En ny, dansk undersøkelse viser at asylsøkerne fra Syria ikke er bedre utdannet enn andre likevel, snarere tvert imot. Det var ikke det offentligheten ble fortalt av alskens eksperter, her hjemme representert ved historieprofessor Knut S. Vikør og seniorrådgiver Ragnhild Hoddevik i asylavdelingen i UDI – kolportert av VG, TV2 og deres utenriksreporter Frederik Græsvik, som av alle ting brukes i en reklamesnutt for kampanjen #ETTMINUTT, som setter fokus på viktigheten av redaktørstyrte medier. Her sier Græsvik:
– Jeg er skikkelig bekymret for alle de usannheter og løgner som spres via sosiale medier og useriøse nettsteder. Tøv som framstilles som om det er harde fakta eller nyheter uten på noen som helst måte å være det. Det er viktig at folk forstår forskjell på journalistikk og oppspinn, sier TV 2s utenriksreporter Fredrik Græsvik i en av filmene TV 2 har produsert som del av kampanjen.
Å, ja vel, ja.
Men hvem er det som i størst grad produserer og sprer usannheter og halvsannheter basert på ren ønsketenking?
Hvorfor kolporterte for eksempel de overnevnte fullstendig grunnløse påstander – hvilket helt klart fremgikk allerede da påstandene ble fremsatt: det ble nemlig opplyst fra det samme ekspert-holdet at «det ikke føres statistikk på dette». Så hvilket beleggg hadde man da for påstandene sine? Ingen stilte spørsmål. I TV2-reportasjen het det videre at «i Danmark har man allerede gode erfaringer med syriske flyktninger» med henvisning til en reportasje i DR.dk. Men allerede da visste man det samme som nå er endelig fastslått i Danmark.
Etter at Brexit- og Trump-sjokkene slo inn i det politiske- , akademiske- og pressemiljøet, har man på de kanter vært ualminnelig opptatt av falske nyheter og postfaktasamfunnet, hvorav det siste visstnok innebærer en like merkverdig som grunnløs mistro til ekspertisen:
Men den nye skepsisen er ikke så mye knyttet til konkrete eksempler på at ledere og eksperter ikke gjør jobben sin, som en intens mistro mot politikere, journalister og akademikere som sådan. De avfeies ikke på grunn av hva de sier, men på grunn av hvem de er. Dermed oppstår paradokset at en påstand oppleves som lite troverdig fordi den kommer fra ekspertisen. Forskjellen mellom et politisk ståsted basert på en fornemmelse og et politisk ståsted basert på kjensgjerninger blir utvisket. Og alle populister har fått en hersketeknikk i hendene de kan bruke mot hvem som helst som kommer med faglige innvendinger mot påstandene deres – som da Leave-forkjemper Michael Gove i et intervju før Brexit-avstemningen sa at «folk i dette landet har fått nok av eksperter».
Og det er sannelig ikke rart. La oss se på deler av rullebladet «ekspertisen» har opparbeidet seg på særdeles kort tid:
- De mente Brexit var en umulighet. Vi vet alle hvordan det gikk.
- De mente Donald Trump ikke hadde sjanse til å bli presidentkandidat, senere at han ikke hadde en sjanse til å vinne. Hvordan det gikk vet vi også.
- De mente at det var helt usannsynlig – en slags konspirasjonsteori – at terrorister benyttet Angela Merkels uansvarlige åpning av grensene til å ta seg inn i Europa. Det motsatte var og er tilfelle.
- De mente at «pedofile og gangstere nærmest ville velte inn i Danmark» da landet stemte ja til å beholde rettsforbeholdet og aldri, aldri, aldri ville kunne oppnå en særavtale med EU om fortsatt deltagelse i Europol. Men det gjorde Danmark.
- De – den samme «ekspertisen» som nevnt over – spådde nær sagt dommedag for landene, blant dem Storbritannia og Danmark, som sa nei til fellesvalutaen euro. Som kjent er det euro-landene som havnet i problemer, ikke de andre.
- De mente altså at majoriteten av syriske asylsøkere var svært godt utdannet. Det vet vi, nå som da, at ikke stemmer.
