Æreskulturelle normer brer seg i Sverige og den påfølgende volden øker jevnt og trutt. Aftonbladet har tatt for seg 200 av bare de siste to årenes tilfeller, og dette er tross alt bare de sakene som har endt opp i rettsystemet. Hvor mange som ikke kommer så langt er ikke godt å si, men sannsynligheten taler for at antallet er betydelig. Det viser de sakene vi kjenner til, for det krever svært mye av ofrene å bryte ut. Ofte ender det med et fullstendig brudd med alt av familie, venner, øvrig sosialt nettverk og bortflytting fra nærmiljøet, og det er ingen bagatell selv om man kommer vekk fra volden. Dessverre er det også slik at mange av disse jentene har tilbrakt livet med å bli sosialisert inn en kultur der vold mot barn og kvinner oppfattes som normalt og mannens rett, og noe det er en «god kvinnes lodd å holde ut».
De individuelle følgene er ille nok i seg selv, men problemet er langt mer vidtrekkende enn de enkelte familier og det har store konsekvenser for det omgivende samfunn – konsekvenser som vil øke i takt med den massive innvandringen fra landene der æreskultur og dertilhørende tilbøyelighet til å utøve vold er fremherskende. De enkelte familier er en ting, men det fremgår klart at hele gruppen, eller i alle fall store deler av den, er en del av problemet, ettersom den bidrar til å opprettholde normene og dermed volden da den jo utelukkende skjer for å bevare familiens ære i samme miljøet.
Enkeltsakene er deprimerende like, den ene verre enn den andre. Jenter blir, helt fra barnsben av, psykisk og fysisk mishandlet av både foreldre, brødre og utvidet slekt som onkler, tanter og fettere og svogere, overvåket og sterkt kontrollert, nektet å delta i samfunnet med normale fritidsaktiviteter og venner, truet med å bli etterlatt i foreldrene hjemland, tatt av dage og/eller de facto tvangsgiftet, ikke sjelden med påfølgende voldtekter og fortsatt mishandling begått av ektemannen, mens familien gjerne deltar for å holde offeret på plass for å opprettholde sin egen ære. De fleste sakene Aftonbladet refererer, har endt med tvangsfjerning fra hjemmet, ofte på beskyttet adresse da familien øver påtrykk på offeret for å komme tilbake/trekke anklagene tilbake, dødstrusler, trusler om bortføring og mishandling/drap i de tilfellene familien eller ektemannen har funnet dem.
Det er påfallende mange som forteller at de blir tvunget – med trusler om vold/vold – til å iføre seg hijab eller enda mer omfattende tildekking, og ytterligere vold hvis/når de forsøker å nekte. Det kan jo være greit å huske på neste gang man hører muslimske hijab- og/eller niqab-brukere og deres støtter hevde at tildekning dreier seg om frihet og bør anses som en form for frigjørende feminisme og kvinnelig «empowerment».
Gutter faller også som ofre for æreskulturen, for de oppdras helt fra barnsben av til å overvåke, kontrollere og true søstrene, i noen tilfeller mødrene, for holde dem i systemet. I noen tilfeller blir de også oppdratt og oppmuntret til å delta i mishandlingen av søstre. Noen blir også selv mishandlet og tvangsgiftet.
Selvforsterkende problematikk
Sirkelen blir dermed selvforsterkende, da nær sagt all forskning viser at barn som blir mishandlet eller misbrukt, har høy risiko for selv å ende som mishandler/misbruker. Likeledes videreføres det arkaiske kvinnesynet som ligger til grunn for det hele. Hva slags ektemenn og fedre – enn si samfunnsborgere – mange av disse guttene blir som voksne, sier seg vel nærmest selv. En så aggressiv oppfattelse og opprettholdelse av egen og familiens ære har i mange tilfeller gått utover tredjepart også.
Som rettspapirene i en sak fra september 2016 sier det:
Utredningen visar att alla fem barnen behöver vård, de är fostrade i hederskulturens tankegångar. Sönerna behöver lära sig samhällets normer och hindras från att själva utföra våld, medan döttrarna behöver hjälp att bryta könsrollerna.
En demokratisk rettsstat anser altså æreskulturell oppdragelse som grunn til å fjerne gutter fra hjemmet for å sikre deres videre utvikling som ikke-voldelige individer.
I tillegg øker problemet i omfang og antar nye former i Europa. En kommunal rapport fra de innvandrertette forstedene Tensta og Rinkeby i Sverige viser at æreskulturen både har spredt seg og gitt seg nye utslag: der det før bare var familien og slekten som utøvde den sosiale kontroll over jenter, er det nå hele områder. Det vil si at mønsteret vi kjenner fra Midtøsten og andre islamske klanssamfunn reproduseres og befester seg i Europa.
