I begynnelsen av mai møttes Utrops redaktør Are Vogt Moum og undertegnede til debatt i NRK Verdibørsen.* Temaet var «Skal kriminelles etnisitet offentliggjøres». Mitt svar var at det bør det i saker hvor det er relevant, og det er det etter min mening når det gjelder særlig sedelighetsforbrytelser på grunn av menn med bakgrunn fra Afrika, Asia og Midtøstens (AAM) kraftige overrepresentasjon.
Det er et statistisk faktum både i Norge, Sverige og Danmark.
Av en eller annen grunn refererte NRKs dyktige programleder Aase Cathrine Myrtveit stadig til hudfarge, som om det er det dette dreier seg om. Men tilbøyelighet til vold og seksuelle overgrep på kvinner er ikke noe som ligger i pigmenter eller gener; det handler om et kulturelt og/eller religiøst betinget kvinnesyn.
Dette var for øvrig andre runde med variasjoner over samme tema; jeg har gått den før i Verdibørsen, da i klinsj med Antirasistisk senters Rune Berglund Steen, som valgte å fokusere på etnisitet (som det heller ikke handler om) og voldtektskultur på amerikanske universiteter.
I en lederartikkel tar Moum imidlertid opp tråden igjen:
Alle vet det. Innvandrermenn voldtar mer. Sånn er det bare. Vi kan være uenige om årsakene, men at det er en overrepresentasjon, er det ingen fornuftige mennesker som tviler på. Eller?
…
Er det en slik skadelig politisk korrekthet som har lagt lokk på voldtektsdebatten? Orker vi rett og slett ikke å se den grusomme sannheten i øynene? Human Rights Service er ikke i tvil om det.
«De reelle tallenes tale oppleves […] så ubehagelig for mange – samfunnsforskere inklusive – at [de] ikke vil forholde seg til det, men helst snakke om noe annet», skrev Nina Hjerpset-Østlie i en kommentar om TV2s gjennomgang av samtlige voldtektsdommer i Norge i 2015.
Da undertegnede lederskribent møtte Nina Hjerpset-Østlie i Verdibørsen på P2 i begynnelsen av mai, slo hun (igjen) skråsikkert fast at innvandreres overrepresentasjon i Danmark når det gjelder seksualforbrytelser, er «enorm».
Det er Moum ikke så sikker på, så i dagens artikkel hevder han at overrepresentasjonen ikke er fastslått.
Det vi faktisk vet så langt
La oss derfor se kort på tallene (vi har ellers publisert spaltekilometer med utdypende stoff for de som er interessert):
Oslopolitiets rapport «Voldtekt i den globale byen» (som er en rapport om tallene i 2010) utkom i 2011. Av denne fremgikk det at 19,8% av anmeldte voldtektsmenn hadde bakgrunn fra Afrika, 14,5% fra Midtøsten og 11,5% fra Asia i 2010 (side 54). Siden Midtøsten dels ligger i Afrika og dels i Asia, betyr det at 45,8% av voldtektene hadde gjerningsmann fra en av disse to verdensdelene. En gruppe som da utgjorde 17,4% av befolkningen – inklusive barn, kvinner og eldre menn som jo ikke regnes med i dette tilfellet – sto altså for 45,8% av voldtektene. Det betyr en voldtektshyppighet på mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra AAM enn hos befolkningen forøvrig.
Overrepresentasjonen økte året etter (Voldtekt i den globale byen 2012). Denne rapporten viste at 21,9% av anmeldte voldtektsmenn hadde bakgrunn fra Afrika, 12,3% fra Midtøsten og 18,7% fra Asia (side 66), 52,9% til sammen. I Oslo per 1. januar 2012 var det bosatt 31.496 personer med bakgrunn fra Afrika og 77.054 personer med bakgrunn fra Asia. Det er i alt 108.550 personer – inklusive barn, kvinner og eldre osv. – av totalt 613.282 innbyggere i hovedstaden. Dvs. at gjerningsmenn fra en gruppe som utgjorde 17,7% av befolkningen sto for 52,9% av voldtektene.
Det er grunn til å minne om at Oslopolitiet påviste denne overrepresentasjonen – og at den økte – så tidlig som i 2001:
Selv om majoriteten av de registrerte gjerningsmennene har norsk statsborgerskap, har en høy andel en annen landbakgrunn enn norsk. Personer med annen landbakgrunn enn norsk blir stadig mer overrepresentert blant gjerningspersonene i de anmeldte voldtektene, sett i forhold til befolkningssammensetningen i Oslo. I 2007 hadde gjerningspersonen i 72,8 % av forholdene en annen bakgrunn enn norsk. Det tilsvarende tallet i 2004 var 63,2 %, mens det i 2001 var 53 %.