For Norges vedkommende kan vi legge til samfunnsøkonom og tidligere politisk rådgiver for Høyre Terje Strøm og byrået NyAnalyses beryktede «innvandrerregnskap», som gikk i pluss bare fordi det skandaløst nok utelot alle offentlige utgifter, hvilket selv en under middels kritisk Dagblad-journalist kunne sett det med det blotte øyet. Men den politiske klassen hyllet unisont den dårlig underbyggede rapporten, mens pressen ropte ut det glade budskap og det var ikke et kritisk spørsmål å se i mils omkrets. Det måtte en nisjeavis som Finansavisen og alternative medier som Document.no og Rights.no til for å avsløre Strøms ønsketenking.
Et annet eksempel er Fafos rapport om enslige, mindreårige asylsøkere (EMA), hvis konklusjoner ikke støttes av rapportens innhold og heller ikke av internasjonal forskning som f.eks. rapporter fra FNs høykommisær for flyktningers (UNHCR) og FNs barnefond UNICEF.
Eksperter kan tydeligvis si akkurat det som faller dem inn – helt uten faglig eller vitenskapelig grunnlag – uten at pressen stiller noen kritiske spørsmål eller ber om å få se dokumentasjon for påstandene de blir servert. Når det så viser seg at eksperten(e) har tatt grundig feil, er det ingen i pressen som setter fokus på den/de. Ved neste korsvei opptrer eksperten, og pressen, som om ingenting har hendt. De blir aldri konfrontert med sine øvrige feiltagelser.
Som en av få europeiske aviser peker Jyllands-Posten på problemet:
Politikere er én ting. Deres opgave er at mene noget. Eksperterne er noget andet. De burde mene mindre og nøjes med at levere fakta til den offentlige debat, men fristelsen til at bruge den offentlige platform til også at meddele egne holdninger er blevet for stor. Mange eksperter optræder i dag som forklædte politikere. Man foregiver at øse af egen videnskabelighed, i sagens natur uhildet og apolitisk, men man deltager reelt i den politiske debat. Når der kan tales om det såkaldte postfaktuelle samfund – altså at mange har en tendens til at benægte fakta og skabe deres egne kendsgerninger – er forklaringen også en voksende mistillid til eksperter.
Ekspertene er selv skyld i at de har latt seg spenne for en politisk vogn. De har ikke vært gode nok til å forsvare den aura av objektivitet og politisk upartiskhet som skal omgi en vitenskapelig fundert ekspertise, dersom ikke troverdigheten skal gå fløyten. På denne måten ligger mange eksperter som de har redt, fortsatte lederskribenten og la til:
– Dertil kommer selvfølgelig at for mange eksperter har tatt for mye feil gjennom årenes løp. Hvem husker ikke vår egen euro-avstemning i 2000 og bølgen av dommedagsprofetier i tilfelle det ble nei til euroen? Uavhengige eksperter fremsto igjen som å gå et politisk ærend og således er den offentlige debatt klebet til av eksperter som har gått helt feil i byen, men uanfektet har fortsatt til neste debatt.
I april pekte Jyllands-Posten igjen på «eksperter» som er så opptatt av å fremme sitt politiske budskap at de helt glemmer å ta faglige forbehold og dermed ender med ta massivt feil:
Så fik Danmark alligevel sin særaftale om Europol. Hvordan kan så mange eksperter tage så massivt fejl?
Der er grund til selvransagelse blandt politikere og eksperter, efter at Danmark problemfrit har fået en særaftale.
At forskningsmiljøer og alskens eksperter er dypt politisert når det gjelder innvandring er de siste årene blitt så tydelig at det føles overflødig å måtte påpeke det. Men hvorfor en angivelig maktkritisk presse alltid lar dem slippe unna med det hvis de selv – slik de påstår – ikke politiserer, er nok et mer aktuelt spørsmål.
I motsetning til konsensupregede norske medier fortsetter Jyllands-Posten å sette søkelyset på politiserende eksperter. Falske nyheter er, hvor problematisk det enn er, av gammel dato. Politiseringen av vitenskap og faglig ekspertise er derimot av nyere dato, skriver de på lederplass og viser til undersøkelsen om de høyt utdannede asylsøkere:
At det alligevel kan blive en større nyhed i mange medier, også her i avisen, skyldes den sørgelige kendsgerning, at tjenstvillige eksperter af alle slags kritikløst – eller nok snarere i en bestemt politisk hensigt – har givet indtryk af, at netop flygtningene fra Syrien var specielt godt uddannet.