Leder for Sveriges soscialdemokratiske kvinneforbund, Nalin Pekgul, har da også beskrevet kvinnene i Tenstas situasjon som «verre enn Kurdistan for 50 år siden.»
Forsker og dosent ved universitetet i Stockholm Astrid Schlytter påpeker at foreldre i innvandrertette områder som kanskje ellers ikke ville lagt så vekt på æresnormer, likevel gjør det fordi de selv opplever press fra omgivelsene. Hun mener at samfunnet bør gripe inn når gutter forsøker å kontrollere og begrense jenter, og nevner blant annet tvangfjerning fra hjemmet som et mulig tiltak.
Selve miljøet eller gruppen utgjør således en stor del av problemet. Når familien forsøker å opprettholde sin ære ved sosial kontroll over sine jenter og kvinner, og/eller voldsutøvelse i denne hensikt, gjør de det for å beholde æren i egen gruppes øyne – ikke de ikke-æreskulturelle/ikke-muslimske omgivelsene.
Sladder og ryktespredning; et stort problem
Og tragisk nok: jenter og kvinner bidrar selv til den sosiale kontrollen. Rapporter om temaet forteller om en utbredt «sladderkultur» og ryktespredning i miljøene. Den/de som blir observert mens de bryter miljøenes medbragte og omplantede normer, blir raskt snakket negativt om i miljøet, og bruddet blir som regel rapportert direkte til foreldre eller brødre.
Rapporten fra Tensta bekrefter dette: 45 prosent av jentene som er intervjuet i rapporten sier at de aldri går til idrettshallen. 54 prosent deltar ikke på fritidsaktiviteter. De eldste jentene føler seg begrenset av ryktespredning og flere av dem unnviker fritidsklubber. – Går jeg dit får jeg dårlig rykte, er en gjennomgående kommentar.
Tidligere svenske rapporter viser omfanget: i en statlig utredning i 2014 fremkom det at nærmere 100 000 unge mellom 15 og 20 år lever under æresnormer som begrenser deres hverdag. Det samme viste en rapport fra organisasjonen Hverken hore eller underdanig som ble publisert tidligere i år, hvor 1 100 ungdommer i aldergruppen 12 til 18 i Stockholms forsteder er intervjuet. Her fremkom det at 81,9% av jentene opplever ganske mye til svært sterk sosial kontroll, mens 81,2% av guttene mener at de og foreldrene er ansvarlige for sine søstre. 55,9 prosent får sjelden eller aldri delta i fritidsaktiviteter hvor det er gutter tilstede. Det er naturligvis uhyre vanskelig for disse jentene/unge kvinnene å integrere seg som frie, likestilte medborgere i storsamfunnet, og majoriteten klarer det sannsynligvis heller ikke, ettersom konsekvensene kan bli svært store for deres familiære og sosiale liv.
Den danske rapporten »Familien betyr alt – Vold mot kvinner i etniske minoritetsfamilier« (2011) peker direkte på miljøets sentrale rolle i den sosiale kontrollen og påfølgende vold. Rapporten var den gangen den største og mest omfattende i sitt slag. Lektor på Roskilde Universitet (RUC) Yvonne Mørck, antropolog Bo Wagner Sørensen (RUC) og forsker Sofie Danneskiold-Samsøe intervjuet 42 minoritetskvinner som var utsatt for vold og sosial kontroll, samt en lang rekke profesjonelle på 25 krisesentre som arbeidet med kvinner i samme situasjon. Rapporten avdekket helt særlige vilkår for de etniske minoritetskvinnene som oppsøkte krisesentre, hvor de stadig utgjør 48 prosent av beboerne.