Bildet er tilsvarende i både Danmark og Sverige.
Gruppeovergrep: ikke en europeisk sportsgren
Seksuelle overgrep og såkalt tafsing begått av gutter/unge menn i grupper enten på åpen gate eller i folkemengder blir for øvrig stadig vanligere i Europa, og dette er uten tvil et fenomen som har fulgt med innvandringen fra Afrika, Asia og Midtøsten. Etter masseovergrepene i Köln, Kalmar, massive gruppeovergrep på mindreårige jenter under den kommunale ungdomsfestivalen We are Stockholm og de tallrike meldingene om overgrep i offentlige svømmehaller, kartla svensk politi den nasjonale tilstanden med “seksuella ofredande” – seksuell trakassering – blant unge. Kartleggingen omfatter perioden 2011 til 2016 og tar for seg drøyt 10.000 anmeldelser av seksuell trakassering. I følge politiet øker den seksuelle trakasseringen blant unge – 25 prosent økning i perioden 2011-2015 – og forekommer oftest på skolen og i sosiale medier. Som vi vet fra før når det gjelder seksualforbrytelser på våre kanter, handler gjerningsmannen som regel alene og har ingen spesifikk profil. Når det kommer til gruppeovergrep er signalementet og profilen derimot svært entydig; de begås hovedsakelig av gutter og menn fra arabiske og afrikanske land (side 3). De opererer typisk i grupper på 5-8 stykker. Rapporten opplyser om minst ti tilfeller der en ensom jente har blitt omringet av gutter og menn i alderen 14 til 30 år. Offeret blir holdt fast og befølt, og i noen tilfeller fotografert under overgrepet. Et fåtall gjerningsmenn blir identifisert, men i de tilfellene identifisering har vært mulig, har det dreid seg om statsborgere fra Afghanistan, Eritrea og Somalia.
Så Are Vogt Moum har rett i at «alle vet det» – i alle fall alle som følger denne debatten. Så hvorfor gjør ikke Are Vogt Moum det?
Bortforklaringsbrigaden og skadevirkningene
Her kommer Bortforklaringsbrigaden inn. Her på berget har den hovedsakelig vært anført av Antirasistisk senter, Amnesty Norge, forskerne Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal samt en og annen blogger. De har ikke ønsket at fokus skal rettes mot overrepresentasjonen og dermed sammenhengen mellom type innvandring og sedelighetsforbrytelser, og har brukt en rekke teknikker for å unngå det.
Moums artikkel og debatten som fulgte på Kjetil Rolness åpne Facebook-profil viser dessverre at det har virket, til stor skade for en svært viktig samfunnsdebatt. I det følgende er det lurt å skrive seg bak øret at politiet opererer med fem voldtektskategorier, hvilket vi skal komme tilbake til.
Moum viser først og fremst til Weekendavisens Søren K. Villemoes, som igjen viser til den danske sosiologen Marie Bruvik Heinskou, som mener at overrepresentasjonen kan – merk deg ordet «kan» her – skyldes anmeldelsestilbøyeligheten. Tesen er ikke ny, og går i all hovedsak ut på at Anna er mer tilbøyelig til å anmelde Ali enn Ola for seksuelle overgrep/voldtekt. I forbindelse med Heinskou kommer for øvrig Moum med denne oppfordringen til HRS: Bruvik Heinskou jobber nå med en ny rapport om voldtekt. Kommer HRS til å kaste seg over funnene i denne rapporten like begjærlig som annet stoff om samme tema?, spør han. Det er kanskje litt i seneste laget, ettersom vi allerede er klar over Heinskous perspektiver og arbeid, og skrev om det i en artikkel i februar 2016.
