Etablissementet klør seg i hodet og kan knapt begripe hva som har truffet dem midtskips. I forrige uke kunne Klassekampen melde det vi visste fra før: Document.no og Rights.no fosser frem og kjemper i toppen med de største om oppmerksomhet/antall delinger på sosiale medier. Førstnevnte har nå over 300.000 lesere, mens vi nærmer oss det samme. Økningen har skjedd jevnt og trutt over år og særlig fort det siste året.
Det er en plass i offentligheten vi har tilkjempet oss helt på egenhånd – med velvillig bistand fra trofaste og modige lesere – for vi har ikke fått noen drahjelp fra mediene hvis egenreklame hevder å skulle «granske makta». I stedet har de lojalt gjengitt de mest absurde påstander fra innvandringsliberale figurer i norsk offentlighet, forskningsmiljøer, eller skal vi heller si «forskningsmiljøer»?, NGO-Norge og asylaktivister, og spart store deler av den maktkritiske granskningen på spesielt innvandrings- og islamfeltet til oss.
Vi har følgelig frekt tilbudt motperspektiver, som mange mennesker tydeligvis har savnet i et heller ensidig offentlig ordskifte.
Forretningsmodellen er meget enkel: vi har etter beste evne satt oss inn i det vi skriver om, lest uhyggelig mye litteratur om temaet og endeløse mengder med rapporter, statistikker og datagrunnlag – og formidlet det på en så lettfattelig måte som mulig. Og så har vi sagt vår ærlige mening om en samfunnsutvikling vi oppfatter som negativ.
I motsetning til Aftenpostens Harald Stanghelle, har vi med andre ord tatt folks (og vår egen) bekymring på alvor og har hatt integritet nok til å gjøre noe med det. Men så liten en mann er det som passerer for en ruvende nestor i norsk pressemiljø, at da han avleverte det samme Aftenposten kalte «en sjeldent altomfattende erkjennelse på vegne av norsk presse», glemte han å nevne et par ting:
– En viktig selvkritikk vi må ta, er at vi ikke tok «Frp-velgernes» bekymring på alvor. Den største unnlatelsessynden for norsk presse er at vi på 80- og 90-tallet var så redd for rasisme at vi unnlot å ta opp det problematiske.
– For ti år siden ville vi for eksempel aldri ha gitt ut et bilag som i går, om skam, ære og sosial kontroll, erkjente Stanghelle, med henvisning til mandagens dedikerte bilag til dette temaet.
Det er altså noen som ikke har begått denne unnlatelsessynden. Noen få privatpersoner som har stått på barrikadene og på eget initiativ skrevet om alt det pressen bekvemt, i alle fall for dem selv, lot være å skrive, og således har gitt leserne korrekt informasjon. Og vi snakker ikke ti år heller, vi snakker over 20 år for enkeltes vedkommende.
Det har skjedd til store personlige omkostninger for de samme – det faller naturlig å fremheve Hans Rustad og vår egen Hege, sistnevnte har vært avantgarde på feltet siden begynnelsen av 1990-tallet. De to har også tatt den verste støyten – og hvis noen tror at pressen har gjort tilværelsen for noen av dem/oss enklere, får de tro om igjen. Det begynte med beskyldninger om innvandringskepsis, så ble det innvandrerhat, deretter gikk veien videre til rasisme, nazisme og fremmedfiendtlighet, via tilhengere av etnisk rensing, islamofober, høyreekstremister og Breivik-støtter, frem til de siste tiders nyoppfinnelser: postfaktaister og løgnere («Fake news»).
Men vi har aldri løyet; det er bare en lettvint anklage mediene og andre kommer med for å slippe å ta et kritisk blikk på seg selv. Jada, også vi gjør feil, men vi har aldri skrevet noe mot bedre vitende eller tatt med harelabb på tunge rapporter. Vi har heller ikke unnlatt å legge frem dokumentasjon på det vi skriver. Kan de etablerte mediene si det samme? Nei, det kan de ikke. Bare tenk på alle de årene de har gitt leserne sine beskjed om at asylinnvandring er økonomisk lønnsomt. Det stemmer ganske enkelt ikke og underlagsmaterialet for dette er ikke av så ny dato at det er plausibelt at mediene ikke skulle ha fått med seg i hvilken retning utviklingen pekte. Har de noen gang bedt leserne sine om unnskyldning for flere års feilinformasjon? Ikke det jeg har sett.
