På sin blogg hos forskning.no melder professor i nordisk språkvitenskap ved Universitetet i Tromsø, Øystein A. Vangsnes, seg opprørt, forskrekket, sjokkert og rystet over en Oslo-skole som praktiserer forbud for elevene å snakke andre språk enn norsk seg i mellom med mindre det er en lærer tilstede som forstår språket de snakker. Hensikten er å forhindre mobbing, som lærere ved skolen ikke kan gripe inn overfor fordi de ikke forstår hva som blir sagt.
Her om dagen prata eg med ein lærar på ein osloskule, og eg vart ganske opprørt og forskrekka. Denne læraren jobbar på ein barneskule der så lite som kanskje 10% av elevane er etnisk norske og der nokre klassar ikkje har ein einaste elev utan minoritetsbakgrunn.
Men det var ikkje det som gjorde meg forskrekka. Læraren fortalde at det på denne skulen er forbod mot å snakka andre språk enn norsk seg i mellom. Unntaket er viss det er ein lærar i lag med dei som kan det aktuelle språket. Då er det ein stillteiande aksept for at det er greitt. Men i utgangspunktet er det berre norsk som skal nyttast. Av elevar så vel som lærarar. Også på gangen og i friminutta. Også når det er leik og moro.
Grunngivinga for denne praksisen, i følgje læraren, er at lærarane skal vita kva som vert sagt i alle situasjonar. Det skal motverke mobbing og baksnakking. Elevane skal ikkje kunne bruka språka sine som eit skjult våpen til å snakka stygt om andre.
Vangsnes trekker paralleller til fornorskingspolitikken overfor samer og kvener, og lurer på om vi ikke har lært noe som helst av overgrepene denne medførte. Sannsynligheten taler imidlertid for at det er nettopp det vi har, ettersom de siste 40 års integreringspolitikk ikke kan sies å ha vært særlig effektiv. Blant skoleelever med bakgrunn fra såkalte R3-land er språkkunnskapene stadig for dårlige til å at de klarer å følge vanlig undervisning. En rapport fra Utdanningsetaten i Oslo i 2013 viste at til tross for at nesten alle norskpakistanske barn er født i Norge, måtte fortsatt hele syv av ti ha ekstra språkundervisning for å kunne følge den øvrige undervisningen. I mai 2014 viste en rapport fra SSB at bare fire av ti innvandrergutter fra ikke-vestlige land fullfører videregående skole. Av gutter med samme bakgrunn i Asker og Drammen, står syv av ti igjen etter skolegang uten noen studie- eller yrkeskompetanse.
– Hva slags pedagogisk forskning støtter opp under noe slikt?, spør professoren videre, og hevder at Oslo-skolens praksis sender et svært negativt signal til de aktuelle barna:
For det er eit svært negativt signal overfor dei borna det gjeld. Det tek som utgangspunkt at dersom borna nyttar eit anna språk enn norsk, har dei dårlige hensikter. Dei unndreg seg lærarane og medelevane sin kontroll, og det gjer dei ikkje utan grunn.
Kva slags språksyn er dette? Kva om elevane vil snakka morsmålet sitt med kvarandre fordi det kjennest naturleg? Kva om dei gjer det fordi det stadfestar eit samband somme elevar i mellom og såleis kjennest trygt og godt? Og trur ein verkeleg at ein kjem mobbing og baksnakking til livs ved å forby framande språk?
Denne praksisen med å forby andre språk enn norsk bidreg ikkje til å styrka den språklege sjølvtilliten til ungane det gjeld. Det har i verste fall den effekten at ungane får eit negativt syn på morsmålet sitt. Dei får eit signal om at det språket har liten verdi. Det høyrer til i heimen og fritida.
Han mener også at praksisen ødelegger for en god tospråklig utvikling. Men et sted må de aktuelle barna lære å snakke godt nok norsk til å klare seg i utdanningssystemet og på arbeidsmarkedet, og mye tyder på at dette for alt for manges vedkommende ikke skjer i hjemmet. Det er da også svært delte meninger hvorvidt morsmålsundervisning styrker disse elevenes skoleprestasjoner. Det danske undervisningsministeriet publiserte nylig resultatene av en omfattende undersøkelse som har gått over to år og konklusjonen er nedslående: Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn blir ikke bedre i dansk om de får morsmålsundervisning. Danskkunnskapene forbedres heller ikke av flere dansktimer eller av generell språkstøtte i undervisningen. – Vi må konstatere at morsmålsundervisning er en blindvei rent pedagogisk. Det virker ikke, sa undervisningsminister Merete Riisager.