Villemoes peker på et interessant funn som tyder på at sjansen for at en kvinne anmelder, kan være en sterk faktor i å forklare den tilsynelatende overrepresentasjonen. Han siterer sosiolog Marie Bruvik Heinskou, som skriver følgende:
«Spør man et representativt utvalg kvinner om de har vært utsatt for et seksuelt overgrep, så er innvandrere ikke overrepresenterte som overgripere. Men de er det i politianmeldelser. Det betyr at innvandrere oftere blir anmeldt. Men hvorfor gjør de det? Det kan skyldes at den typen tvang som skjer i de sakene er tydeligere og derfor er mer opplagt å gå til politiet med. Men det kan også skyldes at mistenkeliggjøringen oppstår raskere. For når man spør kvinner generelt i et livsperspektiv om de har vært utsatt for et overgrep, så kan vi ikke se at det er en forskjell i andelen menn med etnisk dansk bakgrunn og menn med annen etnisk bakgrunn.»
– Det enkle poenget som man prøver å få fram her, er om det kan være systematiske ulikheter i tendensen hos ofre for overgrep til å anmelde ulike grupper overgripere (i dette tilfellet etniske grupper). Det sitatet som Rolness trekker fram, er én mulig forklaring (hun har også flere andre). Det mer interessante poenget, som Rolness ikke nevner, er dette (som også stammer fra Heinskou): «Spør man et representativt utvalg kvinner om de har vært utsatt for et seksuelt overgrep, så er innvandrere ikke overrepresenterte som overgripere. Men de er det i politianmeldelser. Det betyr at innvandrere oftere blir anmeldt.», forklarer Moum på Rolness` tråd.
Dette er som sagt ikke noen ny tese, den har vært luftet mange ganger før. Men det er alt den er: en tese, for ingen vet. Det er (heldigvis) meget sjelden at et voldtektsoffer blir voldtatt flere ganger av forskjellige menn – unntatt i gruppevoldtekter/overgrep, som menn med opprinnelse i Afrika, Asia og Midtøsten nesten er alene om på våre breddegrader – så det lar seg heller ikke gjøre å fastslå at et offer som har anmeldt Ali ikke ville anmeldt Ola. Så enn så lenge forblir det spekulasjoner og derfor ikke særlig relevant for debatten.
Det vi derimot positivt vet er at innvandrere oftere blir anmeldt, og sannsynligheten taler for at det er en grunn til det.
Taktikkene
Men tesen ble naturligvis svært populær blant de som ikke ønsker fokus på det tallene faktisk sier, for så kunne jo overhyppigheten tilskrives en slags europeisk voldtektsrasisme: Ali blir anmeldt, pågrepet og dømt, Ola ikke.
Neste taktikk var å rette all fokus på overfallsvoldtekter. Også dette var noen år en tilnærmet «ikke-vestlig» Modus Operandi og fordi dette er den typen voldtekt som sprer mest frykt, ble det slått stort opp i mediene. Og når politiet bekreftet at alle som var anmeldt og beskrevet tydet på at det dreide seg om menn fra AAM, ble det vanskelig å skjule fakta. Men det fantes en vei ut og den var at overfallsvoldtekter er sjeldne/få i antall. Så da gjorde man følgende: de fokuserte selv voldsomt på overfallsvoldtekter, samtidig som de beskyldte alle andre for å overfokusere på overfallsvoldtekter – for deretter å kritisere det de hevdet var andres fokus med at overfallsvoldtekter nettopp er få. Taktikken hadde den fordelen at man i tillegg kunne antyde at «de andres» fokus kun var utløst av at AAM-innvandrere beviselig var overrepresentert. Og det var altså uansett ikke noen grunn til å ta debatten over overrepresentasjonen, for tilfellene var jo så få.
Deretter fokuserte man på relasjonsvoldtekter. Som navnet tilsier, er dette voldtekter som blir begått av en venn eller bekjent. Og her var man tilsynelatende på trygg grunn: det finnes nemlig noe som heter «mørketall». Begrepet henviser til nettopp det: tall man ikke vet stort om og som derfor ligger i mørke. Et meget illustrerende eksempel på taktikken som ble benytter, finner vi daværende leder for Antirasistisk senter Kari Helene Partapuoli, som faktisk lykkes i bruke både denne og foregående teknikk i 2011, da det gjald å få fokus vekk fra overfallsvoldtekene. Først slo hun fast at det var viktig å snakke om overfallsvoldtekter, før hun gikk over til å fortelle oss at det er viktig å ikke snakke om overfallsvoldtekter. Så viste hun til mørketallene for relasjonsvoldtekter, men hvem mørketallene dekket over var det visst ingen tvil om:
– Voldtekt tas først ordentlig på alvor den dagen vi også tør å snakke om de mest ubehagelige voldtektstallene: de store mørketallene der voldtektsmannen har samme kultur som de fleste av oss her i landet, skrev Partapuoli hos Minerva.