I stedet har de forsøk å skjemme ut konkurrentene som noe slags skummelt, løgnaktig randsonefenomen. Har noen av dem hatt personlig etikk til å beklage at de på feilaktig grunnlag har hengt oss ut – eller velvillig stilt opp som megafon for andre i samme ærend – som de verste av de verste i årevis? Nei, og når «selverkjennelsen» endelig kommer, så greier ikke Stanghelle engang å nevne at noen faktisk har gjort jobben pressen ikke kunne eller ville gjøre.
Nå kommer regningen for moroa: vår troverdighet på dette området er høy og øker – og det skulle bare mangle, for så mange år som vi har holdt på har vi opparbeidet oss en betydelig kompetanse – mens deres er lav og synker.
Og newsflash: vi vet, fordi journalister gir uttrykk for det både offentlig og privat, at vi regelmessig blir lest av store deler av landets journalister og byråkrater. Svært mange saker vi er først med eller har holdt fokus på en stund, havner ofte med stor eller liten forsinkelse i de etablerte mediene. Uten kreditering, selvfølgelig. Når vi derimot refererer saker vi har fra de etablerte mediene, opplyser vi alltid om hvor vi har det fra. Eller journalister skriver saker som om de har oppfunnet kruttet på nytt – nå som det endelig passer dem å ta opp problematiske sider ved innvandring og islam, og vel så viktig: ikke lenger fører til den voldsomme personlige stigmatiseringen det en gang gjorde – og underslår glatt at det allerede finnes mengder av informasjon om disse temaene fra før, og at den nettopp har vært fremmet av de samme som de har bidratt til å henge ut i årevis. Men i motsetning til oss, har jo de redaktørstyrte mediene forpliktet seg på noe som kalles presseetikk, da. Og det utgjør visst hele forskjellen.
Mon det; det virker nemlig ikke som om leserne er enig.
Og fordi selvinnsikten i de store mediene samt deres meningsfeller i et innvandringsliberalt, kompakt sammenrenn av forskningsmiljøer og NGO-er er fullstendig fraværende, kan de rett og slett ikke se sin egen medvirkning til at hegemoniet deres er brutt og opplagene faller, mens andre stemmer i stadig større grad når frem og blir hørt av stadig flere mennesker. Og fordi de enten ikke kan eller vil innrømme sine egne feilskjær, kan eller vil de heller ikke innse dette enkle faktum.
Nei takk, bedre å peke på alle andre, da! Følgelig kan Klassekampen melde at nettsider som vår nå skal forskes på.
I Norge har man så langt ikke sett tilsvarende forskning som det Kristoffer Holt ved Linnéuniversitetet har stått for i Sverige. Men nå skal også norske, alternative og innvandringskritiske medier studeres.
Et prosjekt ved det nyoppstartede senteret for ekstremisme ved Universitetet i Oslo, C-Rex, skal undersøke ni mediekritiske nettsider på høyresida og blant annet studere hvordan menneskene bak de alternative mediekanalene forholder seg til spørsmål om ansvar og etikk.
En rask titt på forskningsmiljøet som skal kikke oss nærmere i kortene, tyder på at etablissementet fremdeles tror at de befinner seg i forrigårs og at det er business as usual. Mange av C-Rex` tilnyttede forskere er personer hvis venstrekredensialer, innvandringsliberale og islam-vennlige holdninger er vel kjent fra før. Vi har da også imøtegått dem mange ganger i den offentlige debatten, og prompte fått enda flere beskyldninger om ekstremisme og alle mulige andre uhumskheter i retur.
For all del; det kan hende jeg gjør dem urett denne gangen, men gitt navnelisten er jeg redd jeg først vil tro det når jeg ser det.
Det sier nemlig noe om prosjektets utgangspunkt at C-Rex er det nyoppstartete senteret for ekstremisme ved Universitetet i Oslo og som skal forske på «høyreekstremisme, hatkriminalitet og politisk vold». Så burde de vel også forske på høyreekstremister, hatkriminalitet og politisk vold, og det finner de hverken i redaksjonen til HRS eller Document.no.
Ja ja, det er vel bare nok en måte å få brukt opp noen skattepenger på; ekstremismeforskere skal jo også leve.
En bedre fremgangsmåte kunne ellers være for en gangs skyld å stikke fingeren i jorda, forsøke å innse at befolkningen ikke = en innesluttet, innvandringsliberal og konform kakleklasse på Blindern, ta en titt på hva etablerte medier faktisk har servert sine stadig færre lesere på innvandrings- og islamfeltet gjennom en årrekke og spørre seg – og forsøke å svare ærlig – om problemets opphav kan ligge der, og ikke hos oss.
Selvinnsikt og -kritikk er så vidt jeg vet helt gratis.