Hovedkonklusjonen er at disse kvinnene – i motsetning til etnisk danske kvinner – typisk blir utsatt for vold og kontroll av flere familiemedlemmer og at familien bakker opp volden. – Det er kvinnen det er noe galt med, ikke voldsutøveren, og derfor blir de utstøtt av hele familien og det etniske miljøet når de søker hjelp på krisesentre, forteller medforfatter Sofie Danneskiold-Samsøe. Noen fellestrekk går igjen:
- Kvinnens bakland (familie, venner og andre sosiale miljøer) spiller en sentral rolle for den volden kvinner utsettes for
- Det er typisk flere voldsutøvere: ektemannen, svigerfamilien og i noen tilfeller også kvinnens egne foreldre, brødre og onkler
- Det er snakk om en transnasjonal sosial kontroll, idet familiemedlemmer overalt verden har innflytelse på volden, og om det skal gjøres noe for å forhindre den
- Forlater kvinnen mannen, forsvinner hennes nettverk i form av egen familie og det etniske minoritetsmiljøet
I Norge lever over 800 personer, hovedsakelig kvinner, på såkalt kode 6, som er den sterkeste beskyttelsesgraden vi har. Tallet har tredoblet seg siden 2003. Antallet inkluderer også etnisk norske kvinner på flukt fra voldelige partnere, ikke bare æresflyktninger med minoritetsbakgrunn. Men sistnevnte et problem de etnisk norske kvinnene ikke har. Hvor etnisk norske kvinner stort sett blir forfulgt av en enkelt mann, blir kvinnene med bakgrunn i æreskulturer jaktet på av hele familier hvis holdninger deles av et større miljø. Og miljøets arm strekker seg nå langt inn i det offentlige. Det er blir med andre ord stadig vanskeligere for storsamfunnet å beskytte og skjule disse kvinnene.
Livsfarlig klanmentalitet på alle nivåer
Det skyldes en kompliserende faktor, som også gjør problemet svært vanskelig å komme til livs: klanmentaliteten, som er æreskulturens opphav. Innvandrere fra klanssamfunns lojalitet – de av dem som bekjenner seg til det, vel og merke – går først og fremst til egen familie og inngruppe, ikke til det omgivende samfunn. Men klanens medlemmer jobber og virker i det samme samfunnet, så det er etterhvert blitt øyne og ører overalt. Ofrene som kommer fra disse miljøene vet hvordan det fungerer og har derfor god grunn til å mistro hjelpeapparatet og omgivelsenes evne til å beskytte dem. Dette hindrer antagelig også mange i å søke nødvendig hjelp.
Fra andre sammenhenger er det allerede kjent at taxisjåfører fungerer som minoritetsmiljøenes øyne og ører. Jenter med bakgrunn fra æreskulturer i Norge, Danmark og det øvrige Europa har gjentatte ganger fortalt om tilfeller hvor de har vært i byen sammen med en venn av motsatt kjønn eller sett seg rundt for å forsikre seg om at det ikke var noen kjente i nærheten og tent en sigarett, for så å bli umiddelbart oppringt og skjelt ut av nære slekninger i land som Pakistan.
Det finnes også en rekke tilfeller hvor drosjesjåfører har operert som rene etterretningstjenesten for familier på jakt etter jenter og kvinner som av forskjellige årsaker har rømt hjemmefra eller søkt tilflukt på krisesenter. Så er det da også en «offentlig hemmelighet», både i Norge og Danmark, at krisesentre ber om etnisk norsk/dansk sjåfør i de tilfellene de har behov for drosje.
Kroneksempelet på slik virksomhet er drapet på Ghazala Khan, som var på flukt fra familien i Danmark, men i 2005 ble skutt og drept på åpen gate av sin egen bror etter å ha blitt oppsporet av et nettverk av drosjejåfører.
Utro tjenere i det offentlige
I 2015 fortalte flere kilder til den danske avisen Information at det er store nettverk som ettersøker kvinner på flukt for å tvinge dem tilbake til menn og familier, og det begrenser seg slett ikke bare til drosjenæringen.
Ansatte i det offentlige lekker også opplysninger:
»Mange bliver opstøvet, fordi familien har kontakter i det offentlige. Og disse kontakter kan så let som ingenting finde ud af, hvor en kvinde opholder sig, hvis bare de har hendes personnummer,« siger Hakima Lakhrissi, leder af det såkaldte Vestegnen Indvandrer Kvindecentret, der siden 2011 har rådgivet flere hundrede minoritetskvinder om blandt andet æresrelaterede konflikter.
Juridisk rådgiver Khaterah Parwani for Exitcirklen, som hjelper jenter og kvinner som er utsatt for psykisk vold og religiøs sosial kontroll, fortalte at hun kjenner til minst ti kvinner som har søkt tilflukt fra ektemann og familie på de mest bortgjemte steder, men likevel er blitt funnet. Forklaringen er som oftest at offentlige ansatte med tilgang til Danmarks svar på Folkeregisteret (CPR-systemet) lekker opplysninger. Ifølge Parwani har flere av kvinnene i ettertid fått vite av familien at den har oppsporet dem gjennom informanter i teleselskaper og kommuner som har brukt arbeidsplassens registre for å finne kvinnene.