Bare Ola-er, men ingen Ali-er her, nei. Mørketalls-argumentasjon har den fordelen at man ikke trenger å vise til noen konkrete tall for å underbygge sine råflotte påstander, samtidig som man kan bruke dem som rambukk mot konkrete tall. Kan det bli bedre?
Det bekvemme mørketallskortet
Det er imidlertid vanlig praksis å anslå mørketall utfra det tallmaterialet man faktisk har, og det vi vet står i direkte motstrid til mørketallstroppens ukvalifiserte påstander.
Og her kommer Moum inn i bildet igjen, for da jeg imøtegår ham i debatten hos Rolness, svarer han følgende (min uth):
Det er riktig at mørketallene gjør at vi ikke kan vite. Det er jo nettopp derfor Heinskous tilnærming (som altså stammer fra en ennå upublisert rapport) er så relevant. Hvis et representativt utvalg kvinner rapporterer at menn med innvandrerbakgrunn er/ikke er overrepresentert, vil vi kunne slå det fast for alle voldtektskategorier, ikke bare overfallsvoldtekt og noen andre.
Men dette er jo allerede slått fast, så hvorfor vet ikke Moum dette når han velger å delta i denne debatten? Fordi vi også kan slå fast at Bortforklaringsbrigadens taktikk med å fokusere på overfallsvoldtekter (få i antall, ikke noe å rope opp om) og relasjonsvoldtekter (store mørketall – garantert etnisk norske gjerningsmenn bak) har gjort sin virkning.
Betydelig overrepresentasjon i samtlige voldtektskategorier
De to overnevnte politirapportene viser nemlig at menn med bakgrunn i AAM er i flertall – og betydelig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen – i samtlige av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes):
Festrelaterte voldtekter: 38,8 prosent (32,7)
Relasjonsvoldtekter: 42,2 prosent (40,0)
Sårbarhetsvoldtekter: 60,9 prosent (34,1)
Overfallsvoldtekter: 100,0 prosent (0,0)
Annet: 54,6 prosent (45,5)
Overrepresentasjonen økte året etter. Her er menn med AAM-bakgrunn igjen i flertall og betydelig overrepresentert i forhold til befolkningssammensetningen i fire av politiets fem voldtektskategorier (etnisk norske gjerningsmenns prosentandel i parentes).
Festrelaterte voldtekter: 44,5 prosent (40,7)
Relasjonsvoldtekter: 67,5 prosent (20,9)
Sårbarhetsvoldtekter: 51,7 prosent (37,9)
Overfallsvoldtekter: 80,0 prosent (20,0)
Annet: 41,7 prosent (45,8)
Siden mørketall er basert på det tallmaterialet vi allerede har, er det med andre ord liten grunn til å tro at en mørketalls-avsløring vil medføre de helt store overraskelsene.
Men hvis vi først skal snakke om mørketall…
Til gjengjeld har vi et annet og langt bedre begrunnet mørketall å ta av, hvis det er dette som bør ha størst fokus: Voldatte minoritetskvinner og – menn. Mye tyder på at anmeldelsestilbøyeligheten virkelig er lav i disse miljøene, ettersom mange er bærere av det samme kvinnesynet og æreskulturen som voldtektsforbryterne: kvinnene har seg selv å takke fordi de var på feil sted, beveget seg utendørs alene eller hadde feil klær på. Det betyr at det en voldtekt er mer skambelagt for offeret og vedkommendes familie. Hvis noen skulle tro at dette er noe jeg sitter og finner på, så gjør jeg oppmerksom på at fenomenet ble påvist i forbindelse med Rotherham-skandalen:
I Jays rapport kommer det nemlig frem at en lokal gruppe for pakistanske kvinner opplyste at britisk-pakistanske jenter og unge kvinner også var et mål for områdets taxisjåfører og eldre menn som ventet på dem utenfor skoleporten ved lunsjtider og skoleslutt. De kjente til mange saker fra Rotherham hvor britisk-pakistanske boligutleiere hadde gjort seg til venns med ugifte britisk-pakistanske kvinner og jenter, brukt dem for sex selv og så gitt navnene deres videre til andre menn i miljøet som i sin tur kontaktet dem for sex. Ofrene lot være å rapportere det til politiet fordi det kunne få negative konsekvenser for deres fremtid på ekteskapsmarkedet.