Ekspert efter ekspert tonede frem i tv-studierne og gentog denne påstand med en flankerende opfordring til, at Danmark tog godt imod de syriske flygtninge, fordi de kunne være med til at fylde rækkerne på arbejdsmarkedet på et tidspunkt, hvor det danske samfund forandrer sig demografisk. Det var i vores egen økonomiske interesse at lade syrerne komme til, fordi de kunne være med til at redde velfærdssamfundet. Sådan lød melodien aften efter aften, f.eks. i Deadline-studiet på DR2.
Nu viser det sig så, at fagfolk ude i den virkelige virkelighed – i modsætning til den indbildte virkelighed i tv-studierne – slet ikke kunne få disse jubelmeldinger til at passe. De sande eksperter, der på sprogcentrene havde den direkte kontakt med flygtningene, kunne se, at det ikke passede – fake news. Man kunne have ønsket, at de allerede dengang havde protesteret, men der skal givetvis noget til sådan at træde op imod en voldsom og meget uniform mediemagt.
Dette eksempelet, sammen med flere andre, bidrar til å forklare mistoren til eksperter, makthavere, autoriteter og medier, mener Jyllands-Posten:
Den sørgelige sandhed er, at f.eks. videnskaben, som det her især handler om, ligger, som den har redt, når den så beredvilligt lader sig politisere og spænde for en vogn, som det åbenlyst har været tilfældet med de syriske flygtninge.
Hvad baserede eksperterne mon deres meget skråsikre udtalelser på? Var det andet end fromme forhåbninger, iklædt en videnskabelig maske? Og var der slet ingen, der tænkte over de skadelige langtidsvirkninger, når sandheden kom for en dag – både for den offentlige debat, som baserede sig på en løgn, og for den videnskabelige habitus som sådan?
Det er med videnskab som med journalistik. Hvis man opgiver at lade sig lede af andet en ambitionen om at søge den bedst opnåelige version af sandheden, graver man sin egen grav – for sin egen integritet, for sin troværdighed udadtil og for arbejdet med at bidrage med kvalitet til den kollektive, offentlige samtale.
Eksperter af alle slags må – som medierne – søge tilbage til rødderne. Værdifrihed og tilstræbt objektivitet, fri af alle interesser, er den eneste vej tilbage, hvis tidens ulidelige lethed i omgangen med fakta, rigtige fakta, skal have modspil. Det er op til eksperterne selv at beskytte deres videnskabelighed.
I mellemtiden en lille, helt gratis opfordring til Deadline-redaktionen: Indkald nu Syrien-eksperterne fra dengang, og stil dem til regnskab med helt almindelig, kritisk journalistik. Hvordan kunne de tage så monumentalt fejl?
Det påstås riktignok at almuen har gullfiskhukommelse, men det har åpenbart vært en stor feil å tro at en eventuell gullfiskhukommelse gjelder alt og alle til alle tider i all evighet.
Spørsmålet er derfor ikke hvorfor folk ikke stoler på ekspertisen og mediene som stiller opp som megafoner, men hvorfor noen tror at folk bør/skal stole på dem?
Det er ikke TV-titterne og avisleserne som har valgt la seg politisere og kringkaste politiseringen videre; det er ekspertene og mediene selv som har gjort det. Når fullstendig feilaktige påstander og åpenlys politisering aldri får noen konsekvenser for ekspertenes/ekspertisens omdømme, fortsetter de selvfølgelig som før i den tro at det både er gangbart og akseptabelt. De tar, som vi nå ser, feil.
Mediene har derimot enda en valgmulighet: de kan enten begynne å bedrive kritisk journalistikk også overfor «eksperter» som sier ting de er enige i og sette søkelyset på politiseringen de bedriver, eller de kan ødelegge siste rest av egen troverdighet i takt med den ekspertisen folk med rette ikke tror på lenger.
For de tider hvor de tradisjonelle mediene kunne kontrollere informasjonsflyten og eksperter si hva som passer dem uten å bli arrestert på feil eller motsagt er over og de kommer ikke tilbake. Den som ikke innser det og handler deretter, vil neppe overleve i den nye medievirkeligheten.