Prosjektleder for rådgivingstjenesten Etnisk Ung, Susanne Willaume Fabricius, opplyser det samme: flere unge forteller om familier som har nettverk med adgang til CPR-systemet. Samtidig forteller de om et kollektivt press som er så stort at det nesten er umulig å si nei når familien krever at en offentlig ansatt [med bakgrunn fra samme miljø] skal utlevere fortrolige opplysninger om kvinner som er på flukt.
De aktuelle kvinnene nærer selvfølgelig en massiv mistillit til at systemet kan beskytte dem mot deres voldelige familier. Det er ikke til å undres over når de er klar over eksistensen av store nettverk av informanter innad i miljøet som av lojalitet til familien er på konstant utkikk etter dem – og at noen av disse har tilgang til fortrolige opplysninger.
At offentlig ansatte lekker fortrolige opplysninger er heller ikke noe ukjent fenomen i Norge. I 2009 avslørte VG til sammen 19 sykehusansatte hadde fått advarsler, krass kritikk eller er blitt oppsagt som følge av snoking i journaler og/eller spredning av sensitive opplysninger. – Dette er trolig bare en liten topp av et gedigent isfjell, sa seniorrådgiver Cecilie Rønnevik i Datatilsynet til VG. Avdelingsdirektør Gorm Grammeltvedt i Statens helsetilsyn bekreftet beskrivelsen.
Noen av sakene VG fant dreide seg om snoking i minoritetsmiljøer. Nordafrikanske «Nadia», som selv hadde opplevd at uvedkommende gikk inn i hennes pasientjournal, fortalte at hun kjente til både helsesekretærer og sykepleiere med minoritetsbakgrunn som ivrig snoket i journaler. – Jenter som for eksempel har tatt abort kan bli helt ødelagt av at slike opplysninger kommer ut, sa hun.
Drosjer: minoritetsmiljøenes øyne og ører?
Drosjenæringen i mange europeiske byer er i dag dominert av ikke-vestlige innvandrere fra klanbaserte, islamske samfunn. At dette kan ha negative følger fremgår av den regjeringsoppnevnte granskeren Louise Caseys bitende rapport i forbindelse med britisk-pakistanske menns systematiske og omfattende sex-misbruk av unge og ofte mindreårige jenter, samt offentlige institusjoners manglende vilje og evne til å gripe inn, i den lille byen Rotherham.
Risky Business, som var sentral i opprullingen, hadde notert seg at drosjesjåfører fra særlig tre firmaer lot til å være involvert. Ungdomsarbeidere og personell på offentlige institusjoner for barn observerte det samme. Skoleledere klaget samtidig over at drosjer sto parkert utenfor skolen og ventet på mindreårige elever ved lunsjtid, da jentene måtte gi et antall menn oralsex i spisepausen, og skoleslutt. Foreldre til ofre fortalte om det samme; at deres døtre ble hentet og levert i beruset tilstand av drosjer. Det ble også regelmessig rapportert om at drosjer opererte på såkalte hotspots for nettverkenes virksomhet og steder hvor nettverkene vanligvis innleder den første kontakten med mindreårige jenter. Jentene ble også blitt fraktet rundt i flere byer i Nord-England for å bli voldtatt eller seksuelt misbrukt av grupper av menn. Voldtektene og prostitusjonen fant sted i drosjer, i tomme leiligheter og i lokaler tilknyttet gatekjøkken. Det samme mønsteret er for øvrig påvist i byene Keighley, Derby, Oxford, Rochdale og Telford
I Caseys rapport kommer det blant annet frem at flere av ofrene som endelig lot seg overtale til å gå til politiet, ble oppringt umiddelbart – mens de satt på politistasjonen – av misbrukerne med trusler om hva som ville skje hvis de sladret. Man har lurt på hvordan misbrukerne kunne vite hvor ofrene befant seg. Grooming-nettverkene hele tiden har hatt svært god kontroll på hvor jentene har befunnet seg til enhver tid og hva de eventuelt har foretatt seg. Det fremgår ikke direkte hvordan, men når et antall taxier er involvert er det likevel lett å tenke seg deler av svaret.
I forbindelse med saken ble en politibetjent og to lokalpolitikere anklaget for å ha hatt sex med mindreårige jenter. Politibetjenten skal også ha videreformidlet opplysninger om sosialt utsatte mindreårige til de britisk-pakistanske nettverkene. En annen politibetjent er anklaget for tjenesteforsømmelse fordi han unnlot å foreta seg noe da han fikk kjennskap til sin kollegas handlinger. Ytterligere ti politibetjenter ble gransket av politiets interne etterforskningsorgan i forbindelse med deres opptreden i saken.