I dagligtale kalles innvandrerelever ofte «tospråklige», men i realiteten er de ikke det: – Utfordringen er at noen av elevene ikke er tospråklige, selv om vi kaller dem det. De møter opp i skolen med så dårlige grunnferdigheter at de nærmest er dobbelt halvspråklige. Det handler i stor grad om elever som er dårlig forberedt til skolelivet, uttalte Riisager og påpekte at det bare er foreldrene som kan lære barna godt nok dansk innen skolestart og at de derfor må være en del av løsningen.
I mai 2017 bekreftet den nye utgaven av undersøkelsen Pisa Etnisk – som ser spesielt på hvordan innvandrere og etterkommere klarer seg i skolen – det markante gapet mellom skoleresultatene til etnisk danske elever og innvandrere samt andre generasjon med ikke-vestlig bakgrunn som fremkom i 2000. Til tross for danske myndigheters store satsing på å styrke innvandrere- og etterkommeres kunnskaper, var det liten eller ingen endring å spore. I 2012 viste tall fra København kommune at annenhver gutt med innvandrerbakgrunn forlot folkeskolen som funksjonell analfabet. Nye tall fra Danmarks Statistik (DST) viser attpåtil at tredje generasjon klarer seg like dårlig i det danske skolesystemet som andre generasjon, til tross for at de selv og minst en av foreldrene er født og oppvokst i Danmark.
Og hvor dumt er det nå å sørge for at lærere i grunnskolen har mulighet til å forstå hva som blir sagt elevene i mellom?
En delforklaring til enkelte gruppers dårlige skoleprestasjoner – for ikke å snakke om andre elevers mistrivsel og velferd – fremkommer i en dansk doktorgradsavhandling fra forskeren Jalal El Derbas i 2016. Han fant at arabiskspråklige gutter bruker arabisk til seksuell, religiøs og rasistisk sjikane av medelever og lærere i undervisningen. Det er særlig jenter, somaliere og etnisk danske lærere som utsettes for guttenes grove sjikane, meldte Berlingske Tidende.
El Derbas har palestinesisk bakgrunn og underviser i arabisk og interkulturell kommunikasjon ved Senter for Midtøstenstudier på Syddansk Universitet. Han foretok en feltstudie på to grunnskoler med overvekt av elever med innvandringsbakgrun i aldersgruppen 12-13 år og ble sjokkert over det han fant.
»Gider du godt lige at sætte dig derhen – nu?«
Den midaldrende mandlige skolelærer er blevet træt af den arabiske drengs mange afbrydelser af gruppearbejdet og vil flytte ham væk fra de tre andre arabiske drenge i gruppen. Men drengen er ikke til sinds at parere ordre, og en diskussion mellem drengen og læreren følger. Til sidst giver drengen dog op og begynder at pakke sine ting sammen for at skifte plads.
»Airy f’immak,« siger drengen. Det er arabisk og betyder »min pik i din mor«.
»Så kommer jeg hen og hjælper dig,« siger læreren. Han er dansk og har derfor ikke opfattet drengens fornærmelse.
»Kol khara,« fortsætter drengen. Det betyder »æd lort«.
Drengen forlader derefter bordet.
Hensikten med feltstudien var å finne ut av hvorfor tospråklige, særlig gutter, fortsetter å ligge så langt etter sine danske medelever i utdannelsessystemet, og El Derbas ville derfor kartlegge hvordan de bruker tiden sin i klassen. Det ble gjennomført videoopptak av elevene gjennom fem måneder, og opptakene ga forskeren et innblikk de aktuelle guttenes hierarkiske strukturer, seksuell og religiøs sjikane, mobbing og rasisme. Og El Derbas fastslår at guttenes arabiske morsmål spiller en sentral rolle:
»Jeg kunne se, at eleverne brugte arabisk som en hemmelig kode, og de brugte kun sproget negativt til at forstyrre skolearbejdet. Hvis man som elev ikke ville lave sin skoleopgave, skiftede man bare til kodesprog og talte arabisk. Skolerne var meget fleksible og gav eleverne lov til at bruge arabisk både inde i klasseværelset og udenfor. Men denne frihed medførte bare, at eleverne skiftede fra dansk til arabisk, hvis de var ved at komme op at toppes, og hvis der var en lærer i nærheden, som ikke måtte forstå, hvad de sagde,« fortæller Jalal El Derbas.
El Derbas avhandling viser at de arabiskspråklige guttene utelukkende bruker morsmålet negativt og slett ikke til skolearbeid. Selv etter å ha observert elevenes kommunikasjon i over en time, er det ikke mulig å finne ut hva slags time de har, for de i det hele tatt ikke med undervisningsmaterialet.
