La meg innrømme det med en gang: Jeg har ikke mye tiltro til folk som vises på dette bildet her, særlig ikke når de kommer med alle disse «plussordene» som smører våre demokratiske ører og hjerter: respekt, fred, toleranse, samarbeid, dialog, gjensidighet, forståelse, og så videre.
Ingen åpenbar konspirasjon, tvert om
At min tiltro generelt til deres påståtte fredelige, demokratiske hensikter er liten, skyldes flere forhold, som alle avsløringene av deres lite hyggelige holdninger med skjult kamera (som Undercover Mosque i 2007, Moskeerne bag sløret i 2016, og opptak jeg selv var med på som journalist i TV2 om kjønnslemlestelse i 200o, og opptak norskpakistanske Jeanette og jeg gjorde av imamers holdning til oss ikke-muslimer, publisert i Dagbladet i 2002). Treffprosenten på de doble (og også ekstreme) tungene er usedvanlig høy. I de to norske tilfellene var uttellingen 100 prosent.
Jeg kan ikke se islam har endret seg etter disse avsløringene, tvert om. Nå har også terror kommet svært mye nærmere oss siste tiden, og vi vet at mer terror antakelig snart er i vente, samtidig som nye moskeer stadig dukker opp i våre vestlige samfunn, Norge selvsagt inkludert.
Selvsagt vil man finne unntak. Jeg snakker her om et overordnet bilde.
En usedvanlig imam
Ahmed Akkari er født i Libanon og innvandret til Danmark som barn sammen med familien sin. I ung alder ble han islamisert i den lokale moskeen på Jylland, og han endte raskt opp som imam i danske sunnimoskeer og «shariadommer» i danske «gettoer», i henhold til hans egne ord. Han var videre en sentral hjerne bak imamdelegasjonen som i 2006 dro fra Danmark til Midtøsten for å ildne opp massene under karikaturstriden, men i 2008 hoppet han av karusellen. Seks år senere, i 2014, kom boken hans, Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mod Danmark. Boken er særdeles modig, avslørende og et uhyre viktig dokument over nettopp dobbelspillet og ekstremismen som foregår rett foran våre neser. Akkari forteller rett ut om løgner fra imamer og andre lederes tunger overfor oss «vantro».
Men det er verre enn som så: Indirekte eller direkte støttes jihadister og terrorister fra egne rekker.
Akkari forteller eksempelvis om en hendelse fra Taiba-moskeen på Nørrebro, København, der en ganske nyankommen tunisier (Abdullah) raskt ble radikalisert. Alle i moskeen visste hva som hadde skjedd, men ingen gikk til politiet. Tvert om skjedde dette: Ryktene gikk blant moskémedlemmene om at denne mannen planla konkret et terrorangrep. Den danske sikkerhetstjensten (PET) fikk han nemlig på radaren, og mannen gikk under jorden.
«Han er blevet oppdaget», hviskede folk i moskeen. Rygterne kom fra personer med forbindelser til jihadisterne (s. 220).
Folk var bekymret, forteller Akkari. Ikke for et voldelig angrep et sted i Danmark, «kun for Abdullah selv», at han skulle bli sporet opp av PET.
9/11 – ingen fordømmelse
Samme reaksjoner opplevde Akkari i moskeene etter 9/11. Ikke mange «priset angrebene åbent dengang, men der var på den anden side heller ikke nogen der fordømte dem indadtil».
«I moskeerne havde vi en lallende holdning til radikalismen i praksis, som gjorde det let for unge at passerer fra de moderate grupper til de mest ekstreme uden at møde løftede pegefingre.»
Akkari opplevde mange som Abdullah i moskeer i Århus og København. Noen dro utenlands for å krige (jihad), noen var delaktige i terrorplaner, mens andre endte i fengsel etter å ha deltatt i «kriminelle kampanjer mot de ‘legitime vantro mål'».