I 2013 publiserte et britisk-muslimsk kvinnenettverk en rapport om 35 saker fra hele Storbritannia hvor ofrene hovedsakelig var muslimske. Rapporten satt søkelys på at «asiatiske» jenter blir seksuelt utnyttet mens myndighetene svikter når det gjelder å identifisere eller støtte dem. De er mest sårbare for menn i sine egne miljøer, da disse bruker kulturelle normer til sin fordel for å hindre dem i å anmelde misbruket.
Innenriksdepartementet siterte vitner som fortalte at saker hvor «asiatiske» menn groomer «asiatiske» jenter er lite kjent, fordi ofrene ofte blir fremmedgjort i – og utstøtt av sine egne familier og miljø hvis de går ut offentlig med anklager om sexmisbruk.
Det kommer da også rapporter fra vårt naboland om at kvinner- og gutter/unge menn har blitt voldtatt/forsøkt voldtatt på asylmottak av andre asylsøkere, men at personalet har latt være å anmelde det, ikke minst fordi offeret selv ikke vil det fordi vedkommende føler en dyp kulturelt betinget skam i tillegg til alle de andre følelsene ethvert voldtektsoffer pleier å bli påført. Så mørketallsdebatten om horder av etnisk «innfødte» gjerningsmenn bør betraktes som død.
Kulturelt betinget kvinnesyn: en offisielt anerkjent forklaringsmodell
Som ekstrabonus for virkelig å stanse debatten om kulturelt/religiøst betinget kvinnesyn og overrepresentasjon – og her skal Are Vogt Moum unnskyldes, for han er ikke blant dem – har man beleilig personifisert kritikken og pekt på at det hovedsakelig bare er suspekte individer som målbærer kulturforklaringen. Det skjer i håp om å få forklaringsmodellen diskvalifisert i det offentlige ordskiftet fordi den forbindes med skumle typer som HRS og Kjetil Rolness og greier.
Men i likhet med resten av «argumentasjonen» er det bare vås: At vold og voldtekt har sammenheng med overgripers kulturelle kvinnesyn er offisielt anerkjent av norske myndigheter, samt danske, svenske og tyske. I Norge har vi nemlig siden 2009 avholdt fem timers kurs på asylsentre for å forebygge vold og voldtekter. Det opprinnelige kurset rettet seg til mannlige asylsøkere og dreide seg primært om mestring av sinne, likestilling og kvinnesyn i Norge. I 2012 gikk Utlendingsdirektoratet inn for å holde ytterligere kurs for forebygging av vold og voldtekter:
Utlendingsdirektoratet (UDI) ønsker å holde kurs blant asylsøkere for å forhindre vold og voldtekt. Derfor inviterer de nå ansatte ved asylmottak i hele Norge til å få opplæring på temaet.
Selv om det kun er denne gruppen som får tilbudet, avviser leder Jan Olav Fjelldal ved Bodø mottakssenter at det er stigmatiserende.
Jeg går ut fra at våre lesere er like lei av å lese om dette som vi er å gjenta det, men heldigvis er de fleste etterhvert – etter en endeløs rekke rapporter som viser nær sagt det samme bildet i flere land – blitt klar over hvor landet ligger, så det går lengre tid mellom hver gang.
Det var sikkert godt ment
Personlig tviler jeg ikke på at Bortforklaringsbrigaden har holdt på som de har gjort ut fra gode motiver; voldtekt og seksuelle overgrep er et brennbart tema og man har selvfølgelig vært redde for å stigmatisere hele grupper. Men det har seg nå en gang slik at er det noe som stigmatiserer hele grupper, og vil fortsette med det, så er det om den situasjonen vi har i dag, og som øker (ref. siste rapporter fra Sverige), får pågå uadressert. For hva tror vi skaper mest skepsis? Økte seksuelle overgrep og voldtekter, eller at vi snakker om saken i håp om å finne en løsning? Så selv om det sikkert har vært godt ment, så har Bortforklarerne gjort ekstraordinært stort skade, for vi har kastet bort verdifull tid og stått på stedet hvil mens voldtektssakene hoper seg opp og spenningene i samfunnet øker.
Så det er på tide at virksomheten deres opphører. De eneste som tilsynelatende ikke skjønner det er dem selv og det får nesten være deres eget problem. Vi andre har viktigere ting å bruke tiden vår på, for nå må vi se å komme oss videre.
…
* For de som ikke gidder å høre på radio, har nettsiden Avpixlat en grei gjennomgang av debatten.