reaksjonsformer må avfeies som rent populistisk tåkeprat – vil deres forsvar for en fortsatt høy, og aller helst enda høyere, innvandring forandre Norge like drastisk som irreversibelt. Da har vi andre krav på å få vite hva, hvorfor og hvordan, ikke minst hvordan de mener at alle utfordringene – som allerede nå er så store at de må kunne kalles problemer – skal løses.
Vet de ikke svaret på dette, bør de ta konsekvensene av det og justere eller endre sitt innvandringspolitiske standpunkt. Gjør de ikke det, er det heller ingen grunn for rasjonelle mennesker å låne dem øre lenger.
Faktaresistente fanatikere, i alle former og varianter, har eksistert under alle himmelstrøk og til alle tider, og de har stort sett bare èn ting felles: de har aldri ført noe godt med seg.