«Mange av dem vendte siden tilbage til moskeerne, hvor de vidste, at de alltid kunne få hjælp og beskyttelse. I Taiba-moskeen blev det på det nærmeste slået ring om disse typer. Uanset hvem de var, og hvad de hadde gjort, blev de ikke angivet. Tværtimod» blev de modtaget med store smil og varm mad i cafeteriet. Mange betragtede dem som helte, og selv dem, der bestemt ikke gjorde, kunne aldrig finde på at forråde fællesskabet ved at gå til politiet .» (s. 220)
En bombe
Vi går nå videre i Akkaris bok, og her kommer kanskje en enda større bombe:
De få gange, vold er blevet fordømt af disse kredse, har det været i taktiske udmeldinger til danske medier. Men næsten aldrig uden et diskret, næsten usynligt forbehold, som de ligesindede kunne afkode.» (s. 221)
Han forteller oss altså at «disse kretsene», som vel er imamer og i norsk sammenheng også Islamsk Råd, ikke er mot bruk av vold og terror. Altså de kretsene med makt internt. Dette burde ryste oss, og dette burde journalister begjærlig notere seg.
Akkari forteller også at han som imam aldri oppfordret til vold og terror, med han fordømte heller aldri terror i sine prekener. Han praktiserte «den stilltiende accept».
«Det var utenkelig at kritisere jihadisterne ved fredagsbønnen og i andre åbne fora. Gjorde vi det, ville vi blive udråbt som forrædere og miste anseelse og respekt, og det var ingen af os klar til at afstå. Eneste mulighed syntes derfor at være en diskret appel til problemets kjerne: de personer, der stod for hvervningen af nye rabiate rekrutter i moskeen.» (s. 222)
(Jeg bare minner kort her om at PST offentlig sier det ikke foregår verving i norske moskeer. Hvem våger å påstå at sunniislamske moskeer i Norge fungerer helt annerledes enn i Danmark?)
Et talende eksempel
At Islamsk Råd Norge (IRN) opptrer slik Akkari forklarer («taktiske» meldinger til mediene, der de liksom tar avstand fra terror), mener jeg vi så svært tydelig i 2006 under karikaturstriden. Som kjent ble mennesker slått ihjel i Midtøsten, Pakistan og Afghanistan den gang, og vestlige ambassader ble stukket i brann, mens her hjemme var redaktør Vebjørn Selbekk alvorlig og intenst drapstruet, og drapstrusler var også rettet mot Norsk Presseforbunds Per Edgar Kokkvold. For å nevne noe. IRN, som den gang var paraplyorganisasjon for 46 moskeer, sendte ut en pressemelding (etter offentlig press) midt under den verste striden, 10. februar 2006. «Fellesuttalelsen angående karikatur-saken», knyttet til «krenking av muslimer» (sic!), som meldingen ble kalt, vridde fokuset i en helt annen retning enn vold og drap: Forbrytelsen som var begått handlet om bruk av ytringsfriheten, het det innledningsvis:
• Ja, det er en grunnleggende rettighet som må respekteres, men denne friheten innebærer også et stort ansvar.
• Det er dette ansvaret karikaturtegnerne og de som publiserte tegningene har forbrutt seg mot.
• Imamer i Norge fordømmer publisering av karikaturtegningene av den hellige profeten Muhammed (fred være med ham).
Under mellomtittelen «Krenket flere ganger», tas det avstand fra «brenning av det norske flagget og angrep på norske ambassader». «Vold og trusler om bruk av vold, enten begått av muslimer eller mot muslimer», heter det, «fordømmes».
Meldingen fortsetter slik:
«Muslimer i Norge har følt seg krenket minst to ganger i denne saken; først gjennom karikaturtegningene og deretter når det norske flagget ble brent.»
Sistnevnte, brenning av det norske flagget, er vel en del av «taktisk melding til norske medier».
I denne internasjonale krisen så vi altså ingen fortvilelse over alle menneskelivene som var gått tapt. Vi kunne ikke registrere et snev av ydmykhet i en situasjon der deler av den islamske verden var satt i brann og drapstrusler haglet fra de krenkedes rekker. Pressemeldingen til IRN var tømt for empati med dem som var rammet av vold og trusler, og jeg mener den reflekterte hardhet og aggresjon.
Tilfeldig? Neppe. Jeg skulle vært villig til å vedde ganske mye på at IRN mente Vesten fortjente «straffen» fra islams rekker for å ha tegnet Muhammed. Terror og drap var «berettiget».
Men jeg er kanskje konspiratorisk, akkurat som Ahmed Akkari?
PS: Husk også at islams tekster, koranen inkludert, er fylt med krigersk jihad, og som imam Sandnes, også kalt Abo Barirah, sier det: «Å benekte et vers i koranen er å benekte alle vers.”