Igjen og igjen blir vi tvangsfôret med overdrivelser som grenser mot falske nyheter.
Klassekampen 14. juni
I Klassekampen, under tittelen «Krigen som aldri tar slutt», skriver Gunn Kathrine Stangvik om hvor skammelig asylpraksis Norge har for enslige mindreårige asylsøkere (EMA) fra Afghanistan:
«Dette er reelle flyktninger med beskyttelsesbehov på individuelt grunnlag eller på grunn av manglende generell sikkerhet på hjemstedet.»
Sånn er det med den saken. Vi trenger ikke engang noen (individuell) saksbehandling.
Altså, igjen leser vi om slemme Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet (UDI) med Sylvi Listhaug (pt. Per Sandberg) i spissen, som sender hjem flyktningbarn til et inferno av utrygghet og selvmordsbombere i Afghanistan.
Nei, det er ikke slik det er, Stangvik. Alle statistikker og rapporter fra både Sverige, Danmark og Norge beskriver systematisk juks/misbruk av asylinstituttet blant (særlig) såkalte enslige mindreårige når de søker asyl i Skandinavia.
Leser ikke Stangvik slike statistikker og rapporter? De er i hvert fall ikke nevnt i hennes artikkel i Klassekampen.
For å krisemaksimere leveforholdene i Afghanistan skriver Stangvik innledningsvis om 90 mennesker som ble drept av en selvmordsbomber i Kabul – i et forsøk på å gi inntrykk av at hele Afghanistan er et utrygt og grusomt sted. Det er klassisk krisemaksimerings-journalistisk som ikke stemmer overens med virkeligheten.
Siden kommer overdrivelsene på rams i det to-siders oppslaget i Klassekampen: «Angsten er grunntonen i enhver afghaners liv.» (…) «Det gjelder mennene og de store guttene som er fredløst vilt» (…) «Afghanere er fryktens livstidsfanger.» osv. osv.
Merk dere «de store guttene» som egentlig er unge menn.
Dette er selvsagt langt ifra en sannferdig beskrivelse av hvordan Afghanere lever. Det er ikke noen utbredt fare for sivile flest, eller det å leve i sin alminnelighet i Afghanistan, selv om levevilkårene langt ifra er optimale.
Det har etterhvert blitt en kjensgjerning at UDI må søke å forebygge at flere tusen unge menn som ikke har beskyttelsesbehov sendes avgårde på en posttraumatisk stressende og farefull reise mot Europa hvert år. Norge kan ikke ta imot «enslige friske unge menn» i hopetall fordi det er krig i Afghanistan. Det er krig mange steder i verden, også nød og fattigdom.
Hvor vanskelig kan det egentlig være for sånne som Gunn Kathrine Stangvik å forstå at velferdsstaten Norge, med verdens rauseste velferdsordninger, fungerer som en magnet på verdens fattige i vår internettbaserte (smarttelefon) tidsalder?
Så kommer det som alltid kommer i disse følelsesladede reportasjene:
«Norske myndigheters behandling av de enslige mindreårige er umenneskelig og i strid med barnekonvensjonen» (…)
«Det er hjerterått. Barn er barn, også de som er født i Afghanistan. Poenget med menneskerettighetene er at de skal være for alle.»
Med respekt å melde, Norge kan ikke bli en slags dumpingplass for alle mennesker i verden som lever i samfunn som bryter med menneskerettighetene og barnekonvensjonen artikkel 3.
I grunnen er Stangviks tekst ganske komisk. Når en selvmordsbomber eller andre terrorangrep dreper uskyldige i Europa, må vi for all del ikke bli skremt. Sannsynligheten for at vi dør i trafikken er langt større, heter det. Vi må late som ingenting, hverdagen må gå videre. Når det derimot smeller i Kabul, må vi ta imot (unge) afghanske menn som lever utrygt i hele Afghanistan.
Stangvik burde isteden kontakte myndighetene i Afghanistan og familiene som sender avgårde sine sønner på en uansvarlig farefull reise. Det er de som trenger opplæring i menneskerettighetene og barnekonvensjonen, ikke UDI og Norge.
Dette er også Afghanistan (illustrasjonfoto hentet derfra) og dette.