HRS har over tid vært kjent med en rapport som er utarbeidet av operativt politi og som spesielt tar for seg utfordringer på områdene rundt Grønland og Tøyen i Oslo. Den skal være ca. ett år gammel. For noen uker siden henvendte vi oss til pressekontakt i Oslo politidistrikt, Unni Grøndal, og etterlyste rapporten. Vi fikk da bekreftet rapportens eksistens og på vårt spørsmål om den var offentlig, fikk vi bekreftet også det. «Medier har den allerede», fortalte Grøndal, som så påpekte:
«Men dette er en rapport som Oslo politidistrikt ikke stiller seg bak.»
Det var jo en interessant opplysning, som igjen bidro til økt nysgjerrighet, ikke minst fordi HRS ved flere anledninger har påpekt at det synes å være rimelig stor avstand mellom politi i felten og kontorsliterne med imponerende mange stjerner på skulderklaffene – og ikke minst Strategisk stab i Oslo som velvillig bidrar med sine sosiologiske forklaringer på kriminalitet.
Siden vi ikke har registrert noen offentlig omtale av ovennevnte rapport, og siden den ikke er unntatt offentligheten, spurte vi om vi kunne få den tilsendt. Det kunne vi. Så ble det helt stille. For litt tilbake tillot vi oss å etterlyse den, men denne gangen kunne Grøndal fortelle via SMS at den var «intern». På spørsmål om det betydde at den likevel ikke var offentlig og om vi ikke ville få tilgang til den, fikk vi ingen svar. Så kan det legges til at Grøndal påpekte at hun var i utlandet, om det var ferie eller tjenestereise vites ikke, men stille ble det.
Så startet jakten på rapporten via andre kanaler, som vi lyktes med.
Markant endring
Illustrasjonsfoto fra islamistdemonstrasjonen utenfor Stortinget i 2012. Ubaydulah Hussain, som nå er dømt for terrorekruttering, ses i bakrgunnen. Foto: HRS
Det fremkommer innledningsvis at rapporten, eller det som mer er å omtale som et notat, er forfattet av en erfaren politibetjent som i alle år har vært i operativ tjeneste. Hans tjenestested er hovedsakelig i områdene Grønland, Tøyen, Gamlebyen, Kampen og nedre del av Vålerenga i Oslo. Mye av tiden går til patruljering, både sammen med mannskaper fra andre politiavdelinger og sammen med egen makker.
Notatet er forfattet med utgangspunkt i det som omtales som «en svært markant endring i gatebildet og publikums atferd overfor politiet.» Det heter videre at endringen oppleves som så stor at det «er nødvendig å nedtegne den i rapports form».
Som politi i felten understrekes det også at det som fremkommer er oppfatninger og opplevelser fra operativ tjeneste, og ikke en forskningsrapport som dokumenterer trender eller utvikling.
I fjor fikk altså Oslopolitiets ledelse i hende opplysninger som burde ført til videre undersøkelser blant politi i felten og også bred offentlig debatt. Ettersom dette ikke er omtalt i mediene, antar jeg det handler om at politiets ledelse har snakket ned disse erfaringene. For rapporten viser kanskje en virkelighet som politiet ikke vil vedkjenne seg, i alle fall ikke offentlig, og som de antakelig frykter kan skape uro i befolkningen.
Null respekt
I notatet rapporteres det at uniformert politi i «langt større grad enn tidligere» møter avvisende og til dels fiendtlige holdninger hos deler av befolkningen. Dette handler ikke nødvendigvis om «personer som på et eller annet vis kommer i konflikt med politiet i kraft av et gjennomført lovbrudd som blir påtalt,» men også utenforstående. Som eksempel på slik atferd vises det til uprovosert spytting, om ikke på, så mot politiet, «gjerne etterfulgt av utrop på et språk som oppfattes å være arabisk.»
Videre heter det at «svært ofte» roper unge menn, gjerne i grupper, og i mange tilfeller også gutter ned i 7-8 år alderen, Allahu akbar etter politiet med knyttede never.
Det påpekes i denne sammenheng at politiet finner det påfallende at voksenpersoner i nærheten av slike hendelser ikke irettesetter slik atferd hos barn og unge. «Typisk kan disse voksenpersonene være eldre menn iført tradisjonell muslimsk klesdrakt.»
Tvert om finner politiet at det i en del tilfeller fremstår som om de unge «oppfører seg slik fordi de tror det forventes eller vil bli bifalt av de eldre.»
«Vi bestemmer»
Personer som etter lovbrudd blir anholdt, erfarer politiet «i langt grad større grad enn tidligere» anerkjenner ikke politiet som lovlig utøver av tvangsmakt. Det vises i denne sammenheng spesielt til personer av nordafrikansk eller arabisk herkomst.
Politiet får da gjerne slengt mot seg utsagn av typen:
«Politiet har ikke lov til å være her på Grønland, det er imot islam.»
«Politiet har ikke noe makt her, her er det vi som bestemmer.»