I professor Alexis Jays rapport om samme sak, kommer det frem at flere britisk-pakistanske byrådsmedlemmer i Rotherham forsøkte å presse sosialtjenesten til å endre tilnærming i visse spørsmål. Et lite antall byrådsmedlemmer forlangte også at sosialtjenesten skulle begynne å avsløre hvor kvinner som hadde flyktet fra voldelige hjem oppholdt seg og jobbe for forsoning med ektemann eller slektninger fremfor for å støtte oppunder kvinnens rett til bestemme selv.
Klanmentalitet og æreskultur har derfor en negativ effekt langt utover de miljøene det stammer fra. Førstnevnte er da også en stor del av grunnen til at samfunnene mange innvandrere kommer fra er gjennomført korrupte, hvilket igjen fører til at befolkningens tillit til myndighetene er ikke-eksisterende, hvilket igjen forsterker klanmentaliteten. Nå siver det inn fra bunn til topp i europeiske samfunn. De direkte ofrene er naturligvis de første som får merke konsekvensene, men etterhvert vil selve rettsstaten og den tillitskulturen som opprettholder den bli skadelidende. Kriminalitet vil ikke lenger bli rapportert som vanlig når ofrene frykter lekkasjer eller urettferdig behandling.
Og det er innvandrermiljøene som omplanter og viderefører klanmentalitet og æreskultur som vokser mest og raskest i Europa. Problemene vil derfor bare øke i omfang dersom det ikke blir lagt ned en betydelig innsats for å stanse utviklingen.
Så hva kan gjøres?
Første steg bør være tvangsfjerning fra hjemmet. Deretter bør samtlige familiemedlemmer og andre i sosiale nettverk som utøver æreskulturell vold eller bidrar til det, utvises. Likeledes familiemedlemmer som presser barna inn i tvangsekteskap. Utro tjenere i det offentlige eller private firmaer som lekker fortrolige opplysninger og/eller hjelper til med å finne beskyttede personer, må miste jobben umiddelbart og helst utvises om mulig. Det samme med imamer som deltar i inngåelse av tvangsekteskap. Trusselen om utvisning har erfaringsmessig vist seg å ha en disiplinerende effekt der fengselsstraff ikke har det: for de som bekjenner seg til æreskulturelle normer er det nemlig ingen skam i å havne i fengsel for å ha utøvd vold eller til og med drept for å opprettholde familiens eller egen ære. Snarere er det ansett som et adelsmerke. Derfor bør terskelen være lav for utvisning. Det er lite trolig at disse menneskene vil risikere noen sosiale eller offentlige sanksjoner i hjemlandet, ettersom de har opptrådt i tråd med hjemlandets kulturelle, religiøse og sosiale normer.
Dette er for øvrig fullt mulig: i mai ble et syrisk ektepar dømt av dansk rett til fengselsstraff og utvisning for å ha utøvd vold mot sine fire barn og for å ha truet datteren til å gifte seg med en fetter.
Arrangert ekteskap, som er en del av klankulturen og bidrar til å befeste den, bør erklæres offentlig som en uønsket praksis.
I tillegg bør staten holde frem både gulrot og pisk for å tvinge innvandrerorganisasjoner og moskèer til å jobbe aktivt mot æreskulturens ryktespredning og sladdermentalitet innad i miljøene, da dette helt klart er med på å opprettholde og videreføre æreskulturelle normer og vold. Det bør sies klart fra at dette er noe miljøene selv må ta tak i og at vi faktisk forventer resultater innen rimelig tid.
Alternativet er å handlingslammet se på at rett ut sagt giftige mekanismer som har ødelagt landene mange innvandrer flykter fra, sprer seg her, med de sterkt negative konsekvensene det har for hele samfunnet. De første ofrene er miljøets egne, men det vil snart få følger for øvrige omgivelser og til slutt for rettstaten og selve samfunnsinnretningen vi har. Det er ikke til fordel for noen, ei heller nåværende og fremtidige innvandrere fra de aktuelle kulturkretser. De som sverger til klanmentalitet og æreskultur får selv ta konsekvensene av sin manglende evne og vilje til å tilpasse seg sitt nye land, fremfor at alle andre skal måtte ta den på sin. Vil de ha æreskultur og klansamfunn, finnes det nok av andre land å slå seg ned i. Vi bør derimot satse på ofrene og alle andre som faktisk vil rettsstat, demokrati, frihet og likestilling.
Av og til kan det være lønnsomt, på grensen til strengt nødvendig, å gjøre noe med et problem før det vokser oss over hodet.