Opptakene avslører også at de arabiske guttene føler at de har høyere rang enn jenter og særlig somaliske elever, og bruker grov seksuell og rasistisk sjikane for å fremheve egen «overhøyhet». All mobbingen foregår på arabisk. El Derbas mener hierarkiet skaper et svært voldelig miljø:
»Al mobning foregår på arabisk. Alle de grimme og onde ord bliver sagt på arabisk. De arabiske drenges hierarki skaber et meget voldeligt miljø. Jeg har videooptagelser af grov seksuel chikane mod arabiske piger, og jeg har filmet sekvenser, hvor arabiske drenge mobber en somalisk dreng på en virkelig ækel måde. Du kan se tårerne i hans øjne. De ødelægger ham. Det er meget voldsomt,« fortæller Jalal El Derbas.
Lærerne forstår naturligvis ikke det som blir sagt og de brukes av de unge, arabiske guttene som brikker i et spill. El Derbas beskriver de aktuelle guttenes hierarkiske struktur som en eksplosiv blanding av religiøse stridigheter og de øvrige stridighetene i den arabiske verden. Sunnimuslimske elever utgjør et betydelig flertall på de to skolene og de ser ned på shiamuslimer. En shiamuslimsk lærer blir kalt «satan» og «heks», mens de sunnimuslimske lærerne blir behandlet med respekt. De minst respekterte er etnisk danske lærere, som omtales i degraderende og ydmykende vendinger.
El Derbas sier til Berlingske at det har vært forstemmende å oppleve hvordan de arabiske guttene misbruker sine sjanser til å få seg en utdannelse og således oppnå suksess i resten av livet.
– En del forskning fokuserer på at tospråklige elever blir diskriminert i den danske skolen, som blir beskyldt for å marginalisere disse elevene og indirekte tvinge dem til å bli «ballademakere», sa han. Selv så han absolutt ingen tegn på at skolene marginaliserer eller diskriminerer tospråklige elever.
Han foreslo flere tiltak for å løse situasjonen. Et er å gi elevene faglige tekster på morsmålet for å lære dem å arbeide med språket på en mer positiv måte. Deretter må man få foreldrene til å engasjere seg. De arabiske elevenes foreldre er stort sett fraværende og stiller sjelden på foreldremøter eller utviklingssamtaler. El Derbas mener også at foreldrene til de aktuelle elevene burde skifte på å være tilstede i klasserommet for å observere hvordan barna deres ter seg. – Flesteparten av dem er jo hverken i jobb eller under utdannelse, konstaterte han og påpekte at ingen foreldre vil akseptere en slik oppførsel som de arabiske guttene utviser.
Han understreger, at det negative indtryk, som han fik af elevernes skolegang på de pågældende skoler, kan hænge sammen med, at de to skoler har en majoritet af tosprogede elever, og at eleverne kommer fra ghettoområder. Tosprogede elever på andre skoler kan præstere langt mere positivt.
Ansvarlig for PISA-testene for minoritetselever, professor Niels Egelund ved Danmarks Pedagogiske Universitetsskole ved Århus Universitet, mener El Derbas opplysninger er «forferdelige». Den aktuelle PISA-rapporten viste at både første- og andregenerasjons innvandrere – og da særlig gutter og jenter fra arabiske/islamske land – gjør det vesentlig dårligere enn etnisk danske medelever.
»Vi har også set på, hvem der ligger helt i bunden, og det er de arabiske drenge og til dels også pigerne. Når vi ser på deres testresultater og afgangsprøver, er der ingen tvivl om, at det er nogle af de dårligst fungerende i skolen,« siger Niels Egelund.
Statistikkene viser også at det er stor forskjell blant elvene med ikke-vestlig bakgrunn etter hvilket land de kommer fra. Elever med bakgrunn fra Vietnam klarer seg bedre enn etnisk danske barn, mens etterkommere av tyrkiske og libanesiske innvandrere klarer seg dårligst. Dette siste vekker bekymring blant utdannelsesforskere fordi det er de to største innvandrergruppene i Danmark.
Jalal El Derbas’ doktorgradsavhandling kom ikke som noen overraskelse for Lise Egholm, som i 18 år var skoleleder på Rådmandsgades Skole i København som hadde og har en stor andel elever med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn:
»Jeg siger ikke, at alle de arabiske børn gjorde grimme ting, men lige præcis dét der med at mønte arabisk nedsættende ord på somaliere og piger, hørte vi jævnligt. Vi var meget efter det, for dengang var gruppen af arabisktalende børn den største på skolen, og de ord som på arabisk betyder luder og knep din mor, kunne de alle sammen,« siger Lise Egholm, der har været pensioneret siden 2013.
Vi skal følgelig ikke se bort fra at påbudt norsk (eller dansk) gjør skolehverdagen mye bedre for flesteparten av elevene – også de med innvandrerbakgrunn – fordi lærerne således har større mulighet for å gripe inn overfor mobbing og annen uønsket atferd. Det kan til og med være en fordel for den eller de som utviser slik atferd, ettersom man kanskje kan lykkes i å kvele den i fødselen og få vedkommende inn på rett spor.
Det burde veie tyngre enn følelseslivet til en voksen professor.