«Hvis dette hadde vært hjemlandet mitt skulle jeg halshugget deg og voldtatt søsteren din.»
Det heter at det underliggende budskapet hos disse er at politiet ikke har myndighet på Tøyen og Grønland.
Sjikanering av kvinnelige betjenter
Den endrede atferden går spesielt utover kvinnelige politibetjenter. Det heter at «svært mange», også blant unge, konsekvent nekter å forholde seg til kvinnelige betjenter. Dette gjelder selv om betjenten har henvendt seg til dem.
Ikke bare neglisjeres kvinnelige betjenter i uniform, men de blir også i økende grad utsatt for «sjikanøs ordbruk av svært grov seksuell karakter». Typiske utsagn er:
«Hvis du hadde vært alene skulle jeg ha voldtatt deg, din vantro hore.»
«Hvis vi hadde vært et annet sted hadde du blitt drept.»
«Hold kjeften din når en mann snakker, Politihore!»
Det påpekes at slike trusler om seksuell vold synes for disse å være en «en helt grei måte å kommunisere» på. I tillegg har «plystring, smatting og andre tilrop av seksuell karakter» blitt langt mer vanlig enn tidligere.
Illustrasjonbilde til video fra Les Observateurs.
Verre er det at slike trusler også til en viss grad omsettes i handling. Det vises til at kvinnelige betjenter som har beveget seg alene i områder på Grønland, Tøyen og rundt Bussterminalen, har blitt konfrontert av grupper med unge menn på en måte de ikke opplevde tidligere.
«Det har blitt rapportert om flere hendelser der kvinnelige betjenter har blitt kontaktet/omringet av grupper med unge menn. De har gått tett sammen rundt betjenten, tatt rundt dem, forsøkt å holde rundt, og også dra i dem på en måte som har blitt opplevd både ubehagelig og meget upassende.»
Fenomenet ligner det vi har hørt om tidligere, ikke minst etter hendelsene i blant annet Köln nyttårsaften 2016. Det ble da av politikere og medier omtalt som «et nytt fenomen», men som vi tidligere har rapportert: Det er så lite nytt at det til og med har et navn: Taharrush gamea – som er en «voldtektslek» for arabiske menn, som er alt annet enn en lek, men «seksuell trakassering av mobb», slik Les Observateurs påpekte da de publiserte en video av slik atferd.
Det heter i denne sammenheng at slike hendelser ikke er blitt anmeldt idet man antar at det lett lar seg bortforklare, for eksempel med at «man bare har forsøkt å være hyggelig». Politiets oppfatning er at det ligger helt andre intensjoner bak.
Religionspoliti
Politiets hundepatrulje er ikke spesielt populær hos «religionspolitiet». Foto: HRS
I notatet vises det også til at politiet i området «ved flere tilfeller» møter grupper av unge menn, typisk iført sorte klær, som oppfattes å opptre som et religionspoliti. Disse gruppene påtaler atferd overfor andre som de mener er ikke-muslimsk.
Heller ikke politiet slipper unna slik «påtale». Dette gjelder for eksempel hundepatruljen, der «religionspolitiet» påpeker at hunder – selv om de bærer merking som viser at det er tjenestehund – er urene dyr som ikke har noe «i muslimsk område» å gjøre. «Religionspolitiet» ber således uniformert politi med tjenestehund om å fjerne seg.
Det heter at ved slike anledninger har tjenestepersonene som har vært involvert nøye informert om hvilke rettsregler som gjelder – også på Tøyen og Grønland. Men det «uten at man har sett noen tegn til at de aktuelle personene har vist noen form for anerkjennelse av politiets myndighet på stedet».
Men kanskje det viktigste: «Det nye i dette er at det i større grad enn tidligere faktisk virker som om disse menneskene tror at det er muslimske religiøse lover som gjelder i disse områdene ( … ).»
Vi er flere ganger blitt fortalt fra ulike politikilder at nettopp endret oppfatning av hvilke regler som gjelder hvor, har endret seg over tid. Tidligere kunne «religionspoliti», eller det som ofte omtales som moralpoliti, gjerne henvise til sharialover overfor politiet, men da mest som en provokasjon fordi de samme var godt kjent med at norske lover og regler gjelder. Men dette har endret seg. Nå rapporteres det at stadig flere virker oppriktig forbauset når islamsk lovverk avvises av politiet som gyldig argument. Det er i så fall en svært skremmende utvikling.
Disse erfaringene fra politiet minner også mye om det som omtales som parallellsamfunn.
Politiblikk
Det usminkede notatet fra politiet blir altså betraktet som et «internt dokument». Det skulle således ikke forundre meg om politiledelsen selv mener vi snakker om en politibetjent med «feil holdninger». Vi har derfor gjort litt research på vedkommende, og finner ingenting som tilsier at vi snakker om en person hvis holdninger ikke tåler offentligheten.
