Jeg har hørt og lest på facebook og andre sosiale medier om folk som virkelig gleder seg til fastehøytiden, ramadan, men hvorfor mottar jeg flere tekstmeldinger hvor det står «Jeg gruer meg til lørdag på grunn av ramadan»?
Jeg spurte en av disse om hvorfor han gruet seg. Han svarte: «Jeg er vel en eks-muslim». «Så hva er da vitsen med å faste?», spurte jeg. Til svar fikk jeg: «Jeg har ingen andre muligheter fordi jeg fortsatt bor med mine foreldre. Jeg må dra til moskeen, jeg må være sulten på skolen og hjemme. Jeg må være akkurat som de andre ønsker at jeg skal være – og faste. Mine foreldre ber meg egentlig om å ikke være meg selv». Ramadan er til glede for noen, men til frustrasjon for andre.
Hva er filosofien bak ramadan? Fasten er en avtale med Allah. Den fysiske faste er et uttrykk for en indre renselse, og en prøve på lydighet og utholdenhet. Dessuten vil man ved å faste erfare sultfølelsen hos de fattige, og at rik og fattig settes på samme trinn. Fasten kan også oppfattes som fornektelse av seg selv hvor man bortviser det som gir grunnlag for umoral og etterstreber høyere åndelige verdier. Altså er fasten både en fysisk, moralsk og åndelig disiplin.
Men hvorfor må man være sulten for å forstå andre? Hvorfor skal man lide selv for å kunne forstå de som lider? Gjennom media og internett åpnes øynene våre for andres lidelser og vi får vite hvor mye elendighet og krig det er i verden. I stedet for å dele sine muligheter med de andre, lever de selv under masochisme og skal dele lidelsen. Hvorfor ikke heller være produktiv og skape verdier som man kunne dele med de andre.
Det er også et paradoks at de som såkalt faster, nærmest fråtser i mat om kvelden og overspiser. Et annet paradoks er at istedenfor å vise en solidaritet og åpenhet til å velge om man vil faste, fremstår foreldre og ledere som undertrykkere av barn, og annerledestenkende som ikke har en indre forståelse at fasten er noe for dem. I vesten medføre dette ofte konflikter mellom foreldre og barn, eller helst at det frembringer et skille mer enn solidaritet. Mens i østen fremstår dette som en grusom, terroriserende tradisjon hvor de som ikke følger islams lover i fasten, blir straffet hardt.
«Hva, plager det deg – at du faster og jeg spiser?» står det på en demonstrasjonsplakat fra Tunisia.
Er det nødvendig å pine egen kropp og påføre andre en streng, undertrykkende sosial kontroll på en slik måte? Kan man ikke heller dele av vår velferd og vise menneskelig godhet? Norge bruker for eksempel milliarder på å bekjempe sult i Afrika, til å hjelpe kvinner og barn i krig. I stedet for å tenke på denne måten, lages det massevis av mat under ramadan– i alle slags farger – , og det er lite snakk om å dele med de som virkelig sulter.
Under ramadan blir muslimer skygget av andre muslimer. Man dobbeltsjekker hele tiden hvor vidt den andre faster, og hvis det viser seg at en ikke faster, blir personen utspurt: «Hvorfor faster du ikke? Er du ikke en god muslim?». Press av denne sort er også en form for straff – og det er egentlig en advarsel: «Pass deg!»
Når man spør sine moderate muslimske venner om man må faste, svarer de gjerne «Nei, nei, det er opp til deg selv. Det er et forhold mellom deg og din gud». Hvorfor skjuler de sekulære moderate muslimene sin dramatiske ideologi?
Er de moderate muslimene representative for alle andre muslimer? Det kan virke som om deres islam er begrenset til Norge. Den er visst nok ikke den samme som den man ser i andre deler av verden. De moderate muslimene burde heller komme ut og vise hensyn og solidaritet overfor de som lever i undertrykkelse under sharialover på andre steder på i verden. Deres taushet støtter opp om straffregimer som rammer de som lever under den virkelige sharialoven. Den som tier, samtykker! – og på den måten, lever uretten videre!
Ramadan er den verste måneden for de som ikke liker å faste, for i Pakistan, India, Bangladesh, Malaysia, Afghanistan, Irak, Syria, Algerie og Saudi-Arabia, straffes folk på offentlig gate hvis de spiser eller drikker under ramadan. De piskes eller fengsles. På nettet finner man bevis for dette i form av opptak av pisking. Hva er grunnen til at de skal straffes, slik det står i Koranen og hadithene? Er det fordi staten prøver å lære dem å forstå de andre som sulter?
I Koranen står det, «Hvem enn som ikke faster fordi han nekter for at den er obligatorisk, er en vantro ifølge lærd konsensus. Hvis en person ikke faster fordi han er lat eller likegyldig, sier noen lærde at det gjør ham til en vantro, selv om det korrekte synet er at det ikke gjør det, men han er i seriøs fare fordi han har sviktet en av islams søyler. Han fortjener da å bli straffet og disiplinert av herskeren i en slik forstand at det får ham fra dette. Han må også ta igjen den fasten han har mistet og angre til Allah.»[1]
I visse muslimske land blir det å unngå fasten under ramadan ansett som en forbrytelse. I Algerie ble seks personer i 2008 dømt til fire år i fengsel og dyre bøter som straff for ikke å faste under høytiden.[2] Et annet eksempel er fra Kermanshah i Iran, hvor det i 2014 ble gitt følgende dommer for ikke å faste under ramadan: En kristen, altså en ikke-muslim, ble dømt til å få leppene sine brent med sigarett, mens fem muslimer ble dømt til 70 piskeslag på åpen gate.
Hva kan de sekulære og moderate muslimene gjøre for de mange millioner som i tvang lever under muslimsk diktatorisk styre? Jeg mener at de moderate muslimene som forsvarer islam og som mener at religionen er full av fred, at den er såkalt «fredens religion», bør komme ut på gaten og forsvare dem som nekter å følge de vanskelige reglene innen islam. Vis til verden at islam, ifølge dere, er snill og fredelig! Vis til de tusenvis som daglig forlater islam at de tok feil, fordi deres islam er full av fred og ikke full av straff!
Faste er en eldgammel tradisjon. Trenger vi dette i 2017? Er det ikke nok for deg som faster å se deg rundt i verden, for daglig å se folk som dør av sult? Eller trenger du å faste, for ikke å si å torturere kroppen din fysisk og psykisk, for å forstå andre som lider av sult? Pin deg så mye du vil, men trenger du å tvinge andre muslimer til å gjøre det samme? Er det meningen at du skal være sulten og sove hele dagen, og mens du sover drømmer du om de sultne?
Hva om alle muslimer istedenfor å kaste bort en hel måned på seg selv og generere terror og undertrykkelse, kunne stå sammen i fellesskap, vise kjærlighet, toleranse og empati for virkelig å gjøre en innsats for de fattige og sultne? Det ville vel ha vært langt mer i tråd med intensjonen bak fasten!
Se Secular Forums samtale med «Abdi» om hvorfor han gruer seg til ramadan.