Tvert om omtales han som en meget dyktig betjent, men også en av dem som ikke ser lyst på fremtiden. Sistnevnte henger sammen med det mange rapporterer: Det er gått for langt. Politiet blir mer og mer unnfallen. Flere og flere slipper unna med ulik type kriminalitet. Lista legges høyere. Og, som vi har omtalt flere ganger, stadig færre saker etterforskes. Dette nevnes også som forklaring på det som gjerne presenteres som den gledelige nyheten om at kriminaliteten går ned. Kriminaliteten går ikke ned, fastslår våre kilder. Men vi skal knapt nok straffe lovbrudd, påpekes det, som igjen innebærer mindre respekt for politiet, mer kriminalitet som ikke engang blir registrert og forskjellsbehandling av dem med og uten innvandrerbakgrunn.
Vel så påfallende er det at etter at dette notatet er havnet på politiledelsens bord, så finner Strategisk stab i Oslo det riktig å utarbeide en hasterapport med tittelen «Parallellsamfunn? – Et politiblikk» (juni 2016). Det er åpenbart et annet «politiblikk» enn hva vi nettopp har fått presentert. I forordet heter det:
«I forbindelse med de mange oppslagene og påfølgende debatt om parallellsamfunn våren 2016, etterlyste Politirådet i Oslo mer kunnskap om temaet. Ved Oslo politidistrikt har Strategisk stab gjennomført en forundersøkelse blant et utvalg av politidistriktets ansatte, primært innenfor forebyggende avdelinger og ordensstyrken.»
Målet, heter det, er å «å få et situasjonsbilde av om man ser tendenser til at boområder utvikler egne sosiale strukturer og samfunnsinstitusjoner utenom de legale, der noen lever avsondret fra majoritets-samfunnet og politiets kontroll.»
Og resultatet kom som om det skulle vært forhåndsbestilt (vår utheving):
Resultatene fra denne undersøkelsen tilsier at parallellsamfunnsbegrepet ikke oppleves relevant for politiinformantene. Samtidig pekes det på noen bekymringer i lys av debatten som har vært rundt parallellsamfunn. Noen av utfordringene Oslo står overfor er politiets ansvar, andre ligger utenfor politiets ansvarsområde men berører politiets arbeid. ( … )
Videre slås det fast at «sosial ulikheter er viktigere enn etnisitet».
Det fremkommer at all datainnsamling ble foretatt i mai måned 2016 i form av 11 uformelle samtaler via telefon og syv personlige samtaleintervjuer med tjenestepersoner. Til metoden påpekes det:
Det understrekes at den kunnskap som framkommer fra disse intervjuene, er resultat av de særskilte relasjonene våre informanter har til omverdenen gjennom sin politirolle. Relasjonell kunnskap gir aldri noen fullstendig eller objektiv beskrivelse, men vil alltid være preget av posisjonen man ser virkeligheten ut fra. Her dreier det seg om ulike typer persepsjon, eller «politiblikk», der oppgavene med å forebygge, håndheve og være en hjelpende hånd i samfunnets samlede innsats for å fremme rettssikkerhet og trygghet, er styrende.
Og som det heter i fotnoten: «Vi følger her tradisjonen med å vektlegge relasjonell tenkning i sosiologien.»
Grønland i Oslo søndag 25. juni
Maset om parallellsamfunn
Sitatene fra rapporten fra Strategisk stab i Oslo sier noe om den relasjonelle tilnærmingen, for dette er åpenbart «de riktige svarene»:
– Det er så langt fra parallellsamfunn som vi kan være – vi er ikke i nærheten av Sverige.
– Det er ingen områder i Groruddalen som minner om svenske tilstander.
– Kan du ikke spørre meg direkte om vi har parallellsamfunn – for da kan jeg svare NEI! med store bokstaver og utropstegn.
Det viste seg at flere av informantene hadde opplevd at mange ville snakke med dem om de hadde erfaringer med parallellsamfunn. Også journalister hadde oppsøkt dem med spørsmål om dette:
-Det er ikke slik her. Hvorfor bruke så mye tid på dette? Journalister ringer og spør hele tida og jeg svarer at vi har ikke slike steder. Men de fortsetter å spørre.
Sistnevnte kan være myntet på blant annet NRKs Anders Magnus. Da han satte fokus på gjengkriminalitet – og ikke utelot å påpeke koblingen til innvandrerbakgrunn, fikk han så hatten passet. Og vel så interessant: Nettopp rapporten fra Strategisk stab i Oslo ble brukt mot Magnus’ reportasje, men det selvsagte spørsmålet ble utelatt: Hva er det som skaper sosiale ulikheter?
Og bare så det er sagt: Vi snakker ikke svenske tilstander i Oslo. I alle fall ikke enda. Vi snakker at vi ikke må få svenske tilstander i Oslo. Det krever mest mulig ærlighet og åpenhet om situasjonen. Akkurat slik som PST-sjef Benedicte Bjørnland gjorde for et par dager da hun kom med oppsiktsvekkende informasjon om terrortrusselrn i Norge – uten at mediene viste nevneverdig interesse.